Han slapp hånden til Natasja og sprang mot lekestativene. Solen stekte ned mot hennes brune ansikt i det hun tittet opp på den skyfrie himmelen med lukkede øyne. Hun kunne kjenne det innestengte, klamme og fuktige håret ligge mot nakken. Den lette brisen løftet litt på bladene og greinene rundt om henne, der hun sto på denne grønne flekken midt i sentrum av all trafikk og høye bygninger. Hun satte seg på en benk ved siden av lekestativene, der hun fant fram sin tredje lunsj for dagen. Lillebroren hennes var ikke gamle gutten, men apet etter en liten jente som klatret i stativet som om hun skulle hatt vinger. Knirkene fra stativene hørtes godt, det var nesten det eneste som var å høre, bortsett fra latteren til lillebroren hennes og den lille jenta. Smilet presset på i Natasjas ansikt, et smil som hadde vært borte lenge.

Stemningen ble brutt i det en ung kvinne, kanskje på alder med henne selv, kom imot stativene med en is i handa og satte seg på den samme benken. Hun hadde et nydelig langt blondt hår som blafret i vinden, slik som den lille jenta sitt. Den lille jenta kom bort og tok imot isen og gikk tilbake. Leken ved stativene fortsatte. Kvinnen med det lyse håret måtte smile hun også. «Er det broren din?» spurte hun. «Ja, det er min minste bror. Og det er sikkert din søster.» svarte Natasja. Kvinnen trakk på smilebåndet. «Nei, det er det nok ikke». De så deretter bort på de to barnehagebarna. Øynene til Natasja utvidet seg. Hun tok seg på magen og kjente en kriblende følelse. En følelse hun aldri hadde kjent i hele sitt liv.  Før hun visste ordet av det, lå hun med hodet ned i søppelbøtta ved benken. En million tanker snuste rundt i hodet på henne, hun maktet ikke å tenke klart, og varmen hjalp ikke stort. Omsider klarte hun å komme seg opp i sittende stilling igjen, men verden var som en karusell for henne akkurat da. I det hun skimtet som en hånd, holdt kvinnen en flaske vann som hun rakte Natasja. Både hennes lillebror og kvinnes datter, sto rundt henne da hun kom til seg selv igjen. Kvinnen spurte stadig vekk om det gikk bra med henne og hun følte det veldig betryggende. Hun følte det veldig betryggende å ha en samtalepartner om akkurat slike ting, noe hun ikke kan huske og hatt hele sitt liv.

Leken ved stativene var i gang igjen. Solen satt fortsatt høyt på himmelen og strålte som den aldri hadde gjort i disse trakter før. Vannet hadde hjulpet Natasja på god vei, men hun kunne merke den tynne hinnen med svette på ansiktet sitt og verre var det med håret. Dypt, dypt inne i seg selv håpet hun på det skulle bli et skydekke, men så langt var det ikke noe annet enn stekende sol. Natasja satt å så tomt ut i luften og Sofia, som kvinnen het var like målløs som henne. Sofia satt fortsatt ved siden av med blikket festet på henne. Man kunne se at hun var opphengt i noe spesielt ved henne. Øyene hennes gikk som en tornado over Natasjas ansikt. Hun kunne kjenne seg igjen i henne, bare dette måtte være mye verre. I en kjapp bevegelse tok hun fram lommeboken sin og gravde etter noe. Sikkert en noe hun ikke hadde brukt på lenge, for hun bannet lavt til seg selv mens hun lette. Da hun omsider fant det hun lette etter ga hun det til Natasja. Det var et bilde. «Det er min eks-kjæreste, jeg hater ham, men han er også min datters far», sa hun og la hodet på skakke. Natasja fjes ble fylt av frykt. Hun ble kald i blodet, kjente svetten virkelig renne og det det eneste hun klarte å få fram var: «Det var ham». «Hvem?» sier Sofia spørrende.

Tusen tanker svirret i hodet hennes. Mitt barn, våre barn, halvsøsken… Kultursvik. Hun så på solen, den brant ekstra hardt i ansiktet da. Det sved. Hun merket tårene presse på. Hun tok tak i broren og ruslet hjemover. Hun skalv mens hun gikk bortover fortauet på veien hjem. Hun visste hvordan faren kom til å reagere, for ikke å snakke om resten av familien. Det hadde hun selv fått erfare gjennom andre slektninger. Angsten krøp seg oppover ryggen som en slange og da det plutselig gikk opp for henne hva hun måtte gjøre.

Døra gikk sakte opp, hun lå der like liten og hjelpeløs som hennes nyfødte datter. Men samtidig sterk og glad for valgene hun hadde tatt. Barnet lå der og stirret på henne med sine nydelige øyne. Tenk at etter alle vonde tanker og hendelser så var dette resultatet. Med ett ble stillheten brutt av en ny barnepleier som ville gratulere. Natasja kikket opp og skulle til å si noe da hun så Sofia rett inn i øynene.