Det var den kaldeste av alle frostnetter. Jeg stirret ut av kjøkkenruten med et snev av engstelse i tankene. Det så ut til at vinden var i ferd med å rive ned de eldgamle eiketrærne. De kastet seg fram og tilbake, som om de utfordret vinden, og det var slettes ikke noe betryggende syn. Fort fant jeg fram til godstolen igjen, hvor jeg krøp sammen i en behagelig stilling.
På bordet lå boken. I det flakkende lyset kunne jeg så vidt skimte skriften som var trykket på den med store, gotiske gullbokstaver; Liv.
Jeg svelgde tungt og strakk meg etter den. Og med et dundrende hjerte og en skjelvende sjel, begynte jeg å lese...

Kjære menneske,
Vi lå i deg fra den dagen du ble født. Gud gav oss til deg i fødselsdags presang, din første.
Vi var med på å skape din styrke som barn. Helt fra naturens side var vi født med deg, vi var dine beste venner. Sammen var vi sterke, vi fire.
Vi minnes dine første skritt. Det var p.g.a. oss du reiste deg opp og gikk. Vi var dine trofaste hjelpere. Av og til gråt du, men aldri lenge om gangen. Du hadde jo oss.
Problemer kom og gikk, men sammen med oss kom du deg alltid gjennom dem, for vi sviktet deg aldri.
Du vokste, og fikk nye valg i livet ditt, og siden vi ikke kunne bestemme over deg, gled du sakte fra oss. Det var ikke direkte med vilje, for i begynnelsen merket du det ikke selv engang.
Men etter som du hele tiden beveget deg nærmere strømmen, skjønte vi at du snart ville bli tatt av engstelsen, en av våre fiender.
Først nøt du denne farlige strømmen som førte deg lengre, og lengre bort i fra oss. Vi ropte på deg, men siden noe annet hadde tatt plassen vår i hjerte ditt, hadde du vanskeligheter med å høre oss.
     Ikke før du så stupet foran deg, skjønte du hvor det bar med deg. I all din forferdelse skrek du etter oss. Vi kom og reddet deg som om du var vårt eneste barn. Du var takknemlig i lange tider, og gjorde oss til en del av livet ditt igjen. Nå hadde du ro.
Du lovte oss å aldri mer glemme dine beste venner, for med oss var du hel.

I et menneskes liv er det tusen valg å ta hver eneste dag, og mange av disse leder mennesker bort fra oss.
Og en dag tok du et stort skritt vekk fra oss. Du hadde fått smaken på det gamle livet igjen (i den grad du vil kalle det liv), vennskapet ble brutt, noe som bedrøvet oss. Ditt hjerte har ikke kjent fred siden den dagen.
Du er gammel nå. Like gammel som eiketrærne utenfor kjøkkenvinduet ditt. Og like urolig. Vinden som blåser har alltid vært der, men den har aldri vært kaldere enn nå. Det er fordi du skal dø.
Vi har sett deg hele livet, men du har vært alt for redd til å komme tilbake til oss, selv om du en gang visste at vi aldri i verden kunne støte deg bort. Det var fordømmelsen som holdt oss på avstand fra deg i alt for mange år av livet ditt. Løgnen fortalte deg det, fienden.
For sannheten hadde du glemt; Om du hadde kommet tilbake til oss ti tusener av ganger og bedt om en ny sjanse, ville vi ha gitt deg den, pluss mye mer…hver gang.
Se på deg selv. Hva er du uten oss? Det er bare vi som kan lindre bitterheten i blikket ditt. Uten oss kan du aldri bli hel. Har du oss, har du alt du trenger. Du vil ikke engang gå alene til døden, for vi vil følge med deg for hvert et skritt du tar. I oss er gleden, og i oss finner du livet.
Hjertelig hilsen Tro, Håp og Kjærlighet.

Med fuktige øyne satt jeg med boken i fanget og så på hendene mine. De var skrukkete og slitne. Kroppen min var like krokete som råtne greiner, og stemmen min bar på en hul klang.
Men jeg flettet hendene sammen, og hvisket stille: "Tilgi meg , mine venner, dere har rett. Livet uten dere har vært tungt. Jeg er en gammel kvinne nå, og ikke mye verdt. Jeg har mistet alt som er å miste her i livet. Uten dere har jeg vært fattig, så takk for deres tålmodighet med meg. Takk...

Jeg hørte vinden stilne utenfor, så forlot jeg denne verdenen, men ikke alene. For jeg hadde funnet igjen livet, i Tro , Håp, og Kjærlighet.

"...Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst av dem er kjærligheten."
     1.Korinterbrev 13.13, Bibelen,
     Livets bok.