Det var en kald vinterdag i landsbygda Betton. Sneen lå som et tynt teppe over marken. Kate, 10 år, Shawn, 8 år, Carola, 4 år, Miss Davis, 30 år og Mr. Davis, 34 år, hadde pakket ned det lille de eide. De skulle flytte til byen for å søke arbeid på en av fabrikkene. Kanskje barna også kunne få arbeide, for å være med å forsørge familien. De var squattere, eller husmannsfolk, og bodde i allmenningen utenfor landsbyen Betton.

Mr. Davis hadde to sauer og en ku. De hadde vært så heldige at en av godseierne hadde gitt dem et lite stykke jord som de kunne få dyrke på. Men arbeidet var tungt, for alt måtte gjøres for hånd. Det eneste de hadde å hjelpe seg med var en gammel og spinkel rive, et grev som nesten falt fra hverandre og en rusten spade. Noen ganger var de så heldige at de fikk låne en okse eller hest når bøndene var ferdige med sitt. Men en dag bestemte godseierne og en del av de andre bøndene at de skulle samle sammen all jorda. Dermed så hadde ikke familien Davis noe å leve av lenger.

De fikk låne hest og vogn av godseier Hows. Hows var en av de som hadde vært med på å samle sammen jorda. Mr. og Miss. Davis stablet de få tingene de eide opp på vogna. Det var: En gryte, en rive, en spade, et grev, ei sleiv, noen treboller, en halvfull sekk med mel, et par tynne tepper og 1,50 pund. Kate, Shawn og Carola tok med seg hvert sitt teppe og satte seg opp i vogna med foreldrene. De skulle reise til Shawsbury, så til Chester og så inn til Liverpool der de håpet på jobb.

Det var langt og de kunne bare bruke hesten frem til Shawsbury. En pakkhest kunne gå 3 km/t. Resten av veien måtte de bruke tog eller lekter. Da de endelig, etter mange timer kjøring kom fremtil Shewsbury, måtte de vente en hel dag på lekteren til Chester. Det var kaldt ute, så de måtte gå fra dør til dør for å spørre etter husrom. Det led mot natt og de var nær ved å gi opp da en gammel kone kom dem til unnsetning. Neste morgen måtte de stå tidlig opp for å rekke lekteren. Da de endelig var kommet om bord var alle både slitne, sultne og trøtte. Det skulle bli godt å få hvile ut. En lekter kunne gå 3 km/t. Da de hadde kommet frem til Chester måtte de ta toget til Liverpool. Familien begynte å merke at lufta ikke lengre var så klar, ren og lett å puste i som på landsbygda. Toget gikk 45 km/t så det tok ikke lang tid å dra inn til Liverpool. Endelig hadde de nådd målet. Kate, Shawn, og Carola gikk ned på stigbrettet. Da de hadde kommet ned på perrongen stod de der bare å måpte. Aldri hadde de sett så mange mennesker på en gang og aldri hadde de sett en by før.

Kate fikk oppgaven å passe på de to yngre søsknene, mens foreldrene spurte etter arbeid. Mens hun stod der å ventet så hun mange mennesker som passerte forbi. Det var med velkledde herrer og damer som kjørte rundt i sine flotte diligencer. Men blant alt det store og flotte så hun fattigdom og sult. Små barn løp inn i folkemengder og tagg etter penger. Mr. Og Miss Davis kom tilbake med en velstående herremann som eide en rekke gruver, teglverk og spinnerier. Han fortalte at de kunne få leie husrom for 15 p i uka og at det ble delt ut 8 brød og 2 poser kull hver måned.. Mannen viste dem fram til et tett, lite og ille luktende sted.. Eiendommen var omringet av murstein og overtalt hvor de snudde seg og gikk så de møkk, søppel, kull og ekskrementer fra folk som hadde bodd der før dem. Inne i huset, som også var lagd av murstein, var det en liten ovn og en lampe. Klatret du opp på mursteingjerdet så du mange ander møkkete mursteinshus, mursteinsgjerder og fabrikker. Al sammen var dekket av et tykt lag med kullsot og møkk fra fabrikkene. Det var et trist syn. Før fabrikkeier gikk fikk de litt ved, kull , lys og et brød av han. Mr. Davis hadde fått jobb i ei kullgruve. Det var slitsomt arbeid. Arbeiderene måtte slite i de trange gruvegangene med å dra vognene med kull frem til heissjaktene.

Kate hadde også fått jobb i en kullgruve. Hun måtte krabbe der det var for trangt for de voksne. Det hende også at hun ble voldtatt. Miss Davis jobbet som vaskekone på fabrikkene. Hun hadde ingen fast lønn. Shawn og Carola fikk jobb i et teglverk. Der tjente de ca 1-2p hver dag. Barna jobbet 13 timer hver dag, 6 dager i uka. De bærte leirklumper fra en haug til et bord der det ble laget mursteiner.

Barna var ofte syke men de måtte jobbe allikevel. Vist de ikke jobbet fort nok, stoppet for å hvile eller rett og slett falt sammen av utmattelse ble de slått eller kanskje til og med trekt fra en hel dagslønn.

En uke tjente familien til sammen 48 p. Utgifter for den uka: Lørdag: bacon, lys, te, sukker, poteter og ved. Tils. 15p.Søndag:ingenting Mandag: Brød, såpe, smør. Tils. 5p. Tirsdag: kull Tils. 10 p., lys, te, sukker. Onsdag: ved, poteter, lys. Tils. 8 p. Torsdag: te, sukker, brød. Tils. 5 p. Fredag og Lørdag: ingenting.

Fra kommunen denne uka: ! pose kull og 3 brød a 1,8 kg. På Søndag hadde alle fri. Da lekte barna litt med andre barn fra gaten, men de fleste orket ikke. Om kvelden etter at alle var ferdige med å jobbe var livet i gata dødt. Det var ingen som maktet å gjøre noe som helst. Det hendte kanskje en gang i blant at noen koner slo av en prat, men det hendte sjelden.

Arbeidet mange måtte utføre var krevende både fysisk og psykisk. Det var dårlig hygiene, lite med mat og lufta var svært forurenset av alle fabrikkene. Mange mennesker døde av disse grunnene. Barna og kvinnene ble utnyttet godt fordi de var billig arbeidskraft. Mange flyttet til byen fordi det var lett å få seg jobb p.g.a. nye transportmidler, fabrikker og nye oppfinnelser.