Himmelen er mørk. Akkurat som om noen har skrudd av en bryter. Mørkt som i en pappeske med lokk på. Like mørkt som jeg føler meg innvendig. Mørkt, dystert og litt vakkert. Natten altså. Inne i meg er det bare mørkt, og dystert. Ikke stort fint å hente inne i denne kroppen, nei. Jeg føler meg innestengt. Det føles trangt, og ukomfortabelt. Sånn har det vært helt siden det vonde skjedde. Eller vonde blir for mildt. Grusomme tror jeg vi sier.

 

Det startet som en helt alminnelig sommerdag. Eller helt alminnelig var den ikke. Den var varmere. Finere. Jeg hadde finkjolen på, og håret fint oppsatt i en knute. Jeg småhoppet nedover veien, mens jeg nynnet på ”idyll” av postgirobygget. Jeg følte meg så levende. Så glad. Eksamen var overstått, og sommerferien hadde akkurat startet. Jeg hilste på alle jeg møtte langs veien. Ikke at det var så veldig mange, siden vi bor i en liten bygd. Alle virket fornøyde, og glade. Jeg hadde skinnvesken dinglende over den ene skulderen, med favorittboken min oppi. Da jeg hadde kjøpt meg en is, satte jeg meg på brygga for å lese. Jeg har alltid vært en skikkelig lesehest, og favorittsjangeren min er krim. Skikkelig krim, altså. Ikke sånn pysekrim der detektiver leter etter forvunne gullmynter eller dyr. Nei, ordentlig krim som ”Menn som hater kvinner”.

 

Jeg hadde bare lest et par minutter da jeg så han for første gang. Jeg er ikke en guttegal jente, men han var spesiell. Annerledes på en positiv måte. Han virket så smart der han satt og leste i den kjempetykke boken sin. Jeg satt for langt unna til å kunne få med meg hvilken bok han leste i, men jeg fikk følelsen av at den hadde en dyp handling. Noe som skulle vise seg å stemme.

 

Jeg slurpet i meg resten av den smeltede isen, mens jeg fortsatte å studere gutten. Boken min var ikke like interessant lenger. Plutselig løftet han blikket. Han stirret rett inn i øynene mine. Nei, gjennom øynene mine. Det føltes som om han kunne se rett inn i sjela mi. Jeg ble ikke mindre overrasket da jeg så øyefargen hans. Øynene var helt svarte. Pupillen smeltet sammen med den mørke ringen rundt. Jeg prøvde å slå blikket ned, men blikket hans var som limt fast i mitt. Han smilte ikke. Han virket ikke glad, og ikke lei seg. Han virket fjern. Som om kroppen hans var et tomt skall, uten sjel. Jeg måtte grøsse av tanken. Han var så utrolig vakker, men det var noe som skremte meg med øynene hans. Den glassaktige måten han så på meg på.

 

Gutten het Kim. Han var 20 år, og en blanding av norsk og egyptisk. Foreldrene hans bodde sammen, men han trivdes ikke hjemme. Hvordan jeg fant ut av det? Jo, nå skal du høre. Han kom bort, også startet vi å snakke. Jeg var betatt fra første sekund. Han tilbrakte sommerferien sin på bygda for å komme bort i fra byen, sa han. Jeg trodde på han. Jeg trodde på alt han sa.

 

Kim ble fort kjæresten min. Eller i mitt hode var han kjæresten min. Jeg trodde at så fort man hadde elsket så var man sammen. Så dum var jeg. Ung, og dum.  

 

Det er lett å være etterpåklok. Nå som jeg ligger her mutters alene, ser jeg alt så klart. Jeg ser alle faresignalene, men nå er det for sent. Jeg var blind. Blendet av sjarmen. Blendet av måten han snakket på, kysset på, blendet av hele ham. Hvordan kunne jeg kjøpe alle løgnene? Hvorfor satte jeg ikke spørsmålstegn ved alle unnskyldningene hans? Som sagt så ser jeg alt klart nå. Jeg ser hvordan jeg ble utnyttet. Lurt trill rundt. Jeg var seksten og et halvt, han var tjue. Han var mørk, mens jeg var blond. Vi kunne ha vært et fint par. Hvis alt hadde vært plukket fra hverandre og satt sammen igjen så kanskje. Kanskje hadde jeg ikke ligget her alene i mørket. Alene og forlatt i smerte. Det er helt stille. Alt jeg kan høre er mine egner tårer som treffer gulvet. Hardt, og brutalt.

