Husker jeg var redd. Følelsen av hjelpløshet er uutholdelig. Bli fortalt at det ikke er noe mer å gjøre for deg. Vi har gjort alt. Det er opp til kroppen din å takle det. Jeg hadde hatt kreft i tre og et halvt år. Den ene dagen mer grå en den andre. Håret mitt var borte. Hvert eneste hårstrå hadde forlatt kroppen min. Hårstrå for hårstrå hadde jeg blitt fattigere. Fattigere på livsglede. Kraft. Energi og lykke. Ja, det krever lykken din som betaling. River det ut av deg. Et rent skrik fra helvete. Helvete som vil ha deg. Står og ler av deg og kan ikke vente på at du skal falle rett ned i det.

Jeg lå på sykehuset. Hadde vært der i noen uker nå. Situasjonen min hadde forverret seg. Men legene sa det fremdeles kunne være et lite håp for meg. Om jeg var heldig ville helvete slippe taket på meg. Og himmelen ville få grepet meg i det håret jeg ikke hadde. Trekke det opp av hodet mitt og plassere meg på jorden igjen.

”Jeg har kjøpt noen blader til deg, vennen”. Mamma hadde tatt en tur til meg. Hun var der fire til fem ganger om dagen. Hun ville helst bo der sammen med meg, men jeg lot henne ikke. Vi hadde mistet pappa for åtte år siden. Lymfekreften hadde krevd han. Og nå ville den ha meg. Den ville stjele enda mer fra mamma. Broren min hadde flyttet hjem for en periode pga. sykdommen. Og som den lille familien vi var, ville vi ikke miste hverandre. Klart vi hadde mange venner. Men blodet som rant i årene våre var noe vi delte som ikke vennene våre kunne stille opp med. Det var vårt. Jeg hadde besøk nesten hele tiden. Om det ikke var mamma, var det broren min eller noen av vennene mine. Men hver gang de kom inn hadde de det samme forbannete uttrykket. De klarte ikke være glade for å se meg. De var bare triste. Bare redde. Sofie var bestevenninna mi. Hun kom nesten hver eneste dag, hun og. ”Hvordan føler du deg i dag?” Spurte hun alltid mens hun ristet litt på puta mi. Strøk meg over mitt nakne hode og prøvde å smile til meg. Prøvde å holde tilbake tårene. ”jo, takk. Bedre enn i går. Jeg skal bli frisk! Og jeg føler jeg har en god sjanse for å bli det også!” sa jeg overbevisende. Fikk det alltid til å høres ut som det var sant.

Jeg var lykkelig. Lykkelig for å ha sluppet unna smerten. Unna helvete. Jeg var frisk nå. Håret var på vei tilbake. Jeg skulle besøke Sofie i dag for første gang på et år. Et år med hyppige sykehusbesøk og sengeligging. Jeg ringte på døra. Ingen kom og åpnet. Kanskje frekt, men jeg tok meg den friheten til å gå inn. ”Sofie?” ropte jeg i gangen. Ikke noe svar å få. Klokka mi viste halv tolv, det var da jeg hadde sagt jeg skulle komme. Halv tolv på lørdag. Trappen opp til rommet hennes føltes lang, jeg var i dårlig form. Kom meg opp. Gikk mot døren hvor det sto med store bokstaver: ”Her bor Sofie. Bank på!” jeg banket, men hun åpnet ikke døren. Det sto musikk på inne på rommet hennes, det kunne jeg tydelig høre. Og jeg hørte Sofie og. Hvorfor åpnet hun ikke? Jeg gikk inn. ”Hei!” Sa jeg. Sofie bare så bort på meg, men sa ikke noe. Hva var galt? Tenkte jeg. Var det noe jeg hadde gjort? Sagt?

