Det var midten av oktober. Løvet dalte ned som røde og gule stjerner. Et vakkert syn egentlig. Planter som dør. Og på et kontor i Olav Trygvassons gate i Trondheim satt han. Tidligere politimann, Even Pettersen. Men for to år siden skjedde det noe som snudde livet hans på hode. Han ble tatt, tatt på fersken mens jeg solgte narkotika på åpen gate. Han hadde gått for langt, altfor langt. Han hadde latt personlige følelser gå over de profesjonelle. Og da endte det ofte sånn som dette, dårlig. Men sjefen var forståelsesfull. Han ble ikke fengslet, bare avskjediget. Og han fikk ny identitet og flyttet fra Oslo til Trondheim. Nå var han Per Johan Løberg, sekretær ved advokatfirmaet Thiis.

 

Nå var han her, helt alene, en grå oktobermorgen. De andre hadde ikke kommet på jobb enda. Han hadde vært først på jobb hver eneste dag i de 14 dagene han hadde jobbet der. Han likte kontoret her, så stille og fredelig. Noe helt annet enn sånn som han hadde hatt det i Oslo. Plutselig smalt det i vinduet og glassplintene føyk gjennom kontoret. En murstein, med en beskjed

”Du er ferdig” Adrenalinet pumpet, de hadde funnet ham. Han visste at han ikke hadde mye tid. Han rakk å ringe 112. Så hørte han en lyd, de brukte lyddemper. Så ble alt svart.

Petter Johansen satte morgenkaffen i strupen da han leste Dagbladet.

”Tidligere politiagent Even Pettersen drept under mystiske omstendigheter. Pettersen, som hadde fått ny identitet siden narkoskandalen i juli ble drept på sin nye arbeidsplass med et skudd i hodet. Politiet vil ikke bekrefte at denne mannen er Even Pettersen, men sikre kilder som Dagbladet har vært i kontakt med bekrefter dette.” Han satte ned koppen, og gikk sakte mot telefonen. Fridag eller ikke fridag. Even var død, og han måtte finne morderen.
- Oslo Politikammer, du snakker med Håvard.
- Jeg må snakke med Per nå, det er viktig.
- Hei Petter. Ja, jeg hørte om Even, triste…
- Nå!
- Ja, selvsagt. Et øyeblikk.

- Hei Petter
- Dere sa han var utenfor fare!
- Det var det vi trodde. Men… Jeg kan ikke snakke om dette over telefon. Møt meg på Andy’s Pub om en time.
- Greit.

 

Petter var rastløs idet han gikk mot Stortingsgata der Andy’s lå. Hvordan hadde de funnet ham? Var det en innad i systemet som hadde lekket informasjon til storsjefene i narkomiljøet? Hadde de en insider? Han ble kvalm bare av tanken på at en av deres egne hadde gitt Even til dem. Han måtte finne ut av det. Han bare måtte.

 

Han kom til Andy’s en halvtime før de skulle møtes. Satte seg ved disken og bestilte en øl. En stund siden sist nå, men han måtte bare. Tok den ganske kjapt. Den kalde væsken kjentes lindrende mot halsen som var knusktørr. Bestilte en til og så seg rundt om i lokalet. Det var tomt, bortsett fra en ensom skikkelse i hjørnet som så ut som om han ventet på noen. Han virket kjent, så litt sliten ut med slitte, litt skitne klær. Ansiktet så ut som det hadde vært ute en vinterdag før. Med langt hår og skjegg. En litt stakkarslig person ved første blikk. Han satt å så seg mistenksomt omkring i rommet, før han reiste seg fra bordet og gikk sakte ut døren. Det var noe kjent ved ham.

Tankene fløt igjen. Fløt langt tilbake, tilbake til barndommen. Et hvitt hus på toppen av Holmenkollåsen. Med en stor grønn hage. De spilte fotball i hagen. Han og Even. Det var som om det var i går. Even sto i mål, mens Petter skjøt. Ballen gikk rett i krysset før morens stemme ropte
- Petter, middag!

 

- Forstyrrer jeg?
Petter skvatt idet han hørte stemmen til Per.
- Neida, neida. Jeg var bare i mine egne tanker.
- Jeg skjønner.
Per Arntsen, som var kriminalsjef ved Oslo politikammer virket om mulig, enda mer nervøs enn Petter.

