Jeg gikk bortover veien, det var tjue minutters gå tid fra søppelfyllinga til politistasjonen. Sola skinte over himmelen, fuglene sang og lyd fra glade barn hørtes milesvis. Jeg bestemte meg for å ta en snarvei over en liten gresseng. Jeg gikk fort, gresset var vått og vannet skvulpet under skoene mine. Så kom en vakker kvinne gående mot meg fra siden. Hun hadde vidåpne øyne og var veldig stresset. "Hallo! Hvor skal du?" ropte hun. Hun hadde en fransk sleng på ordene. Jeg tenkte meg raskt om og svarte "jeg skal på politistasjonen". Da lyste de blå øynene hennes, " Du kommer fra søppelfyllinga, ikke sant?". "Ja, hvordan viste du det?" sa jeg undrende og stoppet opp. "Jeg kommer også derfra" sa kvinnen. Hun presenterte seg som Amèlie Donnadieu. Vi tok følge videre til politistasjonen.

 

Da vi kom til politistasjonen førte de oss inn i avhørsrommet. De spurte spørsmål fra topp til tå om hva hver av oss hadde sett. Jeg følte meg som den viktigste personen i verden, der jeg satt. Rommet var mørkt med et stearinllys stående på bordet rett framfor meg. Amèlie lente hodet mot veggen og så sliten ut. Førstebetjent, Anders så meg rett inn i øynene og hadde et strengt smil om munnen. "Jeg føler du ikke forteller sannheten, Vemund. Hvor er liket sa du?" sa Anders med et hardt tonefall.

 

"Liket er på søppelfyllingen" sa jeg. Jeg begynte å føle vibber i luften, presset og mistenkt. Amèlie satt bare ved siden av meg og tygde nervøst på den blå ermekanten sin. Anders bestemte at vi skulle dra til søppelfyllingen. Både jeg og Amèlie følte oss uvel av tanken på å se liket igjen.

 

Vi gikk ut av bilen. Det var begynt å bli kveld. Jeg dro all den kalde luften ned gjennom halsen og ned til lungene. Det knitret under skoene der vi gikk mot den store søppelhaugen. "Det er blitt mer søppel her siden i formiddag" sa jeg. "Kanskje liket er borte nå" sa Amèlie og tygde igjen på ermekanten. "Nå må vi se å finne dette liket vi leter etter. Vemund gå den veien, så tar jeg med meg vakre Amèlie denne veien" sa Anders. Jeg begynte å traske rundt søppelhaugen, begynte å tenke på hva liket kunne blitt drept av. En spiss spade sto mellom søpla, rustet og ødelagt. Det lå flere ting rundt som kunne vært drapsvåpenet. Lysstolpen var det eneste som ga lys og skinte over søppelhaugen idet jeg hørte et høyt dame skrik. Jeg kjente redselen vokse inni meg. Jeg begynte å springe. "Var det Amèlie som hylte, var det noen andre, hvorfor" var tre spørsmål som vandret rundt i hodet idet jeg sprang. Jeg så frostrøyken stige ut av munnen, lyset skinte meg i øynene og kråkene flakset rundt hodet.

 

Anders sto lent over manne-liket som lå på bakken mellom alt skrotet. Han undersøkte liket grundig. Amèlie sto med ryggen til, tenkte meg hun ikke likte synet og lukten. Jeg gikk langsomt bort til Anders og sa "hva tror du han er blitt drept av?". Anders klødde seg i hodet, blikket var temmelig merkelig og han så virkelig ut som om noen hadde fornærmet moren hans. "Det tyder på at denne mannen er drept av mange knivstikk i brystet", kom det ut av ham. Jeg så meg om for å se om jeg kunne se en kniv noen plass, det lå noe borte ved skoen til Amèlie. Jeg spaserte bort til henne, lente meg ned og tok tak i skaftet på kniven. Det var definitivt drapsvåpenet, siden det var dekket av blod.

 

Plutselig gikk stolpelyset, søppelplassen ble mørklagt og vi så ingenting de neste minuttene. Noen rappet kniven ut av hånden min. Jeg følte redselen komme tilbake, hårene reiste seg på ryggen og kulda spratt gjennom kroppen. Jeg kunne se små stjerner skinne på himmelen, høre trafikken fra hovedveien og skimte små rotter borte med en epleskrott. "Jeg går bort til kontorhuset og ser om jeg får lyset på. Vent her!" ropte Anders og begynte å gå bortover. "Amèlie, hvor er du?" spurte jeg.  Jeg skvatt til, noen tok meg hardt rundt halsen med begge hender.

 

"Hvem er det?" ropte jeg av redsel opp til tærne. " Du skal få svi for at du har ført politimannen hit. Dette var kjærsten min som jeg selv har tatt livet av fordi han ikke ville gifte seg med meg, slik at jeg fikk oppholdstillatelse i Norge. Han skulle ikke bli funnet og nå har du ødelagt det. Jeg holder ikke ut mer!", ropte Amèlie hysterisk og klamret hendene enda hardere rundt halsen min.

 

Lyset kom på og Anders kom løpende. "Amèlie, du er arrestert for mord på dette liket", ropte han. Amèlie slapp taket rundt halsen min og la hendene i håndjernene. Heldigvis for meg hadde Anders kommet tilbake da lyset var slukket og hørt alt Amèlie hadde ropt.

 

Anders tok med seg Amèlie bort til politibilen og kjørte avgårde ned til politistasjonen. Like etterpå ankom det flere politimenn som tok seg av det stakkars liket. Jeg hadde opplevd noe ubehagelig og skremmende i dag, heldigvis var det over. Nå kunne jeg gå hjem, jeg begynte å gå langsomt bortover gaten. Gatelysene skinte i asfalten , det var en stille kveld i september. Da en bil begynte å nærme seg hørte jeg stemmen til Anders si "Skal jeg kjøre deg hjem,Vemund? Du har hatt litt av en dag".  "Ja, takk det ville vært flott" sa jeg takknemlig.

 

Så kjørte vi rolig avgårde..