”Hei! Vent,” utbrøt Halgeir. ”Nå kommer værmeldinga gutter!” ”Kom igjen da,” ropte Kristian ute fra gangen. ”Det er jo flott sol og skyfri himmel jo. Vi trenger da ingen værmelding for svarte! Kom igjen nå det er bare deg vi venter på!” ”Ja, okei. Jeg kommer.” Halgeir snappet opp sekken sin og løp ut til skiene sine. Kristian og Tom Inge og hadde allerede komt seg ned den bratte bakken forran hytta og var på vei bortover skisporet. Halgeir klipset på seg skiene, tok god fart og satte utfor nedoverbakken. Han rant opp på sida av dem, og la seg inn i sporet forran Kristian.

 

Etter et par timer satte de seg ned i en skråning for å spise. Tom Inge lagde bål og de grillet pølser på spidd. Pølsene ble helt svarte utenpå og kalde inni, men alle var sultne og de spiste flere pølser hver. ”Se. Det ser ut som det kommer uvær,” Sier Halgeir mens han peker i retning av noen skumle mørke skyer som har sneket seg innpå dem mens de har spist. ”Vi skulle visst fulgt med på værmeldinga alikevell” flirer Kristian. ”De har enda langt igjen. Vi rekker sikkert å gå resten av turen og komme oss tilbake til hytta før det står på som verst.” ”Enig,” Momler Tom Inge gjennom en munnfull pølse. ” La oss pakke sammen og komme oss av sted.”

 

Det spraket i radioen. ”Status? Over.” Steinar plukket opp radioen fra setet på pasasjersiden. ”Nei, ingenting. Det er umulig å se noe som helst ute i denne forbaska stormen. Jeg håper virkelig de stakkars folka som har rota seg vekk har funnet ly. Hvis ikke ser det dårlig ut. Over,” ”Hm. Ingen av de andre patruljene har funnet spor etter dem heller. Avslutt for i dag og kom ned igjen. Vi prøver igjen en siste dag i morgen og håper på bedre vær. Over.” ” Motatt. Er på vei. Over.”

 

Det var full aktivitet i konferanserommet som ble brukt som hovedkvarter for operasjonen . Da Steinar kom inn vendte alles ansikter seg mot han med spørrende blikk. Han bare ristet på hode og satte seg på en ledig stol. Det var Tv2 Nyheten på en tv i et hjørne. ”Etter tre dager med intens leting er fortsatt redningmanskapende uten det minste spor etter de tre skigåerene som natt til søndag ble meldt savnet på Hardangervidda. De tre savnede kom aldri tilbake til hytta etter at de la ut på skitur om lørdag morgen. En talsmann fra politiet kan fortelle at i morgen blir siste letedag, og at hvis ikke de savnede fant ly er sjansen for at de er ommkommet stor. Steinar strakte seg etter fjernkontrollen og skrudde volumet ned. Han sjenket seg en kopp to dager gammel kald kaffe og så seg om i det store rommmet. Den ene veggen var dekket av et stort kart over område der de tre savnede personene vistnok skulle befinne seg. De gjennomsøkte områdene var skravert over med tusj og det var bare de ytterste hjørnene av kartet som ikke var skravert over. Rundt bordet satt flere andre som hadde deltatt i leteaksjonen. De var trøtte og bleke og så ut som de var klar for senga.

 

Uværet kom raskere enn forventet og plutselig var det over de tre turgåerene. Den sterke vinden pisket snøen opp fra bakken og gjorde at sikten ble lik null. De bestemte seg for å gå mot hytta, siden de mente de visste hvor den lå. ”Vi bør binde oss sammen!” Roper Tom Inge gjennom den hylende vinden, mens han finner frem et tau som alle knytter rundt livet. De begyner å gå, men det er vinter og det tar ikke lang tid for sola har forsvunnet og det blir iskaldt og bekmørkt rundt dem.

 

”Det har nå gått nesten fire døgn siden Tom Inge, Halgeir og Kristian ble meldt savnet på Hardangervidda. Politiets talsperson kan bekrefte at alle leteaksjoner stanses i påvente av bedre vær, og at sjangsen for å finne de savnede med livet i behold er veldig liten.”

 

”Stopp!” Gaulet Kristian. ”Jeg trenger en pause.” ”Kom igjen. Vi må komme oss tilbake til hytta!” Gauler Halgeir tilbake. ”Men vi har gått i flere timer. Vi kan umulig ha holdt oss på rett spor, og vi har ingen anelse om hvor vi er!” ”Se!” Abryter Tom Inge. ”Der borte. Lys!” Gjennom den tett fallende snøen og mørket, kunne de så vidt skjelne et lite blafrende lys.

 

De ramlet inn døra alle tre da den ble åpnet av en gammel gubbe som måtte hoppe ut av veien for å ikke bli revet me i fallet. ”Mari!” Ropte den gamle gubben. ”Sett over kaffen og finn frem varme pledd, er du snill. Vi har fått besøk.”

 

Halgeir, Tom Inge og Kristian sitter på en trebenk som står langs veggen. Forran seg har de et bord fylt med grovt brød, pålegg og ei kanne svart glohet kaffe. På andre sida av bordet midt i mot sitter en gammel mann og ei enda eldre dame. ”Så,” sa mannen mens han smørte et tykt lag med smør på brødskiva si. ”Hva er det som har ført dere hit til oss?”

 

De tre turkameratene fortalte sin historie om hvordan stormen hadde ført dem vekk fra sporet og til hytta til det gamle paret. Da de var ferdige kunne paret fortelle at på grunn av at de verken hadde strøm eller telefon og siden de var innesnødd så lenge stormen raste. Var det bare en ting å gjøre, og det var å vente.