Det er bare noen minutter til dommeren skal blåse i gang kampen. Og her sitter vi. De små håpefulle til treneren. Venter på å få høre laget. Det er alltid like spennende foran slike laguttak om hvem som skal starte kampen, og hvem som skal spille hvor. Alle er kledd, og klar for kamp, uten Kjell. Kjell har gått på laget vårt i ca et halvt år nå uten å få spille en eneste kamp. Ikke rart han ikke ville klargjøre seg for kamp da, siden han vet at han ikke skal få spille allikevel. Tenke seg det, komme på trening etter trening uten engang å få praktisere det en har øvd på. Alle kan tenke seg at det ikke må være like kjekt. Og der sitter Kjell, ensom og alene. Lurer på hva han tenker på? Hvilke tanker surrer oppi hodet hans? Av og til vurderer jeg å gå bort til han og si at han kan overta plassen min. Men det blir liksom med tanken. Hva hadde treneren sagt hvis jeg plutselig hadde sagt at jeg ikke ville spille. Det kunne vært en god stund til jeg fikk spille igjen da, og det er jo ikke det jeg vil. Der har man prisen man må betale for å være kjekk mot noen. Man må ofre noe selv, og det er det ikke mange som vil i dagens samfunn.

Det klang en slags klumsete og ekko lignende lyd rundt i rommet da treneren ga oss de siste instruksene før kampen. Alle satt stille. Stille som mus. Bare lyttet etter hva han hadde å si. Skoene mine har jeg ikke pusset på flere uker, og det gjør det ikke akkurat bedre at det begynner å gå hull på den ene tåa heller. Det er kanskje på tide å kjøpe nye snart. Rundt omkring sitter nervøse guttekropper og venter spent på å høre laguttaket. Hvem er det som skal være innbytter denne kampen? Mange tanker svirrer rundt i hodene våre i det døra plutselig farer opp med et brak, og inn kommer Lars. Lars er en av de beste spillerne på laget. Han er alltid den som får spille mest av alle, og den som scorer mest mål. Lars er trenerens favoritt! Han kan gjøre nesten hva han vil uten å måtte ta konsekvensene av det. Mens vi andre har fått beskjed om at vi må møte presis til kamper og treninger, for å få spille neste kamp, virker det ikke som om disse reglene gjelder for han. Rett som det er hender det at han ikke dukker opp på treningen. Oftest når det er stygt vær. Men uansett er han er sikker på førstelaget til neste kamp. Samtidig har vi Erik som møter opp til hver eneste trening og som ikke får spille i det hele tatt. Det er ikke annet enn urettferdig.

Lars går og setter seg på plassen sin og begynner å kle på seg. Det er ti minutter til kampen starter. I den andre enden sitter Erik og kikker misunnelig bort på Lars. Da kan man stille seg spørsmålet; Er det slik det skal være? Det spørsmålet har jeg stilt meg flere ganger, og det samme svaret har jeg fått om og om igjen. Selvfølgelig er det ikke det. Flere ganger har jeg tenkt på å si til treneren hva jeg mener, men jeg har rett og slett ikke hatt motet til det. Hva kan vel jeg gjøre med innstillingen til treneren? Lille Ole som sliter med å få komme med på laget. Nei, det kan ikke være så mye. Det eneste jeg risikerer er å bli kastet ut av laget. Ja, for det er slik det er. Vi hadde en gutt her på laget for et års tid siden som prøvde på akkurat det. Det endte med at vi ikke så mer til han verken på trening eller kamp.

Jeg sitter og tenker, tenker på idrett og alt annet enn idrett. Tankene suser gjennom hodet mitt som når man surfer på Internett. Jeg tenker på gamle dager. Den gangen vi var små. Alle fikk spille like mye, treneren var en av foreldrene og på treningen var det lek og ikke fullt så alvorlig. Det var de gode tidene det. Av og til kan jeg sitte hjemme og tenke på det, den gangen da vi spilte bare fordi det var gøy. Men etter hvert som årene gikk, ble det mer og mer alvorlig. Det er sunt med litt konkurranse, men av og til kan det rett og slett bli for mye av det gode. Da den nye treneren begynte ble det straks store forandringer. Han krevde plutselig mye mer av oss enn det vi var vant med fra før. Og det er greit det. Man skal bare ikke glemme at det viktigste tross alt er å ha det gøy.

De gamle trebenkene i garderoben begynner å føles ganske så ubehagelige. Den brune malingen har flasset av og man kan se at det ligger rester av den nede på gulvet. En gang hadde klubbhuset vært nyoppusset. Det er en stund siden nå. Da var alt nytt og fint. Det er en spesiell lukt inne i garderoben. En slags blanding av gammel svette og innestengt lukt. Den er ikke akkurat direkte god, men allikevel, man kan nesten "føle" på historien som er festet til veggene. Tenk at her har det sittet mange fotballspillere som har ventet på å få løpe ut på den grønne gressmatta for å gjøre en god innsats for klubben sin. Og nå er det altså vi som sitter her. Klubbfølelsen er det ingenting i veien med. Det er heller forholdet til treneren som skaper problemer. Det er ikke lenger så gøy å spille lenger som det var før. Egentlig kan jeg tenke meg å være hjemme og slappe av. Se på tv, være med venner. Det hadde vært like morsomt det. Men nå sitter jeg i hvert fall her. Klar til kamp. Klar til å lystre trenerens ordre som tyskerne lystret Hitlers ordre under krigen. Hva er galt med oss mennesker? Hvorfor tør ingen å si i fra?

Ute i gangen er det andre laget på vei ut fra garderoben. Vi kan høre knottene under skoene skrape mot betonggulvet. Det er det laget vi skal vinne mot. Vinne for en hver pris. Vinne slik at treneren kan skryte over hvor bra lag han har, og hvor gode spillerne er. Men er vi virkelig så gode som vi tror vi er? Eller er kanskje selvgode det rette ordet? Alle tenker bare på seg selv. Hvor er det blitt av lagfølelsen? Det er ikke godt å si.

I det treneren leser opp laget er det helt stille i rommet. Det er en flue som surrer i det ene vinduet. Inn i vinduet og dunk! Ut i rommet for så å prøve på nytt en gang. At den ikke forstår at det er umulig å komme seg ut den vegen! Summingen fra flua får tiden til å stå stille. Det føles som om hvert sekund tar ett minutt. Treneren tar seg god tid. Flua surrer. Tiden står stille jeg hører navnet mitt bli lest opp i bakgrunnen. Jeg er på laget, men det er flua jeg hører på, ikke treneren. Døra går opp og det kommer et friskt pust av ny luft mot meg og jeg kommer tilbake til hverdagen igjen, bort fra tankenes verden. Det er tid for en ny kamp, en ny konkurranse, nye muligheter… for de som får sjansen, og det er det ikke alle som får. Ordet lagfølelse er visst glemt igjen inne i garderoben, muligens henger det i veggene og bare venter på å bli tatt i bruk.