Hendene mine rister. Jeg står på scenen, jeg svetter og har vondt i hodet. Blodet fryser til is i årene. Mange blir ropt opp av rektoren jeg venter, jeg har ventet mange ganger i livet mitt. Det er så forferdelig å stå på scenen jeg vil aldri stå på en scene igjen. Det er bare noen få personer igjen, han åpner konvolutten for å lese navnet, jeg vil ikke høre den første bokstaven, fordi den bestemmer framtiden min. Jeg lukker ørene mine hardt, hun som står ved siden av meg peker mot scenen. Alle ser på meg, for en overraskelse han har ropt mitt navn, jeg får tårer i øyne hjertet mitt hviler en stund og jeg var stolt.

 

Familien min kommer til å bli stolt av meg. Jeg tenker på at bestemoren min blir glad, hun forteller sin historie og tenker på den. På den tiden var situasjonen veldig vanskelig og elever hadde ikke god opplæring fordi det var krig, fattigdom og mye mer enn vi vet. Hun hadde to søstere de var små, hun måtte sørge for at de også studerer godt, det vil si arbeid og skole. Til slutt studerte hun til 3.gymnas og ble giftet bort. Det var veldig vanskelig å gå gjennom mitt harde vei, det var tøft og hun hadde en god følelse for at hun fullførte den vanskelige jobben. Jeg ser at hun virkelig har brydd seg om familien, et smil i ansiktet beskriver følelsene hennes.

 

Jeg blir mer interessert i livet. Det er vår, min ynglings årstid. Alt som har ligget dødt hele vinteren, kommer til live igjen. Snøen hadde smeltet og her og der har det dukket opp små grønne vekster. Jeg løper for å stoppe bussen, jeg kom litt forsinket men løper for å ta den, ellers må jeg vente en time til. Bussjåføren ser meg i speilet og stoppet bussen, han er sur pågrunn av meg.

- ”du må komme til tiden dame eller kjører vi” sa han. Jeg ristet på hodet mitt og sitter i setet, alle som sitter i bussen ser på meg. Jeg har lyst til å gråte, men får ikke frem et pip.

   

Snart skal jeg av, tenker på jobbintervjuet jeg må svare på alt riktig og ikke blir flau. Jeg kommer ned fra bussen og går inn og venter, det er mange folk de ser veldig klok ut. Tiden gikk fort det er min tur jeg små løper mot konturen. Lederen er en snill mann men det er litt for stor mage når han lo rister magen opp og ned. Til det siste spørsmålet svarte jeg feil eller viste ikke hva svaret var, han venter så sa han takk og vent ut i gangen.

 

Jeg venter utenfor så kom sjefen og sa at ti av oss får ikke jobb, så hanger han papiret sånn at vi kan lese hvem som har fått jobb. Jeg leser og leser men finner ikke navnet mitt. Jeg blir varm i ansiktet og har ikke noe å si, kroppen virker tom. Jeg går ut og setter meg på en benk, var ikke klar til å gå hjem. Gatene er folketomme og jeg går.

 

Når jeg åpner døren, er det stille og mørkt, mamma kommer med et spørsmål.

- Gikk det bra?

- nei, jeg får ikke ord i munnen jeg… får ikke jobb!

- Nei men svarte du ikke riktig da?

- Jeg vil ikke snakke om det nå mamma Jeg ba om å få være i fred, vær så snill jeg kan svare deg i morgen. 

        

Så går jeg opp til rommet mitt. Jeg sitter i sengen og gråter, det bare kommer ut som en rennende foss. jeg føler at verden stopper, alt blir borte. Jeg lukker øynene mine for å sove.

 

Natten er kald. Det er vanskelig å åpne øynene, og vind er deilig. Jeg vil gå ned, men foten min vil ikke gå ned. Til slutt går jeg ned, pappa sitter ved spisebordet og drikker te Det er mor som er på kjøkkenet. Duften av nybakte rundstykker kiler i nesen min, jeg går musestille inn til kjøkkenet. Mamma smiler da hun sier god morgen, selv om hun vet at jeg ikke har fått jobb. Det gjør hun alltid, smiler. Passer på at jeg har det fint.

- Jeg ble knust og vil ikke lete etter noe andre jobb, dette jobben har jeg alltid ønsket meg, jobbe med barn det vil jeg nå og men har ikke sjanse.

- det vet vi vennen min ikke vær sur på grunn av det.

- Jeg kan ikke, det er for vanskelig å begynne på alt nytt igjen. Hva vil folk tro?

- Ikke tenke på andre tenke på deg! Det vet du immaclata.

- Nei jeg kan ikke, jeg kan ikke…………

 

Jeg begynner å gråte og løper til romme mitt. Sitter på en deilig liten stol og tenker Hvorfor var det natt da jeg trengte dag og lys? Hvorfor var det kaldt når jeg trengte varme? Hvorfor får ikke jeg jobb når jeg trenger det? Jeg får ingen svar. Ingen kan vite svar på mitt spørsmål, fordi det var rart og vanskelig. Mamma prøver å tørste meg, men det er som jeg er forlatt den virkelige verden. Alt for kjedelig å gjøre alt!

 

Bestemoren min kommer inn i romme mitt når jeg sitter ved bordet og skriver dagbok.

- Jeg hørte du er sur og gråter på grunn av jobb? Kan jeg få et svar.

- Jeg blir så såret bestemor, jeg vil ikke gjøre noe… jeg vil helst sitte her og ser på den blå himmel, den har ikke noe jobb, som meg.

- Men, hør nå, da jeg var liten ønsket jeg å få gode karakterer det vil alle selvfølgelig, men jeg fikk ikke det. Jeg får nesten 2-3 eller 3 det var dårlig. jeg gikk hjem og sa jeg vil ikke gå på skolen, men min far sa ”viss du vil noe, gjøre noe må du være sterk og jobbe. Fra den dagen så jobbet jeg veldig hardt det virket, jeg fikk gode karakter. Det er mål med livet. Sov godt og tenk på det til i morgen.

- Tror du det går bra? Skal jeg prøve engang til?

- Ja! Det ville jeg gjort viss jeg var deg.

Hun låser forsiktig døren og går ut.

 

Det er tidlig mandag morgen, jeg har akkurat stått opp og er klar til å dra. Været er helt topp. Sola er høyt oppe og vinden har gått for å sove. Jeg vil overraske familien min ved å si at jeg vil prøve å få en god jobb. Moren min får tårer og klemmer meg, alt som gjør vondt for meg drar når hun klemmer meg.

bestemor kommer ut, ansiktet lyser opp som en sol, hun smiler.

 

Når jeg ser for meg bestemoren min, så tenker jeg at livet er mer enn utdannelse. Jeg går for å ta den sjansen. Jeg har mange sjanser, de venter på meg. Jeg går fram til det nye og vakre livet mitt. Jeg håper jeg blir den jenten bestemor drømmer om.