”Jeg elsker deg?”
Det holder ikke, det er ikke nok Julia! Tror du alt dreier seg om et par ord?

”Nei, men ..”Han kae høre hennes svake røst ”vær så snill? Bare en sjanse til?

” Veronica, det handler ikke om sjanser, ikke om følelsene mine for deg heller, det handler om at jeg ikke klarer å rette meg etter dine behov, og du etter mine! Hun sier navnet hans stille med en hulkende stemme, Cornelius sier ikke stort, han bare setter seg ned i sengen igjen, stirrer tomt ut i det mørke rommet å sukker.  Etter en stund hoster han en gang for å få stemmen tilbake igjen å sier, ”vi har prøvd lenge nå, Veronica, og det veit du like godt som meg, jeg elsker deg, men jeg kan ikke!” i det han reiser seg ifra senga sier hun, ”ikke gå!?”

Han bøyer hodet skamfullt over sin svakhet for henne, han tenker litt over det hele å spør stille ”vil du at jeg skal bli?” Veronica svarer ja før han i det hele tatt rekker å fullføre setningen, Cornelius feller en tåre nedover skinnet, det føles ut som om tåren var en skalpell, en skalpell som kjærte opp den myke huden hans idet den kuttet opp den siste lengden av huden hans før”stupet”, han tørket den vekk før den nådde så langt, han ble redd for at Veronica ville legge merke til hans svakhet for henne, rommet var mørkt, så det var liten sjans for at hun kunne ha sett tåren. stillheten tok knekken på han, men han ville ikke være den som brøt den, det var tungt å ikke la være, det var så mye han ville si, men allikevel, han hadde prøvd så mange ganger før, denne gangen skulle det være henne som gikk etter han, ikke han som gikk etter henne, det skulle være en forandring denne gangen, det var fortsatt stille, han begynte å tenke tilbake, tilbake på alt de hadde vært igjennom, den første gangen, alle turene de hadde hatt sammen, all kjærlighet han hadde gitt til henne, skulle alt dette bare falle i sammen? Fra hans side var det ikke aktuelt, men han ville fortsatt ikke at forholdet mellom dem skulle være slik det var nå!  han var for redd for å presse henne for hardt, ingen sa noe, stillheten var helt ille! Han som vanligvis elsket stillhet, stillheten var nå smertefull og vond, den pinet han som en nål som stakk lengre og lengre inn i fingeren hans ved en blodprøve.

Om man var i rommet med dem, kunne man høre selve lyden av sorg, eller som de sier på engelsk ”unforbidden love”, kanskje ikke akkurat som i ”Romèo & Julièt”, men noe àla det samme, ”Cornelius?” sa, Julia, spørrende, Cornelius var helt fortapt i sine tanker og følelser om det hele, Julia var redd det hele var over nå, hun vender seg imot veggen og begynner å hulke litt, Cornelius veit at han kommer til å angre om han ikke gjør noe nå så han legger seg nærmere og begynner å dra forsiktig i det glatte håret hennes, mens han stille sier navnet hennes, ”jeg veit du har vært igjennom tøffe tider, men vit at jeg står der med deg, hele veien, du er ikke alene, for vi er ett ! Stillheten brytes løs igjen, hadde han gått for langt? Hva var galt nå? Cornelius begynte å bli engstelig, så han ber Julia om å snu seg imot han, hun nekter, ikke slik hun så ut med maskara og alt rennende, Cornelius insisterte og fikk det som han ville, hun stirret ham dypt inn i øynene, de lå sånn lenge, kveld hadde blitt natt og de var begge blitt slitne, hun lener seg litt fremover for å komme seg nærmere Cornelius, med lukkede øyne og utbrettede lepper, et kyss var alt som manglet, hun treffer, hun treffer noe hardt, hun treffer fingrene hans, han ser på han med store spørrende øyne, han forteller henne at hvis dette virkelig skal funke så måtte vi skjerpe oss,” vi som hadde det så bra før alt dette”, det var en tung tid for dem begge, Julia svarte ikke, men de visste at dette skulle de komme igjennom, samme hva!

De hadde diskutert mye de siste ukene og uenighetene kom en etter en, han hadde lenge tenkt på tanken om å gjøre det slutt, men motet til å gå ifra henne var aldri med ham, hva skulle han gjøre uten henne? Ville han bli ensom? Ville han finne seg en ny en ganske fort å pådra seg et heftig rykte? Det var det som gikk om og om igjen inni hodet hans, helt til denne dagen, da de endelig fikk ut den siste energien i konflikten mellom dem, Cornelius dro Julia sakte men sikkert nærmere seg og de ender opp i et romantisk kyss med en følelse som ga et svakt ”unnskyld, kjære” fra den ene til den andre, i det de møttes, forsvinner sorgen og den vonde stemningen, akkurat som om da tåken letter og fuktigheten fordamper opp mot himmelen, stemningen ble en helt annen, de løsrives og ser hverandre i øynene igjen, Julia smiler, hadde hun ikke hatt ører nå hadde det nok gått helt rundt for henne, ”hva smiler du av da, tror du det er helt ”okay” bare ved et kyss?” stillheten brytest ut igjen og Julia får et skrekkslagent blikk og blir helt stumm, Cornelius gir ifra seg et smil og sier ”Køddah!” Cornelius hadde alltid vært en som kunne tulle og kødde om alt, kanskje ikke den beste egenskapen, men det var slik han var og det var denne gutten Julia hadde forelsket seg i, og det var slik det skulle være, akkurat som han hadde lovet, ”meg & deg, for alltid, jenta mi”.