Hei du. Vet du hva som skjedde her får noen uker siden? Ikke det? Nei jeg tenkte meg det. Det er akkurat derfor jeg skal fortelle deg det akkurat nå.

Nå har det seg jo sånn, at jeg bor jo ikke så sentralt til at det gjør noe. Jeg bor i ett gammelt hus, som ligger helt alene inne i skogen. Dette huset har tidligere vært en tollstasjon, men så ble den lagt ned. Det er nesten 20 år siden den ble lagt ned, men den er kjempefin å bo i. Det er ett ganske stort hus, med mange rom, og en diger gårdsplass.

Men i det siste har det begynt å skje noen merkelige ting her. Alt begynte med at vi merket at ting og tang i huset begynte å skifte plass. Skolesekken min lå ikke der jeg la den fra meg. Det verste var vel den gangen da stua var ommøblert når vi kom hjem. Da skaffet vi oss alarm, men det hjalp ikke. Ting fortsatte å flytte på seg, uten at alarmen slo inn. Da anskaffet vi oss overvåkningskameraer, og jeg skal si vi ble sjokkerte.

Det var noen halvveis gjennomsiktige skapninger som gikk rundt og flyttet på saker og ting i huset. Jeg tror det var 2 eller 3 av dem. Husker ikke helt nøyaktig. Det var en diger safe i huset. Den hadde vi aldri åpnet, for vi viste ikke koden. Det gikk mange rykter om hva som var inni den safen, men ingen var sikre. Vi begynte å vekke misstanke om at det kanskje var der de hvite skapningene, også kalt spøkelser holdt til men vi var like usikre som alle andre.

Den sammen kvelden hørte vi lyder fra safen. Det var skrik, i ett høyt tonefall, men med laft volum. Minte egentlig om de lydene hvaler lager, bare med mye høyere tonefall. Vi vurderte å flytte nå, men siden ingen noen gang hadde flyttet fra dette huset, begynte folk å bli misstenksomme når det sto at huset var til salgs. Ingen ville kjøpe det, så vi valgte å bli boende.

En morgen da jeg våknet, lå det en konvolutt på nattborde mitt. Den var veldig gammel, og støvete. Kunne se ut som at ingen hadde rørt den på om lag 20 år. Jeg åpnet den opp, og der fant jeg noe jeg aldri vil glemme. Det var en lapp som var skrevet på en gammeldags skrivemaskin. Det sto: ”3 skritt mot nord fra epletreet”. Vi hadde vist nokk ett epletre i hagen, så jeg viste lappen til mor og far.

De hadde også hatt en merkelig opplevelse. Det hadde stått en liten safe på nattborde til far når han våknet. Jeg viste dem lappen min, og vi ble veldig nysgjerrige. Vi gikk ut til epletreet og hadde med oss spader. Far gikk 3 skritt mot nord, og vi begynte å grave. Vi gravde og gravde, men fant ingen ting. Når vi i all skuffelse skulle kaste jorden ned i hullet igjen, så vi noe som glinset nede i jorda. Vi gravde mer og mer, og der fant vi et bil tak. Vi ble nysgjerrige, og gravde mer. Jeg kan fortsatt huske hvordan det var å grave opp den bilen. Det var utrolig spennende. Vi gravde og vi gravde, og til slutt hadde vi gravd frem hele bilen.

Når vi lukket opp døren på bilen, ble vi sjokkerte. Der satt det ett skjelett, med munnen åpen, og den holdt i rattet. Bilen var totalvraket, og den hadde noe igjennom magen. For meg så det mer ut som ett sverd enn en bildel, så jeg tenkte at dette måtte være ett mord. Vi hadde hørt om at det hadde vært en bilulykke her mens toll stasjonen var åpen, og etter den ulykken hadde de låst og forlatt huset.

I magen på skjelettet lå det en nøkkel. Den så ut til å passe helt perfekt til den lille safen mor og far hadde fått inn på romme sitt. Vi gikk inn, og satte nøkkelen i safen. Den passet! Vi var i ekstase. Far lukket sakte men sikkert opp safen, og vi merket en grusom stank. Da vi hadde lukket safen helt opp, så vi en arm. Jepp, du både hørte og leste riktig. Det lå en arm inni safen. Den holdt hardt rundt en papirlapp, hvor det sto: Koden er: 1598753. Vi ble ganske redde nå.

Først hadde de totalvraket en bil drept en mann, og lagt han inni bilen, sammen med nøkkelen til denne safen, som på ett eller annet mystisk måte hadde havnet på nattborde til far. Inni den safen var det en arm som holdt godt rundt lappen med koden til safen. Hva kunne være inne i den store safen? Den var enorm. Det kunne være nesten hva som helst inni der. Vi satt lenge og lurte på om vi skulle åpne den eller ikke, men til slutt bestemte vi oss for å åpne den. Det kunne jo ikke være stort verre en det allerede hadde blitt.

I det vi tastet inn koden på safen, stusset vi over at dette måtte jo ha vært den mest moderne safen i verden for 20 år siden, men men. Da vi hadde tastet inn koden, lukket vi døren sakte opp. Den var en grusom lyd da vi lukket opp døren. Den hylte… Når vi hadde lukket den helt opp, møtte et uforglemmelig syn oss. Er du sikker på at di vil vite hva vi så? Hadde jeg vært deg hadde jeg sluttet å lese med en gang, men jeg ser jo at du fortsetter, så la gå. Det satt lik inntil alle veggene. De var halv råtne. Alle sammen. De satt der inne, og det så ut som at de hadde blitt sperret inne, og sultet i hjel. I en krok lå en haug med ben. Det var tyggemerker på dem, så vi orket ikke en gang å tenke på hva som hadde skjedd med eierne. Det stod skrevet med blod på gulvet: when hell is full, we have to walk op her with you.

Vi ble sjokkerte, og plutselig våknet alle likene. De reiste seg sakte opp, og begynte å gå mot døren her hvor vi sto. Nå hørte vi igjen den hylingen vi hadde hørt før. Vi tok i alt vi greide, og lukket igjen døren. Dessverre for de som gikk først, havnet armene dems imellom døren og veggen, og vi hørte noen uforglemmelige skrik i det vi lukket døren helt igjen. Det er ikke skrik som i barnegråt. Det er skrik som du vet at kommer fra helvete, og de skjærer seg inn i ryggraden, og blir der resten av livet ditt. Når vi sto der, likbleke og sjokkerte over hva som hadde skjedd, og merket at likene slo i døren bak oss, tenke jeg kun på en ting. Er jeg levende, eller er jeg en av dem? Jeg rakk ikke å tenke mer over det for mamma og pappa grep tak i meg. Vi løp ut til bilen, satte oss inn, og kjørte av sted.

Noen dager senere sto det i lokalavisen at det spøkte i kommunehuset. Den delen som hadde tilhørt tollen, som hadde vært stengt av, og kun vært åpent som museum, 17. Mai, var nå blitt rasert, og det var blitt funnet halvråtne kroppsdeler over hele lokalet. Da følte vi oss trygge, og dro hjem igjen, og tro det eller ei, bilen i hagen var borte. Alt som nå var igjen, var et digert krater midt i haven, 3 skritt nord for epletreet, og ett par hjulspor, som ledet ut av hagen, og inn i skogen.

Jeg må innrømme at jeg føler meg ikke alltid så trygg når jeg er alene hjemme, men livet må jo gå videre. Nå bruker vi safen til kjølerom. Den gjør en fabelaktig jobb. Jeg har enda ikke fått svar på om jeg er levende, eller en av dem, men besøker jeg deg en dag, finner du det nok ut selv også.