Det blåste kald vind bortover det åpne landskapet. Dette skulle bli siste gang jeg kom til å gå på akkurat denne veien. Veien var tom så langt øyet kunne se. Jeg kunne skimte hustakene langt der borte. Fingrene mine kjentes ut som frosne istapper og kinnenne var rosenrøde. Det kom noen biler nå og da. De fleste kom vel hjem fra jobb. Det var bare jeg som gikk på den isbelagte veien, kanskje ikke så rart når det var så kaldt ute. Jeg gikk rundt og tenkte på hvor fin oppvekst jeg hadde som barn. Foreldrene mine var byens sosiale midtpunkt, de stod alltid for festene og arrangementene, derfor døde mye av det sosiale livet i bygda bort med mor og far da de døde dramatisk i en drukningsulykke for ett år siden.

”Skjedd har skjedd”, pleide mor alltid å si. Jeg vet jo godt at man ikke kan dra tilbake i tid og endre på ting, fordi det var vel alltids en grunn for at ting skjedde? Og det var sikkert en grunn for at det skjedde akkurat denne kalde vinterdagen i midten av desember, på akkurat denne isbelagte veien.

Med et ble alt helt stille, og jeg kunne ikke lenger høre lyden av føttene mine som gikk forsiktig langs med den glatte veikanten. Alt virket så annerledes, så stille. I neste sekund lå jeg på bakken med en liten gul bil over meg. Det var som om alt gikk i sakte film, og jeg klarte ikke helt å kontrollere det som skjedde. Det eneste jeg kunne føle var noe kaldt som skar som en kniv gjennom beina mine og en kvinne som skrek, så ble det svart.

I det ene øyeblikket går jeg stille og ensom mens jeg tenkte på mor og far, og i det neste ligger jeg bevisstløs på den kalde, harde, isbelagte veien.

Jeg våknet opp i et hvitt rom med masse apparater og desperate leger som løp fram og tilbake som en hær av maur. Jeg kunne høre langt vekk i det fjerne noen som ropte

«Han er våken!» og jeg kunne se at folkene rundt meg ble mer stresset. De hang over meg som ville dyr.

Da jeg endelig kom til meg selv etter en stund, hadde jeg ikke lenger følelse i beina mine, det var som om de ikke var der. Jeg lå på et sykehus og hadde akkurat blitt operert. Jeg kunne kjenne at det ikke hadde vært noe lite uhell jeg hadde vært utsatt for.

Det var en annen seng i rommet rett ved vinduet. Det var et stort hvitt forheng foran. Den lysende månen tittet fram på den mørke himmelen. Stjernene lyste vakkert der ute. Midt i blinken tenkte jeg, akkurat sånn det skulle ende. På sykehus!   

- Ja, da. Dette var jo fint!, ploppet det ut av meg, stemmen min var hes og oppgitt.

Da kom noen inn døra. Det var en av legene. Jeg var så sikker på at han skulle komme bort til meg og forklare alt sammen, men han gikk bare rett forbi meg og bort til den andre sengen ved vinduet mens han sendte meg et kort smil. Legen dro det hvite forhenget til siden ved sengen. Da kunne jeg skimte den vakreste kvinnen jeg noen gang hadde sett. Hun smilte varmt mot meg.

Da kom det en lav lyd fra en slags Walkey talkey som han hadde i lommen. Han tok den opp og svarte med mørk stemme. Jeg kunne ikke høre hva han snakket om, jeg fokuserte på noe helt annet, henne. Hun var så vakker. Jeg kunne skimte den rødfyldte munnen hennes som smilte vennlig mot meg, det lyse lange håret som skinte i lyset fra månen og øynene som glittret som edelsteiner. Jeg var forhekset av hennes skjønnhet. Legen forsvant fort ut av rommet og vi ble aleine.

- Hvor lenge har du vært her? stammet jeg med en skjelven stemme.

- Jeg kom i går, svarte hun.

- Jeg også. Jeg var involvert i en bilulykke, sa jeg.

Kvinnen så rart på meg, akkurat som om jeg skulle ha gjort noe galt.

- Du også? spurte hun forundret

- Alt jeg husker er en gul bil, så ble alt mørkt, sa jeg og så mot henne.

- Jeg tror vi har møttes før, sa hun og kikket forsiktig bort.

Da gikk det opp for meg hvordan det hang sammen. Men en ting var jeg sikker på, og det var at dette var kvinnen i mitt liv for det hadde skjebnen bestemt.