Dette er en vanskelig tid for meg. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet ikke hvorfor jeg er så utrygg og usikker og hvorfor jeg ikke føler meg bra. Det bare er sånn. På skolen er jeg i den kule ”gjengen.” Jeg har kule klær, kule foreldre og mange gode venner som jeg er veldig glad i. jeg har aldri blitt mobbet eller plaget, så jeg skjønne rikke hvorfor jeg ikke har det bra. Hvorfor føler jeg denne utryggheten inni meg?

Mange kunne sikker ønske de var meg. Men hadde noen egentlig vist hvordan det er å være meg, ville nok alle bare vært seg selv. Egentlig føler jeg meg egoistisk som ikke er fornøyd med noe. Tenk på de som ikke har venner, de som blir mobbet og de som har dumme foreldre som ikke bryr seg om dem. Det er de som skulle følt seg slik. Ikke jeg som egentlig har et perfekt liv.

Jeg sitter i klasserommet. Det er ganske stille og det lukter jul. lukten av peppekaker, klementiner og granbar stiger opp. Det er da tankene kommer. Jeg sitter og tenker lenge og langsomt. Jeg gruer meg til midttimen. Alle er så glade og har det så gøy, mens jeg sitter bare der og smiler later som om alt er helt bra. Aller helst har jeg lyst til å krype gjennom gulvet, eller får å være helt ærlig, sveve opp til himmelen.  

Jeg har tenkt på å ta mitt eget liv. Men den tanken skremmer meg. Jeg har jo et langt og kanskje til og med bra liv foran meg. Om jeg så skal ta livet mitt, blir det om jeg ikke finner noen annen utvei.

En periode var alt helt for jævlig. Vennene mine begynte å klage på at jeg aldri var sammen med dem, foreldrene mine maste hele tiden om det var noe i veien, jeg begynte å kutte meg og jeg skulket skolen. Livet ble aldri noe bedre. Jeg bestemte meg for å kjøpe noen medisiner jeg kunne dope meg ned på for å ikke kjenne den smerten jeg hadde inni meg. Klokken var bare tolv og skolen sluttet om tre timer. Ingen måtte se at jeg skulket. En gutt dultet borti meg på vei inn på apoteket. Han var høy, hadde blondt halv langt hår, blå øyne og en spiss nese. ”unnskyld,” sa han. Jeg bare smilte pillene glemte jeg helt av. Han begynte å prate. Vi gikk en tur, det var akkurat som om vi hadde kjent hverandre i flere år. Her er jeg på vei inn på apoteket får å dope meg ned, så møter jeg denne fantastiske gutten. Jeg fikk en varm følelse inni meg. Var det kjærlighet ved første blikk?

Jeg ble ordentlig kjent med gutten. Han gav meg håp, håp til å leve et bedre liv. Usikkerheten var der fortsatt, men denne gutten fikk meg til å søke hjelp. Han reddet meg. Hvertfall for en liten stund.