Hun var egentlig ikke den typen som satt hjemme en lørdagskveld. Satt hjemme og stirret i den tunge lufta. Stirret ut i det tomme rommet, i rommet som burde hatt en TV, ett bord, hyller og masse dekorasjon. Hun bare satt der og kjente på den kalde brisen fra vinduet treffe ansiktet hennes. Hun barre satt der og kjente at sofaen lot henne synke. Hvor lenge hadde hun sittet slik? Noen minutter? Noen timer? Noen dager? Hun visste ikke. Alt hun visste var at hun likte å sitte sånn når hun hadde det vanskelig. Likte å bare studere luften. Bare tenke over alt det dumme som hadde skjedd. Det som ikke burde skjedd.

 

Hun var bare 16 år, nettopp flyttet inn i sin egen hybel. Flyttet for å følge drømmen om å bli lege, følge drømmen med å hjelpe andre mennesker.  Skulle hun, hun som var så ung få oppleve så mye hat? Så mye sorger? Alle hun kjenner er glade. Eller, alle hun kjente. Hun hadde mistet så mye etter morens død. Alle vennene hadde hun brutt kontakten med. Og familien, Hadde hun i det hele tatt en familie? Hun hadde mistet besteforedrene i en bilulykke. Og moren hadde nylig død av kreft. Moren som alltid var der for henne. Faren, nei han visste hun ikke hvor var. Det var visst en mann på fylla som bare hadde prøvd seg på mora hennes. Og dagen etter var han borte. Moren hadde blitt forlatt gravid. Når hun tenkte over det hatet hun faren, men ikke mer enn at hun savnet å ha en far. En som kunne beskytte henne mot alt. Holde henne i hånden og si: ”Alt vil ordne seg.” Men alt dette, det var bare drømmer. For i virkeligheten var verden mye tøffere. Hun måtte bare finne en måte å komme seg gjennom den på.

 

Det var kvelden før det hadde skjedd. Hun hadde møtt verdens snilleste og kjekkeste mann, trodde hun. De hadde støtet på hverandre i matbutikken, og han hadde sagt at det er mye hyggeligere og billigere å lage mat til to. Og at det så ut som om hun var på vei til å lage et måltid. Hun hadde smilt og sagt at hun godt kunne lage mat til to, bare han betalte litt av maten.

 

De hadde endt opp hjemme hos han. Hybelen luktet øl og røyk. Det kunne minne om en leilighet til en gammel alkoholiker. Selv så han ut som en veltrent 19 åring. Veggene var beige, og han hadde kun ett vindu ved kjøkkenet. Han hadde også en dør som ledet ut til en balkong. Utsikten ledet mot sentrum.

 

Hun husket at han tilbøt henne vin. Hun ville jo ikke være frekk, så hun tok imot glasset. Hun smakte lett på vinen, bare for å vise at hun liksom hadde drukket det før. Selv om hun ikke hadde noe anelse om hvordan det så ut. Han hadde smilt lurt med de hvite tennene og sagt ”skål”. Hun hadde hevet glasset og fnist. Et fnis for å vise at hun likte han. Et fnis til han.

 

Hun sukket. Var det dette hun virkelig hadde villet? Var det? Ville hun drikke bare litt, litt for å vise at hun likte han? Som hun ønsket hun aldri hadde drukket av det kalde krystallglasset. Som hun ønsket hun aldri hadde sagt ja til vinen. Hun ønsket hun aldri hadde blitt sulten. Sånn at hun hadde sluppet å gå i butikken. Men det var ikke sånn det ble.

 

Det siste hun husker av kvelden før var at hun følte seg tung i hode. Kvalm. Slapp, alt det man ikke skal bli når man er med drømmemannen. Hun husker at han bøyde seg framover mot henne, og kysset henne vått på leppene. Deretter lukket hun øynene.

 

Hun hadde våknet hjemme hos han, ved siden av henne lå det en lapp der det stod: ” Jeg er hjemme kl. 10, er du ikke vekke til da, dreper jeg deg. Sier du det jeg gjorde mot deg til noen, dreper jeg deg. Vi har aldri møtt hverandre før, OK? -Mads” Hun stod der stum. Bare stirret på lappen. Hun følte seg død allerede. Hva var vitsen med å leve nå? Hva var vitsen når hun måtte leve i frykten for å bli drept, eller møte han igjen? Hun ville ikke leve mer. Hva kunne hun gjøre? Hun hadde ikke sagt det til noen, og bare satt i sofaen og ventet på ingenting.

 

Hun trasket inn på badet. Så seg i speilet. Det hun så var et levende lik. Alt så plutselig så annerledes ut. Det blonde håret så grått og slitt ut. De myke leppene så tørre og bløende ut. De grønne øynene så triste og slitne ut. Til og med kroppen så død ut. De fine formene var borte og musklene hun hadde. Alt var blitt revet vekk av den mannen hun trodde var den rette. Alt!

 

Badet var oppusset, hun hadde fått et badekar, en dusj, en do og en vask. Hun skrudde på vannet i badekaret. Først kom det bare noen dråper ut, men nok til å høre dem plaske. Splash, splush, splash, splush! Det lød så fint som en sang. Så kom det som en foss ut. Hun skrudde fast korken. Det begynte å fylle bunnen i badekaret. Hun kjente på vannet. Det var kaldt, ikke iskaldt. Men nok til at hun kunne få kramper av det. Da det nesten var fult, satt hun seg oppi badekaret. Den lyserosa kjolen hennes festet seg til kroppen.

 

Hun tenkte en gang gjennom det hun skulle gjøre. Og alt hun hadde gjort. Hun angret seg så inderlig, men fant ingen vei ute enn den hun skulle ta nå. Hun merket at hun skalv, og hvisket til seg selv: ”Det er ingen skam å dø!” Hun tok et dypt pust, og holdt den. Hun strekte seg ut i badekaret. La hodet ned i vannet. Det var kaldt, og hun fikk med en gang lyst å gå opp av badekaret, men hun gjorde det ikke. Hun skulle klare dette. Hun åpnet munnen og begynte å svelge, så begynte hun å telle. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10… Nå fikk hun en slutt, ingen flere feil. 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26 … Nå kunne hun slippe alle bekymringene. 34, 35, 36, 37, 38, 39,40,… Hun forsatte selv om hun fikk lyst å kaste opp. 48, 49, 50, … Hun skulle klare det, hun skulle. 60. Mia, nå kommer du til et bedre sted, et sted kalt himmelen!