- Han var trygg. I teorien.
Begynte han.
- Men vi har en lekkasje Petter. Innad i systemet. Det er en muldvarp.

Blodet i årene hans frøs til is. Hans verste anelser var virkelighet. En av hans medarbeidere var medskyldig i Pers død.

- Vet vi hvem det er?
Stemmen hans skalv og ordene kom så vidt ut av munnen på ham.
- Nei, men vi jobber med saken. Kanskje du burde ta litt ferie? Med tanke på alt som har skjedd.
- Ferie? Ferie er for pensjonister. Jeg skal ta den jævelen.

- Greit.

Han reiste seg fra stolen og gikk mot døra.
- Så lenge du ikke lar personlige følelser gå utover arbeidet.

 

Halsen var tørr. Hodet dunket og han hadde spysmak i kjeften. Idet han åpnet øynene begynte rommet å snurre. Hvor lenge hadde han sittet i går? Tankene hadde fløyet å halvliterne gått ned. Han var et psykisk vrak, han var klar over det. Men han måtte finne morderen, han var besatt. Han karet seg opp og så seg i speilet. Han så helt for jævlig ut. Var vel ikke annet å forvente. Så seg rundt i rommet. En typisk ungkarsleilighet. Lite utsmykket, hvite vegger og panelgulv. Han fikk dratt seg bort til badet og satt på dusjen. Vannet var lindrende mot huden. Han kunne ikke huske sist han hadde vært så fyllesyk. Jaja, engangstilfelle, tenkte han mens vannet rant nedover kroppen hans. Vann fra dusjen og tårer fra øynene hans.

 

En høy lyd hørtes i hele leiligheten. Døra ble brutt opp. Petter grep et håndkle og en kost som lå på badet. Ikke mye til våpen, men det var det eneste han hadde. Det var ingenting som tilsa at han burde ha et våpen, men han hadde det på følelsen at det kunne bli nødvendig. Han sto klar med kosten i handa i tilfelle døra ble åpnet.

Skrittene nærmet seg. Han hørte noen ta i håndtaket. Det ble forsiktig vridd om. Petter sto klar med kosten. Døra ble åpnet og Petter slo, men en fyllesyk og sliten Petter var ikke helt treffsikker, så han bommet på personen og traff døra. Så ble alt svart med en rett høyre rett på tinningen.

 

- Våkn opp!
Stemmen var så høy som et romskip i avfyringsfasen. Faen, som hodet verket.

- Hei! Våkn opp sier jeg!

Han åpnet øynene og så omrisset av en mann. Han så ikke helt klart. Hodet verket som besatt.

- Så, gjesten vår har våknet. Jammen på tide Petter. Sovet lenge nå.

Stemmen var kjent. Var det..? Nei, det kunne ikke være han.

- Slapp av Petter. Du ser ikke syner. Overrasket?

- Du, din jævla sviker! Du var lekkasjen. Hvorfor Per? Even var din venn også.

Han synes han så et lite trist glimt i ansiktsutrykket til kriminalsjef Per Arntsen. Hadde han truffet et ømt punkt?
- Det måtte ikke bli slik Petter. Han kunne bare holdt kjeft. Men han presset meg for penger. Ikke lurt Petter, ikke lurt. Så jeg ble nødt til å kvitte meg med ham, som jeg blir nødt til å kvitte meg med deg.

- Så du er narkokongen i Oslo? Smart Per, hvem vil vel mistenke den perfekte kriminalsjefen. Bestandig først på jobb, senest hjem. Men si meg. Hvordan fikk Even mistanke?

- Han var smart, for smart. Utrolig hva han fikk ut av en av langerne mine, bare han slo ham hardt nok. Det var derfor saken ble hysjet ned. Politivold, og et par hundre gram kokain som ble plantet i leiligheten hans. Han var sjanseløs. Men kjempet imot likevel. Det ble hans endelikt.

- Du blir tatt snart Per, bare vent.
- Vi får se.

Han tok fram pistolen, satte den mot hodet hans, og visket kjærlig.
- Men det blir ikke du som tar meg.