Jeg var kald både på utsiden og innsiden. Den mørke huden min fikk et stadig mer grålig skjær, ettersom ventetiden på togstasjonen dro ut. Snøen under benken jeg satt på hadde nå fått en burgunder rød tone; såret så ikke ut til å ville leges med det første.

Det gikk to nordmenn forbi. Uten å forstå et ord av det de sa, fikk jeg allikevel med meg det redselsfulle blikket som møtte mitt i ett vindkast av frykt. De så på blodet som stivnet i luften idet det drypte fra hånden, og landet som et rødt snøfnugg på den isbelagte asfalten. Jeg var knapt blitt vant til kulden her i Norge, som jeg nå assosierte med kaldhet; menneskelig kaldhet.

Tanken på at jeg nå skulle bosette meg i dette landet, satte seg som en klump i halsen. Hvorfor? Hva hadde jeg gjort denne guttegjengen som angrep meg like etter jeg slapp ut fra asylmottaket? Så enkelt var spørsmålet. Jeg trodde jeg kom til et fredelig land, hvor jeg kunne starte helt på nytt: Uten hat, vold og redsel, som mesteparten av hverdagen hadde bestått av i Somalia. Der tok jeg feil.

Følelsen i beina mine svant hen, så kaldt var det. Snøen skinte i lyset fra lyktestolpen som sto på den andre siden av gata. Uten å bevege en finger der jeg satt, la snøen seg på buksene mine, som snart fikk en annen farge. Føttene mine var våte og jeg kunne kjenne en helt ubeskrivelig vond følelse i tærne. Det kjentes som om noen satt med en spiss gjenstand og skar igjennom neglene til de sprakk fra roten og oppover. Denne følelsen vekket minner fra mitt hjemland, som jeg hadde hatt håp om å aldri røre ved igjen.

Der! Endelig kom et lite, blått tog. Jeg likte dette toget. Sjåføren åpnet bare den fremste døren. Jeg gikk inn. Han snakket norsk og oppfattet ikke at jeg ikke forsto et fnugg av det han sa. -”å, nei! Du snakker ikke norsk nei…” Han pekte med den bleke hånden sin på et skilt: 34 kr.

Hva er dette for noe, prøver han å robbe meg for penger? 34 kr for å komme meg hjem. Det er nesten like mye som jeg kunne ha levd for en hel uke hjemme. Dette var for dyrt.. I tillegg så han like vettskremt og sur ut som de to andre nordmennene jeg hadde sett tidligere. Forklaringen på stotrende engelsk om at jeg ikke hadde nok penger, ble ikke videre godt mottatt, jeg gikk ut i kulden igjen. Løsningen stod klart for meg; jeg ble nødt til å gå hjem.

Utmattet som jeg var, så fristet ikke tanken på den lange hjemveien stort. I tillegg stakk savnet av familie og venner sårt i hjerte. Lysten til å skrike steg med skrittene jeg tok, jeg trengte å få utløp for den bitre følelsen av å være offer for meningsløs, blind vold. Beina mine subbet bortover gata, jeg gikk og gikk, uten å tenke over det: Stien av blod som bak meg ledet tilbake til togstasjonen ble lengre for hvert kvartal. Beina bare vandret av gårde, til plutselig jeg kjente trykket av en hånd på skuldra. Tankene som vandret rundt i hodet mitt samlet seg straks. Jeg rykket tilbake i et byks, og sto klar til å forsvare meg igjen. Gutten trakk hånden tilbake og viste at han ikke ville skade meg. Han pekte på blodet som rant fra hånden min. Det var nesten størknet. Han skjønte raskt at jeg ikke snakket norsk, og prøvde derfor å kommunisere på Engelsk. - “Do you need help? You don’t look too good.” Spurte han om jeg trengte hjelp? Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Han virket som en hyggelig gutt, men jeg var litt skeptisk. - ”Come with me”, sa han vennlig. Jeg følte meg stadig tryggere i hans nærvær og fulgte etter ham. Han pekte bort på en stor forfallen blokk, som lå noen få meter unna det lille krysset vi stod i. Det var nok der han bodde. Blokka var stor, og fargen var en falmet blanding av beige og grå. - ”Just wait here.” Han løp inn døren. Fra nøkkelhullet lød ekkoet av de kjappe skrittene hans opp trappegangen.

Han var tilbake å på ett blunk, med et sykehjelpskrin og et teppe. Han tullet teppet rundt meg og renset sårene mine med en bomullsdott dynket i Xylocain, det kjentes svalende på huden der bomullsdotten ble ført langs de rette linjene på brystkassa. Noen av spenningene som hadde satt seg i musklene i nakken og ryggen, slapp taket. Det kjentes godt og trygt å bli tatt hånd om. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd. Hvordan guttegjengen hadde grepet armene mine og kastet meg hardt i bakken. Hvordan de hadde brukt knivene sine som malepensler, og på en brutal og kaldhjerta måte, dandert brystet mitt med deres kunst. Øynene til gutten ble fylt med sinne og frustrasjon. Han følte med meg. Denne gutten forsto meg, selv om vi var to vidt forskjellige personer og ikke på noen måte kunne sies å kjenne hverandre. Livene våre var som kontrastene svart og hvitt. Han bodde i Norge og jeg hadde tilbrakt mitt liv, uten å regne de siste 4 månedene, i Somalia.  

Jeg visste lite om gutten. Det virket ikke som han ville dele med meg hvem han var og hva slags bakgrunn han hadde. Siden han holdt sin historie skjult, åpnet jeg meg for ham og fortalte om hvordan livet i Somalia hadde vært. Han var en god lytter og stilte spørsmål mens jeg fortalte. Vi satt i flere timer. Det gjorde ikke så vondt i brystet lenger, takket være gutten. Jeg var heller ikke like trist lenger, takket være gutten. Og opplevelsen bare noen timer tidligere brant ikke lenger på netthinnen som noe utelukkende vondt.

Senere på kvelden ruslet vi side om side gjennom frostkledde gater. Det var kaldt og rimet på de praktfulle trærne, som stod oppført med presise mellomrom langs gatepassasjen, skinte som krystaller i gjenskinnet fra månen. Det var ganske vakkert, syntes jeg. En herlig følelse av glede kriblet i kroppen min, som Chiakoloulo bekken, 50 meter fra landsbyen min. Denne bekken lagde de mest spesielle lyder da vannet sildret nedover fjellet. Her skinte alltid sola, selv om det kom uvær til landsbyen, skinte den der. Den symboliserte glede, har mamma alltid sagt.