 

Alle likte Kim. Han hadde en spesiell evne til å kontrollere folk. Han var det man kaller manipulerende. Foreldrene mine likte han fra første stund. Eller likte han blir feil, de forgudet han. Til og med bestefar åpnet opp armene sine for han. Kim fikk ros for alt det bra han gjorde, mens jeg fikk kjeft for alle mine feil. Der og da gjorde det meg ikke noe. Jeg hadde jo Kim.

 

Nå har jeg ikke Kim lengre. Egentlig har jeg aldri hatt Kim. Det var bare Kim som hadde meg. Han fikk vite alt om meg. Alt om skilsmissen til foreldrene mine, alt om problemene til onkel, og alt om fortiden min. Det var så deilig å snakke med han. Han lyttet, uten å komme med noen innvendinger. Han aksepterte alt jeg sa, uansett hvor dumt det var. Hadde jeg enda visst at han bare hørte etter, uten å lytte.

 

Jeg kjenner hvordan noe presser på meg innenifra. Det er som om noen slår alt de kan inn i magesekken min. Jeg kjenner hvordan kvalmen presser seg oppover, og løper mot toalettet. Da jeg har spydd ferdig, synker jeg sammen på golvet som en sekk. Hjertet mitt hamrer. Fortere, og fortere. En stemme visker noe grusomt inn i øret mitt, men jeg hører ikke etter. Jeg vil ikke høre det. Jeg kan ikke høre det. Sånt skjer ikke med meg.

 

Det er rart hvordan den verste dagen i ditt liv, kan starte som den beste. Kim hadde sovet over hos meg denne natten, som alle de andre nettene siden vi møttes. Han kom med kaffe på senga til meg, og strøyk meg over fjeset mens jeg prøvde å få bort søvn fra øynene. Kaffen var beksvart, akkurat som øynene til Kim.

 

Den siste uken har jeg prøvd å fortrenge denne dagen. Fortrenge alt som har med Kim å gjøre, men det går ikke. Jeg drømmer om Kim, og tenker på Kim. Jeg ber om at han forandrer seg, eller i det minste skifter mening. Innerst inne vet jeg at det ikke kommer til å skje. Kim er ikke sånn. Han bryr seg bare om en person, og det er han selv. Jeg har lurt mye på hva dette kan komme av. Hvordan kan en person som får så mye kjærlighet, utrykke så mye hat?

 

Da jeg hadde tømt i meg kaffen, lurer Kim på om vi kan ut å gå en tur sammen. Jeg aner fred og ingen fare, og svarer spontant ja. Det der med spontanitet ligger i familien. Bestemor havnet på dobbeltrom med kongen hun, bare fordi hun er en spontan person. Tidligere tenkte jeg at jeg var like heldig som bestemor, siden jeg møtte Kim. Nå ville jeg heller ha møtt kongen.  

 

Kim ville at vi skulle gå en lang tur. Vi hadde så mye å snakke om, mente han. Da vi hadde kommet frem til et lite vann, satte Kim seg ned. Han dro opp noe som minnet om en sigar av lomma. Han som heletiden hadde sagt at røyking var det dummeste han visste, og at han ikke så poenget med det. Jeg var sikker på at dette måtte være en spøk. Så kjente jeg lukta. Det var noe kjent med lukta. Jeg visste at jeg hadde kjent den lukta før. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde kjent den på fest. Det var hasj! – Hva er det du gjør? Det der lukter hasj! nærmest skrek jeg. – Slapp av, det gjør meg bare litt avslappet, sa han med et dådyrlignende blikk. Videre fortalte han om hvor avhengig han var av roen som hasjen gav han. Jeg kunne ikke skjønne hvordan han hadde klart seg så lenge uten, siden jeg aldri hadde sett han røyke. – Jeg røyka ikke når jeg var med deg, dro et par striper i stede, smilte han skadefro. Jeg trodde ikke på det, samtidig som de ensomme brikkene fant frem til hverandre i hodet mitt. Det forklarte de lange dobesøkene, og søvnproblemene han hadde. Jeg begynte å grine. Det bare rant, som en foss. Kim trøstet meg ikke. Han var bare satt der, i sin egen lille dop verden.

