Jeg har bustete hår, nedbitte negler og stygge hender. Men du liker meg enda. Har aldri helt skjønt meg på deg, eller måten du ser på meg. Du ser meg på en måte jeg ikke engang greier å se meg selv, som jeg aldri kommer til å se meg selv. Du ser en bedre versjon av meg, en versjon jeg leter etter når rommet er tomt og du ikke er her.

Jeg har arr på armen, blå ringer under øynene, og alt for tykke fingre. Men du liker meg enda. Må innrømme jeg hater det innimellom. Hater hvordan du alltid ser det gode i ting, eller måten du holder meg når ingen andre er rundt. Følelsen av den varme hånden din som stryker meg over armen mens jeg hører på hjertet ditt dunke i takt til mitt. Du er bare for perfekt for meg. Jeg vet ikke om du ser det, men jeg gjør. Jeg ser det.

Jeg har store legger, tynne lepper, og en unormalt skjev nese. Men du liker meg enda. Du forteller meg alltid hvor pen jeg ser ut, og det fine smilet ditt gjør det vanskelig for meg å ikke tro deg. Uansett hva du sier får jeg sommerfugler i magen. Jeg later alltid som om jeg ikke bryr meg, men du vet jeg rødmer. Du legger merke til de minste ting om meg, ting jeg trodde ingen ville ha noe interesse i. Som for eksempel hvordan jeg smiler over hver minste ting, eller hvordan jeg blir stille hver gang jeg føler meg ensom og tom. Jeg legger også merke til de små tingene du gjør. For eksempel hvordan øynene dine glinser som smeltet sjokolade i sola, eller stemmen din som engasjerer seg mer enn normalt når du snakker om noe du er interessert i. Hver gang du er på gråten klyper du den venstre armen din, prøver holde tårene tilbake, selv om du vet jeg ikke kommer til å dømmer deg. Håper du vet jeg ikke dømmer deg, og at jeg er der for deg. Vil alltid være der.

Jeg har ingen sosialt liv, null venner og mange rare meninger. Men du liker meg enda. Det er jeg takknemlig for. Jeg vet du har et nokså aktivt sosialt liv med fester, venner og jenter. Jeg blir aldri invitert, men du spør alltid om jeg vil bli med selv om du vet jeg vil takke nei. Jeg vet du holder deg unna jentene, selv om de ser ut som engler i forhold til meg. Jeg stoler på deg, og du meg. Skal ikke lyve, jeg er bekymret til tider. Hver gang du er ute fester lurer jeg på hva du gjør, eller hvem du er med. Tenker du på meg? For jeg tenker på deg. Snakker du med mange jenter? Blir vel vanskelig å holde seg unna dem. Men alle disse tankene forsvinner. For hver gang du kommer hjem sender du meg alltid en tekstmelding om hvor glad du er i meg, og hvor mye du har savnet den dumme latteren min som får meg til å høres ut som et uhyr.

Det virker som om du kommer til å fortsette å like meg, uansett hva. Jeg føler meg tryggere, gladere og mer selvsikker enn aldri før. Du er en mirakelmedisin, jeg håper jeg aldri går tom for.