Kjære dagbok. Å være tenåring er som å kjøre uten kunnskap. Alle reglene, valgene, og stresset som står over deg hvert minutt, av hver dag. Noen veier er fullpakket av kaos, mens andre kan være trygge, og fredelige. Vær eneste sving fører meg til en ny vei hvor nye valg må tas. Følelsen av og ikke ha kontroll er engstende, men jeg strever meg gjennom trafikken uansett. Alt tatt i betraktning av vær, og hvordan standen på bilen er.

Noen ganger tar alle følelsene over. De omfavner rattet og styrer meg inn på veier jeg ikke kan takle. Da er det sykt lett å krasje. Etter man har krasjet er det synlig for alle at jeg ikke er en så god sjåfør. Jeg føler meg skamfull og liten. “Hvilken vei skal jeg kjøre?” Det er så mange. Til slutt har jeg kjørt langt over grensen. Jeg føler meg gal her jeg sitter og tviholder rundt rattet med beinene limt fast på gassen. Jeg når ikke bremsa.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta meg en pause. Fylle opp tanken min, og skru bilen på autopilot. Kanskje jeg en dag finner fram til en rundkjøring som vrir meg rundt og lar meg starte om igjen. Skal jeg fortsette å kjøre eller snu og starte om igjen. “Tro kan flytte fjell” Ordene betyr ingenting når det negative veier mer enn det positive. Tro meg jeg prøver. Jeg prøver å “tenke positivt” Jeg prøver mitt beste, men mitt beste er ikke alltid nok for dem rundt meg.

På panseret står foreldre, lærere, venner, familie, og nysgjerrige fremmede, som blander seg inn i alt. Man kan kun ta et valg, kun en eneste sving. Med mindre man har et flertall med armer og ben, som en blekksprut, så tror jeg ikke det er en mulighet å gå flere veier. Jeg ble fødd i denne bilen. Oppvokst i denne bilen. Undervist, og trent. Men likevel føles det som en annens bil. Jeg ser meg selv i sidespeilet, men det er ikke meg som glimter tilbake.

Er det slik andre oppfatter meg? Den “Idioten som ikke kan kjøre.” Jeg er livredd for at andre skal se gjennom meg. Har dette stedet jeg har lært å elske gjort noe med meg? Ligger det i luften? Eller er det bare svingene jeg tar? Jeg står med halen mellom beina og prøver og skjule mitt sanne jeg. Personen som ser inn i speilet. For sannheten er at livet på veien, er ikke lett. Ikke lett i det hele tatt.