 

Det var ikke dopen som såret meg mest. Selvsagt var det grusomt at han hadde holdt dette skjult for meg så lenge, men han sa noe som var mye verre. Det var en setning så ondskapsfull, og full av hat at jeg begynner å strigråte med tanken. –Takk for at jeg fikk gratis overnatting denne ferien, sa han. Videre fortalte han om hvordan han hadde utnyttet meg fra første stund. Han hadde egentlig kun vært på gjennomreise, men da han så en liten snørrunge (hans ord) som han kunne utnytte, kunne han ikke dy seg. Jeg var følte meg så svak. Jeg var sikker på at eg vindpust kunne ha veltet meg over ende. Kim reiste den dagen. Plutselig føltes alt så uvirkelig. Som om det kun hadde vært en vond drøm.  

 

Dagen etter at Kim hadde reist tilbrakte jeg i senga. Foreldrene mine regnet med at det hadde blitt slutt, og stilte ikke spørsmål. Jeg følte meg så dum. Så utrolig naken. Utnyttet, og skamslått. Jeg hadde også en følelse av at Kim hadde lagt igjen spor. Spor som vil få store konsekvenser for framtiden min.

 

Jeg hører på stillheten. Det føles enda mørkere nå, enn det gjorde for et par sekunder siden. Det føles som om rommet er fullt av ingenting. Jeg er overbevist om at det er sånn det må føles når du er død. Det slår meg at døden ikke skremmer meg lenger. Den virker nesten fristende.

 

Jeg tar meg til magen igjen. Det er noe som ikke stemmer. Det er noe inne i meg. Noe som har med Kim å gjøre. Jeg blir plutselig iskald. Rommet snurrer rundt. Fortere, og fortere. Som den gangen jeg var liten, og var med pappa på tivoli. Liten ja, det er lenge siden. Liten, og uskyldig. Da jeg hadde hele livet foran meg, og verden bestod av den lille bygda jeg er oppvokst i. Jeg rykker til. Virkeligheten drar meg tilbake til det mørke rommet mitt. Kvalmen presser seg oppover. Jeg lener meg over bøtta som står ved siden av senga. Ekkel gugge kommer ut. Tømmer magesekken min. Jeg begynner å telle uker. Det rykker til i hele meg. Jeg fryser, rister, og rommet snurrer igjen. Enda fortere. –Det kan ikke være 6 uker siden! Det kan det bare ikke! skriker jeg. Det er ingen som hører meg. Jeg er alene.

 

Mathilde ser på meg med store øyne. Hun har tårer nedover kinnene. Det ser ut som små krystaller. De blir flere, og flere. Tilslutt danner de en liten foss. Hun klemmer meg hardt. Jeg føler ingenting. Hva faen skal jeg føle? –Du må si det til Kim. Det er hans ansvar også, sier hun. Bare tanken på Kim gjør meg kvalm. -Selvsagt må jeg si det til han, men når? spør jeg usikkert. –Nå, sier Mathilde bestemt.

 

Kim reagerer som jeg har regnet med. Han skriker ”abort”, ”abort for faen” inn i øret mitt. Jeg legger på, og knekker sammen. Jeg hater meg selv. Hadde jeg enda kunne spolt tiden tilbake, men det er umulig. Tiden går bare framover den, uansett om du klarer å henge på eller ikke. Bussen har gått, og det kommer ingen flere.

 

Det kommer først et lite skrik, etterfulgt av et sterkere et. Jeg kjenner hvordan varmen sprer seg over hele kroppen min. –Det er en jente, hører jeg en blid damestemme si. –En jente, tenker jeg for meg selv mens jeg kjenner hvordan hjertet mitt blir varmt. Noen legger den lille kroppen inntil brystet mitt. Jeg kjenner hvordan den suger til seg melk. Jeg ser ned på en nydelig, liten jente. Små tårer renner nedover kinnene hennes, danner små krystaller. – Hun skal hete krystall, sier jeg med stolt stemme.