Livløs

 

-          Hun var en av de yngste i klassen. Og ikke særlig pen. Ansiktet hennes var for magert og bleikt, og håret hennes var satt opp i en umoderne flettefrisyre. I løpet av dagen løsnet ofte håret hennes, og da kunne man se et vakkert fall i det. Men det var også det peneste en kunne si om henne. Klærne hennes var stygge og utvasket, hun hadde sikkert ikke fått nye på åtte ar. Hun lignet egentlig veldig på Ingeborg i klassen.

Lasse slutter å lese når han plutselig hører en stol skrape i gulvet. Ingeborg løper ut av klasserommet med hendene foran ansiktet.

-          Var det virkelig nødvendig?, sier frøken, og ser strengt på Lasse.

-          Men… Jeg bare…, sier Lasse, og spiller fortvilet.

-          Dropp det Lasse, vi vet at du spiller, sier frøken og løper ut i gangen etter Ingeborg.

 

Frøken kommer inn på det slitte toalettet, hvor hun hører at Ingeborg sitter og gråter.

-          Hvorfor må alle plage meg? Hvorfor er de sånn?, hulker Ingeborg.

-          Jeg vet ikke Ingeborg. Jeg vet ikke… Kan du ikke komme ut, så kan vi ga tilbake til klasserommet sammen?

-          Jeg vil ikke inn i klasserommet igjen. Jeg vil hjem. Jeg vil synke i jorden. Jeg vil dø.

 

Frøken lar Ingeborg gå hjem. Hun tror ikke at Ingeborg vil dø. Det var sikkert noe hun sa akkurat da.

 

Neste dag kommer ikke Ingeborg på skolen. Frøken tenker hun er syk, sa hun skriver ”S” i boka som hun har klasselista i. Ingeborg er borte hele uken, og uken etter der igjen. Frøken har vært bekymret begge ukene fordi hun ikke har hørt noe. Den tredje uken Ingeborg er borte fra skolen, begynner frøken å bli redd. Hun kommer til å tenke på det Ingeborg hadde sagt på toalettet noen uker i forveien. Hadde hun ment det?

 

-          Kan klassen bare bli sittende? Jeg må ned for å ta en viktig telefon.

Alle elevene ser opp på frøken, og nikker. Frøken løper ned trappene til lærerværelset, griper tak i den grønne telefonen på kontoret, og slår nummeret hjem til Ingeborg. Det ringer. Og ringer. Og ringer. Ingen tar telefonen. Hva om Ingeborg har gjort det? Hva om Ingeborg virkelig har begått selvmord?

 

-          Kan du sette inn en vikar i klassen min? spør frøken stresset, før hun løper ut døra.

Kontordamen ser litt forskrekka ut, men gjør som frøken sier. På bare noen sekunder er frøken nede på parkeringsplassen og får satt seg inn i bilen. Før hun kjører til Ingeborg, sitter hun stille i bilen og prøver å slappe av litt.

 

Huset til Ingeborg er nedslitt, og hagen ser ut som en jungel. Her er det nok ingen som har klippet gresset på noen år. Frøken løper bort til døren og ringen på mange ganger.

-          Ingeborg! roper hun, og slår hardt i døren.

Men så merker hun at døren ikke er låst. Frøken åpner døren forsiktig, og sier lavt, nesten hviskende:

-          Ingeborg…?

Hun får ikke noe svar. Hun sier det høyere. Og litt høyere. Til slutt nesten brøler hun:

-          INGEBORG?

Fortsatt ikke noe svar. Hun går inn i huset. Det er pent og ryddig, men det ser ikke ut som om noen bor der, siden det er så støvete.

 

Frøken ser seg fort om i stuen. Ingen tegn til Ingeborg. Hun løper opp trappen, ser gjennom alle rommene. Og der, på badet, ligger hun. Hun er livløs. Bleikere enn vanlig. Hun ligger i rosa pyjamas, og i hånden holder hun en tom pilleboks. Ved siden av henne ligger et knust glass. Glasskårene er blandet med resten av vannet som var i glasset. Det blonde, fine håret med fall ligger spredd ut over gulvet, formet som en vifte rundt hodet hennes. Hun ligger der bare. Livløs.

 

Maren G