”Å, nei. Det er mandag idag” sa jeg til meg selv. Jeg hadde nettopp stått opp. Klokken var nøyaktig 7:40. Jeg kikket litt rundt i rommet mitt før jeg gjorde noe mer. Jeg så den dumme TV’en og det store databordet som tok så stor plass på rommet mitt. Jeg tenkte på hva jeg skulle si hvis rektor kalte meg inn på kontoret angående hærverket på fredag. Den rare rektoren som vi hadde på skolen. Jeg husker faktisk en gang i 8.klasse da rektor sølte kaffe i den gule matteboken min. Hva skulle jeg si? Skulle jeg sladre på kameraten min? Vi hadde jo bare ødelagt taket i korridoren utenfor klasserommet.

Plutselig kom mammaen min inn i soverommet. –”Dani. Du må skynde deg hvis du skal slippe enda en anmerkning. Klokken er jo 7:45”. –”Herregud mamma. Jeg har jo nesten ikke noe klær på meg. Gå vekk”. Dette er en typisk dag for meg. Jeg var rask med å ta på meg klær. Da jeg var ferdig tok jeg ranselen og spurtet opp til skolen.

På skolen fikk jeg snakket med kameratene mine. Jan Magne og Geir Helge. Jan M. Sa til meg: -”Nå, hvordan går det. Tror du at du blir kalt inn på rektor sitt kontor?” –”Nei, det tror jeg ikke. Hvordan det?” svarte jeg tilbake. –”Nei, det var bare det jeg lurte på” svarte Jan M. Men da sa Geir Helge: -”Jeg tror du blir kalt inn på rektor sitt kontor”. Da kjente jeg straks frysninger nedover ryggen min. _”Hvorfor det?” spurte jeg tilbake. Geir Helge sa da: -”Nei, du vet vel at når du rev ned taket i korridoren, så stod Onan rett ved siden av deg. Han kommer garantert til å sladre på deg”. Verken Geir Helge eller jeg fikk tid til å si noe mer fordi akkurat da ringte skoleklokken og læreren var usedvanlig rask med å lukke opp døren slik at vi kunne gå inn i klasserommet.

Inne i klasserommet skjedde det noe rart. Audun, læreren vår, hadde med seg en politimann. Jeg kjente at blodtrykket økte og at jeg hadde sommerfugler i magen, Jeg tror faktisk at jeg aldrid har vært så nærvøs før. Skal jeg bli arrestert eller? –”Å, Gud” sa jeg for meg selv. –”Hva skal jeg gjøre?”. Jeg så at Jan Magne og Geir Helge stirret på meg med veldig nærvøse øyne. De trodde sikkert at jeg skulle bli arrestert. Da hørte jeg politimanen si: -”God dag elever”. Nå begynte jeg å tenke meg litt om. Jeg trodde at han skulle arrestere meg for hærverk.

Politimannen sa så til resten av klassen: -”Jeg vil bare informere dere om at hærverket som har skjedd her på Smiodden Skole, er blitt anmeldt. Jeg vil bare si til den som gjorde det, at hvis han melder seg i dag, så vil straffen bli mild”. Jeg ble kjemperedd da jeg hørte dette. Så jeg kom til å bli straffet. Jeg kjente at nakkehårene reiste seg. Jeg kunne se for meg hvordan mamma ville reagere. Jeg begynte å kaldsvette. Jeg ble også svimmel. Jeg følte liksom at klasserommet gikk rundt og rundt.

Plutselig kjente jeg en djevelens hånd. Det var Onan. Han sa til meg: -”Lykke til”. Hva han mente med det visste jeg ikke.

Dagen min var spolert. Jeg klarte bare ikke å tenke på noe annet enn at fremtiden min kanskje var spolert. Timene gikk nå veldig sent. Så sent tror jeg faktisk de aldri har gått før.

Så i 5.time kom Rektor inn i klasserommet. Han sa: -”Kan du Dani komme inn på kontoret mitt om 10.minutter?”. Jeg kunne ikke si noe annet enn –”Ok”.

Etter 10 minutter begynte jeg å gå mot Rektors kontor. Alle i klassen visste at jeg kom til å bli anmeldt, så de satt selvfølgelig med bøyd hode.

På vei bort til Rektors kontor fikk jeg tenkt meg om. Hvem kom til å være der? Rektor? Selvfølgelig. Men jeg håpte at politimannen ikke var der. Jeg visste heldigvis hva jeg skulle si til mitt forsvar. Jeg åpnet døren til Rektors kontor forsiktig. Og gjett hvem jeg så?

Jeg så både Mamma og Politimannen. Jeg fikk øyekontakt med dem. Rektor så sint ut. Politimannens øyne ga meg frysninger og fikk meg til å tenke på fremtiden min. Hva kom det til å bli av meg? En fengselsfugl eller en vanlig person. Men da jeg så i Mammas øyne på rektors kontor fikk jeg virkelig dårlig samvittighet. Jeg kunne på en rar måte se at hun var skuffet over meg. Den måten hun så på meg, fortalte liksom alt.

Jeg satte meg ned på en stol og jeg ventet på at noen skulle si noe. –”Hvordan klarte du å ødelegge taket?” spurte politimannen meg med en sint stemme. Det tok en stund før jeg svarte: -”Jeg spilte fotball med Anders Wold. Så sparket vi ballen i taket og før vi visste ordet av det, så datt hele taket ned”.

Jeg såg at alle himlet med øynene. De trodde ikke på meg. Jeg begynte å svette. Jeg kjente at det rant nedover ryggen min. –”Hva nå” spurte jeg. Det hadde vært stille en stund. Så sa politimannen til meg: -”Jeg vil sørge for at dette blir anmeldt. Jeg skal også snakke med Anders Wold om dette her. Og sannsynligvis vil han ogå bli anmeldt. Din mor kan ta med deg hjem. Rektor og din mor har blitt enige om å utvise deg fra skolen i to uker”. –”Hva?” ropte jeg. –”Dere kan ikke gjøre dette. Det er ulovlig”.

Jeg begynte å gråte. Jeg kom til å bli en fengselsfugl. Rektor sa: -” Du vil også måtte betale en erstatning på 5000kr. Dette hadde jeg ikke forventet av deg. Du har evner. Det kunne ha blitt noe av deg”. Jeg begynte å gråte enda mer. Mamma tok et hardt tak i nakken på meg. Hun sa at hun var skuffet over meg.

Jeg gikk ut av skolegården med Mamma og Politimannen bak meg. Jeg kunne se ansiktene til klassekameratene mine. De var også skuffet over meg. De satt jo alle sammen med bøyd hode.

Da jeg hadde gått ut av skolegården begynte det å tordne. Det begynte å regne også. –”Mamma? Unnskyld!”, men hun sa ikke noe.

Jeg gikk med bøyd hode. Jeg syntes at det var kjedelig å leve. Livet mitt kom aldri til å bli det samme igjen. Jeg ønsket at jeg kunne ha forandret det. Men det kunne jeg jo ikke. Det var da jeg bestemte meg or noe viktig. Jeg skulle betale de 5000kr. Og jeg skulle bli god på skolen. Jeg skulle gjøre Mamma stolt av meg. Dette var noe jeg kom til å huske resten av livet mitt.

Men jeg tenkte også at dette var en god lærepenge da jeg gikk ut av skolegården med en knekt stolthet og med en Mamma og en Politimann på slep.