Jeg åpnet øynene, det var iskaldt. Hele kroppen ristet, jeg klarte ikke å stoppe skjelvingen. Tennene klapret i munnen på meg. Plutselig skimtet jeg et lys i det fjerne. Jeg dyttet hardt bort i Tommy, for å vekke ham. Lyset kom nærmere og nærmere. Det var en båt. Hjertet banket fort i brystet mitt. Var vi reddet, eller ville de bare kjøre forbi uten å oppdage oss? Tommy våknet til, og vi brølte så høyt vi kunne. Båten kom nærmere og nærmere. Jeg følte meg varmere allerede. For første gang på flere timer klarte jeg å smile. Folkene ombord i båten hadde oppdaget oss. De ropte for å finne ut om det var liv i oss. Ansiktet midt var stivnet i et smil og jeg klarte nesten ikke å få fram en lyd lengre. Tommy derimot klarte å brøle at vi var i live og trengte hjelp.

Da vi var kommet vel ombord i båten, ble vi pakket inn i tepper, og fikk noe varmt å drikke. Noen av politimennene om bord i båten ringte til foreldrene våre, og fortalte dem at de hadde funnet oss, og at vi var i god behold. Vi fikk sitte i styrehuset på veien mot land. Det virket som om vi satt i båten i en hel liten evighet før vi endelig nådde kaien. Den varme drikken og varmen fra teppene gjorde at jeg ble døsig og nesten sovnet. Lettelsen over å være funnet gjorde også sitt til at kroppen slappet fullstendig av. Jeg rykket til da båten la inntil kaien. Tenk at vi kom levende fra dette. For bare kort tid siden hadde jeg trodd at alt håp var ute. Det første som møtte oss da vi kom i land var jublende foreldre. Jeg tror ikke jeg har sett dem så glad noensinne. Det ga meg en god følelse, men det var ikke tid til gjensynsglede og klemmer. Lege og politi sto først i køen. Legen konstaterte at vi hadde tålt påkjenningen uten mèn. Så var det politiet sin tur. Vi ble avhørt i hver vårt avlukke.

Hva var det som hadde skjedd, jeg begynte å fortelle:
Dagen hadde startet som dager flest tidlig i september. Været var nydelig og det var fremdeles litt varme i solen. Frokosten ble fortært i en fart og jeg för av gårde sånn ca ti over åtte. Jeg skulle treffe beste kompisen min Tommy like ved "Nabolaget" dagligvarebutikk. Vi hadde liten tid til skolen som vanlig, nådde det akkurat idet det ringte inn. I storefri ble vi enige om at dette var dagen vi hadde ventet på. Det var den perfekte dagen å dra ut å lyse etter krabbe. Det var fredag og vi kunne holde på så lenge vi orket, uten å tenke på at det var skoledag morgenen etter. Vi ble enige om å møtes på flytebryggen i halv sju tida.

Solen skinte fremdeles da vi møttes ved flytebryggen. Vi gjorde klar båten, tok redningsvestene på og dro av gårde. Tommy hadde fått ny båt, kjempestilig, med ny påhengsmotor full i hester. Vi hadde med oss niste og varm kakao. Sjøen var herlig, og jeg kunne føle den litt kalde vinden piske mot ansiktet mitt. Mens vi kjørte utover satt vi og snakket om alt som hadde hendt på skolen i det siste. Vi satt der og koste oss, og pratet om både ditt og datt.

Da klokken nærmet seg åtte, trakk vi inn mot land, for å lyse krabben opp mot land. Vi satt der temmelig lenge. Vi måtte være bra tålmodige, men etter hvert begynte det å skje ting. Vi fikk først bare tak i små krabber. De var så små at vi måtte kaste dem uti igjen. Så snudde lykken seg, og vi fikk tak i noen skikkelige rugger. De fylte fort opp de to bøttene vi hadde med oss, og vi bestemte oss for å starte på hjemturen. Det var blitt ganske kaldt, vi kunne se frostrøyken dampe ut av munnen. Kvelden var nydelig med alle stjernene på himmelen. Tommy foreslo at vi måtte prøve ut hestekreftene i påhengsmotoren før vi ga oss for natten. Vi formelig fløy over vannet i en djevelsk fart. Det var kjempegøy helt til motoren plutselig stoppet.

Båten drev utover, og vi hadde ingen årer. Nå var gode råd dyre. Vi hadde dradd så langt fra land at det hele så håpløst ut. Vi forsøkte å få liv i motoren igjen, uten hell. Det begynte å skye til, og vi drev stadig lengre ut. Jeg kjente at panikken ikke var langt unna. Tommy virket mye roligere enn meg. Vi prøvde på alle måter å få båten til å bevege seg, men til ingen nytte. Jeg så at panikken begynte å gripe Tommy også. I all frustrasjonen begynte vi å rope om hjelp så høyt vi kunne. Vi stod slik en stund, men vi var nå så langt ut på havet at de eneste som kunne høre oss var måkene over hodene våres.

Time for time fløy forbi, som i langsom kino, uten at vi så mye som hørte eller så noe tegn til liv. Det var blitt bekmørkt, og vi kunne knapt se hverandre, men vi hadde heldigvis med oss lommelykter. For å holde humøret opp, hadde vi slått lommelyktene på, men vi måtte spare på batteriene, slik at de ikke gikk flatt. Jeg kunne følte hvordan kulde krøp oppover ryggen min. Tommy og jeg ble enig om at vi fikk sitte hver vår gang å holde utkikk, slik at vi kunne ha hver vår tur til og slappe av. Tommy melte seg frivillig til å være først ut. Jeg la meg i bauen av båten, og krøllet meg sammen, for å holde varmen i kroppen. Jeg lå der og så på de vakre stjernene, og frostrøyken som kom ut av munnen min. Jeg begynte å tenke om vi noensinne ville komme ut av denne situasjonen og jeg følte at tiden gikk tregere og tregere. Det var så mange rare tanker som svirret i hodet mitt, og jeg klarte ikke å få ut tanken av død.

Tommy dultet borti meg, han sa at det var min tur til å sitte vakt. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg hadde sovet en stund. Vi byttet plass i båten. Natten var blitt enda kaldere nå, og jeg hadde bare mest lyst til å hoppe ut i vannet, og svømme for livet. Natten falt over meg som et søvnig teppe, og jeg holt på å sovne, men da jeg åpnet øynene kunne jeg skimte et lys i det fjerne, og jeg gjorde et forsøk på å vekke Tommy. Etter en stund kunne jeg se at det var en båt, og dere reddet oss.

Politimannen nikket vennlig med hodet. Han sa at jeg kunne gå hjem, og ta en velfortjent vil. Utenfor det lille avlukket vi hadde sittet i stod to meget glade foreldre, de var overlykkelige i ansiktene. Jeg så hvordan kroppene deres lyste opp, det gav meg en god følelse. Vi gikk til bilen, og kjørte hjem. Det første jeg gjorde da vi kom hjem den kvelden var å gå rett til sengs. Jeg sovnet som en stein.

Dagen etter vekket både mamma og pappa meg. De hadde laget frokost, med deilig ferskt brød, og masse pålegg. Livet var som det skulle igjen…..