Håret danser rundt ansiktet hennes i vinden, øyenbryna dras sammen og blir rynkete, neseborene hennes er store, som en drage som spruter ild. I øynene skinner det hat. Munnen hennes slipper ut et glefs, så rekker hun armene frem og kaster meg ut for kanten.

Det føles tungt inne i brystet mitt. Jeg er ikke fornøyd, fornøyd med hvordan livet skal være. Er livet bare en lang linje med tortur? Klart har vi gode ting også, sier alltid pappa til meg. Hva er det da?, mumler jeg ut fram for tårene til ham. Svaret hans får meg til å himle med øyene ”Kjærlighet”. Hva er kjærlighet egentlig? Er det en mor som drikker seg full hver dag og glemmer bort barna sine? Er det en søster som sårer deg og gjør alt for å gjøre livet ditt vanskelig? Er det en god far som bor alt for langt borte? Er det prøver på skolen som du bare må få til, for hvis du ikke er den skoleflinke, hvem er du da? Hvis du ikke er den beste på håndball laget, hvem er du da? Jeg vil jo ikke være ingenting. Skolens ringeklokke vekker meg fra tankene, og jeg løper ut døren. Jeg skal møte Daniel etter skolen, og nå er jeg er allerede sen. Når jeg nærmer meg broen sakker jeg ned farten. Jeg puster tungt og fort, panneluggen min festes av svette til pannen og jeg føler meg varm og klam inne i jakka mi. Sommerfuglene flyr rundt i magen og jeg blir plutselig nervøs. Det er en rar følelse å ville se ham så ille, men samtidig ikke ville se ham. Å ville møte ham og det søte smilet hans, men ikke ville snakke med ham i tilfelle jeg dreit seg ut og hva om jeg sa noe teit? Sommerfuglene ble sterkere i magen. Shit, jeg skulle bare dratt hjem, tenker jeg til meg selv. Men magen vrenger seg på tanken på å dra hjem, så jeg putter heller ørepluggene inn i ørene og skrur på høy musikk mens jeg går raskere mot brua der Daniel står, og prøver å ikke tenke.

”Er du alltid så bestemt?”, ler Daniel og leker med håret mitt. Jeg har akkurat fortalt ham om planene mine for framtiden og hva jeg vil gjøre etter ungdomsskolen. Jeg smiler og sier, ” ja, jeg tror det. Hvis jeg vet hva jeg vil ha, er jeg bestemt på å få det til”. Daniel lukker armene rundt meg mens jeg ligger oppå brystet hans. ”Det er jenta mi det”, sier han mens han puster dypt ut. Han høres oppgitt ut, som om han overgir seg. ”Hva?”, spør jeg og snur meg rundt for å se ham inn i de himmelblå øyene. Han ser inn i mine skoggrønne øyne også, og sender et elektrisk støt ned magen min så sommerfuglene mine går løpsk og hjertet mitt begynner å slå raskere. ”Er det noe galt med hjertet ditt?”, spøker han og smiler når jeg rødmer. Så ser han seg til siden og biter seg i leppa, som for å finne ord. Jeg venter tålmodig mens brystkassa hans løfter meg opp og ned mens jeg hører på pusten hans. ”Jeg..”, begynner han litt nølende. Han tar et dypt drag og holder pusten. Så sier han noe så raskt at jeg ikke helt greier å få det med meg. ”Hva sa du? Må du hjem?”, jeg stikker ut den nederste leppa i en trist grimase. ”Nei, jeg må ikke hjem.”, forsikrer han meg og setter seg opp i sittende stilling. Jeg setter meg også opp i en sittende stilling og ser bekymret på ham. ”Jeg har kjent deg en stund nå…”, forsetter han og ser ned. - ” og du… du er en skikkelig søt jente”, han ser opp på meg og smiler. ”Men?”, spør jeg og presser fram et smil. ”Jeg elsker samtalene våre, og jeg elsker å være med deg, men jeg hadde aldri trodd at… vel…” Han drar meg nærmere ham og ser meg inn i øyene, og jeg lukter den nydelige lukten av pusten hans opp i ansiktet mitt. ”Fremst av alt elsker jeg deg.”

Sprudlende og glad går jeg over brua med et glis klistret på ansiktet mitt. Førstegang på en veldig lang tid kan jeg føle ro inni meg. Ikke bare ro, men lykke. Pappa har rett, kjærlighet er en kraftig følelse, men verdt alle de årene med smerte? Det vet jeg ikke ennå, jeg har ikke fått nok av kjærlighet til å dømme det. Jeg vil bare ha mer kjærlighet, og jeg kan ikke la være å fantasere om Daniel på veien hjem. Det tunge inni brystet mitt er ennå der, men tankene om Daniel overskygger den triste følelsen jeg føler av å måtte dra hjem til det helvete som er hjemme og venter. Jeg må holde ut tenker jeg entusiastisk, for nå har jeg fått en liten lysstråle i enden av tunnelen. Jeg skvetter idet noen roper ”Hei, du!”. Jeg har ikke merket at det var noen i nærheten, og det pleier ikke å være noen her så sent på kvelden heller. Jeg snur meg rundt og gjenkjenner tre jenter som kommer luskende mot meg.

”Jeg fatter ikke at du tør, jævla hore!”, skriker Lena, jenta i midten, til meg. Jeg er plutselig litt redd. De ser fryktelig sinte ut… og jeg er her ute i mørket helt alene. Jentene omringer meg og Lena peker en finger mot meg. ”Du skal faen få angre, jenteunge”, spytter hun mot meg. Jeg får ikke tid til å tenke meg om før venninnene til Lena tar tak i armene mine og drar meg med dem. Jeg sparker og prøver å komme meg løs, men jeg er bare ikke sterk nok. De drar meg til enden av fjellet, der havet herjer vilt 20 meter under oss. Da slipper de meg. De presser meg helt ytterst på kanten mens de står rundt meg. ”Han er min”, hveser Lena.”H-h-han sa han ikke var sammen med deg lenger”, greier jeg å få frem. ”Og da tror du at du bare kan gå og ta ham ifra meg? Jeg og Daniel er skapt for hverandre. Og så kommer du, en satans rotte og tror du fortjener ham!”. Lena tar et til skritt mot meg, men jeg greier ikke å rygge. Hun lener seg fram mot meg og hjertet mitt begynner å banke helt vilt og hendene mine blir svette. Hun vil vel ikke gjøre det? Eller… vil hun? Så ble mine tanker bekreftet, og jeg daler ned fjellet mot klippene.