Sofie var veldig avvisende hele dagen. Vi var i minibanken og tok ut penger. Det var rart og se hvordan pengene bare kom ut av veggen. Ting jeg ikke hadde tenkt over før sykdommen dukket plutselig opp i hodet mitt. Alle de små gledene. De små øyeblikkene. Hvor lite som skulle til for å kjenne glede. Hvor lite som skulle til for å glede andre. Bare det å gå nedover gaten kunne være nok til å glede et annet menneske. Hvorfor ikke smile? Hvorfor ikke overføre et godt ord? Si ”hei” til butikkarbeiderne. De små, tilsynelatende ubetydelige gledene ved det å leve er noe som kokes vekk i hverdagen til folk flest. De tenker kun på alt som er negativt. Alt som handler om penger, og det å skape nettverk. Være populær, og sørge for at de du ikke liker virkelig skal få føle på kroppen hvordan det er å ikke bli likt. Sofie og jeg var i byen. Hun kjøpte en sort jakke og en sort bukse. Mørke solbriller og et par nye sorte skinnsko. Hva skulle hun med alle de mørke triste klærne en vårdag i mai? Men jeg fikk ikke noe svar av henne, hun bare så bort på meg. Og så bedrøvet ut. Ansiktet hennes var blitt mindre i det siste. Hun hadde blitt tynn, som om hun hadde mistet litt av gløden sin. Den gode, glade Sofie jeg likte så godt var litt borte.

Mamma og broren min var og veldig avvisende den dagen. Hvorfor var de det? De snakket nesten aldri til meg, bare om meg. At de var glad jeg hadde det bra og at de elsket meg høyt. Men kunne de ikke bare fortelle det til meg? Jeg prøvde å snakke til dem, men de var forandret. Jeg hadde kun vært hjemme fra sykehuset i seks dager, men allikevel var de på den måten.

Søndag kom. Mamma og broren min dro tidlig. Før jeg hadde stått opp, så jeg rakk ikke spørre hvor de skulle. Jeg prøvde å ringe de, men ikke noe svar å få. Ute skinte solen. Vakkert. Den varmet meg opp. Bestemte meg for å gå en tur. Jeg kunne høre kirkeklokkene kime. Vakkert. Jeg gikk mot kirken. Ville besøke pappa. Det var flagg på halv stang. Masse mennesker sto utenfor og sørget. ”stakkar”, tenkte jeg. ”stakkar mennesker, sorg er så vondt, det tar så lang tid å bli frisk igjen” de begynte å gå inn i kirken. En etter en gikk de. Tok korte skritt. De gråt. Tørket tårer. Jeg gikk enda nærmere. Jeg fikk se en gjeng sto utenfor døren. Kunne ikke helt si hvem det var enda. Gikk litt til. Det var. Det var mamma og broren min. det var alle vennene mine, det var mormor og morfar. Farmor og farfar. Hele klassen min. Hvem var død? Hvorfor har ikke jeg fått vite noe?

Jeg løp mot dem. Da jeg kom bort til inngangen stoppet jeg brått. Jeg så en blomsterkrans ble båret inn. Det sto: vi elsker deg, Johanna, elsker deg. Hva? Johanna? Hvorfor sto mitt navn på den kransen? Jeg gikk inn i kirken. Så en kiste. Så mennesker. De sørget og gråt. Det var helt fullt. Jeg gikk bort til mamma. ”hva er det som skjer?” hun svarte ikke. Mamma var ikke seg selv. Broren min måtte holde henne. Hun var helt hvit i ansiktet. Var kald. Det kunne jeg se, for hun skalv. Skalv, svettet og gråt. Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen min når jeg fikk øye på et bilde som sto oppe ved alteret. Det var av meg. Men som var på safari i Afrika. Jeg hadde elsket den turen, og det visste mamma. Sofie var helt fra seg, hun og. Hun gråt og gråt. Satt og vippet frem og tilbake. Tårene trillet. Munnene hennes ristet. ”nei, nei, nei, nei” kunne jeg høre henne si. Hva var dette? Hvorfor skjedde dette? Jeg stod jo her. Jeg følte meg levende, men ingen kunne se meg. Ingen kunne føle mitt nærvær. Klokkene kimte og orgelet begynte å spille. Jeg snudde. Gikk mot utgangen. Gikk rett gjennom døren, trang ikke åpne den. Gikk rett ut i solen. Gikk ut i verden. Visste at jeg ikke lenger var blant menneskeheten. ”Jeg ville ikke se deg her, men nå er du her” jeg bråsnudde meg. ”Pappa!” skrek jeg. Jeg lo.