Jeg gikk bort til kisten og strøk hånden min opp langs den mørke tre kisten du lå i, det så ut som om du sov fredfullt. Jeg ville ikke at det skulle ende sånn, jeg visste ikke at det skulle ende sånn. Hadde jeg forstått at du ikke ville mer… Hadde jeg hørt på deg… Hadde jeg bare sluttet da leken var god. Jeg strøk hånden min over det gyllenbrune håret ditt, kysset deg en siste gang på pannen, den var kald. Jeg tok et godt tak i hånden din og en tåre presset seg frem i venstre øyekrok. Jeg tittet på boken jeg holdt i hånden, boken du hadde etterlatt til meg. Boken med alle de gode minnene vi hadde sammen. Jeg løftet opp boken og kysset den forsiktig.

Jeg banket hardt og selvsikkert på døren med skiltet 10A, den åpnet seg og alle ansiktene snudde seg og så på meg. ”Dette er Markus, den nye skoleeleven som jeg fortalte dere om” sa en hes men vennlig stemme, som tilhørte læreren. Jeg studerte de runde brillene hans og dongeribuksen som var dratt langt opp til livet med skjorten godt nedi. Han puttet hendene i bukselommene og så meg. ”Eh, vi holder på med et gruppeprosjekt! Du kan sette deg med gruppen til Elizabeth” sa han og nikket tåpelig mot gruppen han snakket om. Jeg fant en ledig stol og dro den med meg til bordet de satt rundt. Noen av de smilte et lurt smil da de så meg, andre brydde seg ikke og fortsatte å holde på med sitt. Man kunne godt se at gruppen jeg var plassert i var det elevene som selv hadde valgt.

Dagen hadde gått greit og jeg hadde blitt godt kjent med gruppen jeg jobbet med. Spesielt Elizabeth, som alle bare kalte Liz. Hun var selvsikker og tøff, men var fortsatt veldig vennlig mot meg. Jeg hadde fått inntrykk av at hun var gruppelederen for prosjektet, men ikke bare når det gjaldt det. Resten av gruppen viste stor respekt for henne, så jeg antok at hun var en man ikke ville kødde med.

Måneden hadde gått fort, jeg hadde kommet inn i gjengen til Liz. Den besto av fire andre gutter, to jenter og selvfølgelig Liz. Jeg følte meg mest trygg på Liz, fordi hun oppførte seg på en spesiell måte som virket så trygt. Hun var real og grei mot alle som var med i gjengen. Men denne gjengen besto kun av livsnytere som ikke brydde seg om hva andre tenkte om dem. I løpet av min første måned med dem hadde de skulket noe rundt 20 skole dager, og de ble ofte brukt til festing, dop og alkohol. I starten var jeg skeptisk til å skulke og bli med på all galskapen de gjorde, men nå var alt forandret og all bekymringen og skepsisen var lagt til side. Jeg hadde blitt en av dem.

Dagene gikk og jeg holdt ikke helt styr på hvilken ukedag det var. Men jeg husker den mandagen da hele gjengen satt og så ned på himmelen som ble blodrød og solen som forsvant bak horisonten. Vi var alle litt beruset av noe gress vi hadde fått tak i og røyket den kvelden. Det var den kvelden vi innbilte oss at verden gikk under sammen med solen. Det var den kvelden Liz og jeg kysset hverandre for første gang.

Alle ble mer og mer revet med, mer og mer avhengig av rus. Alt hadde gått ut av kontroll, men samtidig var det ingen som merket det. Vi hadde det så herlig i øyeblikket, og vi var helt desperate etter alt vi kunne få tak i av rus. Foreldrene hadde ikke noe oversikt over hva som skjedde, men nå i etterkant lurer jeg på hvordan foreldrene ikke kan ha lagt merke til noe. Vi var jo helt ute av kontroll, og enkelte hadde mistet seg selv for godt.

Den ene kvelden jeg husker godt var den kvelden vi nesten holdt oss edru. Vi var slitene og lå begge som to slakt på den røde sofaen i kjelleren til Liz. Foreldrene var borte og vi hadde huset for oss selv. Men vi var for slitene til å finne på noe sprell. Liz satte seg opp og lavt, nesten hvisket hun ”Jeg vil ikke mer, jeg orker ikke mer” sa hun og så på meg. Det virket som om hun ville ha hjelp, hjelp til å komme bort fra alt faenskapet vi hadde rotet oss bort i. Jeg overhørte det hun sa og lukket øynene mine.

Jeg husker den siste kvelden med Liz, den har på en måte bare brent seg inn i hjernen min. Fordi jeg føler det var min skyld det som skjedde den kvelden. Vi var glade, bekymringsløse og frie. Det var i hvert fall det all rusen hadde fått oss til å tro når vi vandret langs veien og lo. Vi gikk litt bak de andre og små pratet om tilfeldige ting som dukket opp i hodet. De andre stoppet opp foran oss og kranglet om en flaske som var halvfull av noe. Liz økte tempoet for å komme fortere bort til de, jeg stoppet og tok meg en liten pause mens jeg studerte alt fra litt avstand. Liz gikk bestemt bort til flasken og rev den ut av hendene til Hanna. Hanna tok et steg tilbake, ingen gjorde noe mens Liz helte i seg alt sammen. Hun hev flasken fra seg så den knuste mot asfalten, og de fortsatte å gå. Jeg visste ikke hvor vi skulle, ingen visste vel egentlig det. Vi endte opp ved en bro.

Liz klatret opp på kanten av broen. Vi andre sto på broen og så på henne balansere på kanten. Jeg var anspent og nervøs fordi hun stadig vekk tullet med at hun holdt på å falle. Hun snudde ryggen til oss og så utover havet. Solen var på vei opp, det var vakkert å se på hvordan solen speilet seg i havet. Det var stille, alle så utover havet. Jeg lukket øynene, og plutselig hørte jeg et plask. Jeg åpnet øynene og hjerte begynte å dunke fortere da jeg så at Liz ikke sto på kanten av broen. Fortvilt, redd og sjokkert løp jeg bort til kanten. Lente overkroppen min over den kalde stein kanten. Liz var borte, hun hadde blitt slukt av det sorte mørke havet. Som ikke lengre speilet en vakker soloppgang, men et mørkt dystert hav som Liz befant seg i.

Jeg kjente at kroppen min var utmattet da jeg gikk inn den store kirkedøren. Kroppen min var tung av sorg og skyldfølelse. Jeg kjente ingen som var der, men foreldrene hennes skjønte tydeligvis hvem jeg var. De kom bort til meg og moren hennes strakte ut hånden hennes og ga meg en bok. Jeg tok den i mot og de pekte mot en dør og jeg antok at kisten måtte ligge der inne, at Liz ville ligge der inne. Jeg nikket og foreldrene snudde seg straks og gikk sin vei. Jeg så meg rundt og passet på at jeg sto alene. Hendene mine skalv og forsiktig åpnet jeg boken, det første jeg så var et bilde av meg og Liz. Vi smilte og var glade. Under bildet hadde Liz skrevet ned hendelsene og tankene sine. Jeg bladde fort gjennom boken for å se hva det var i resten. Den var fylt med bilder av stunder vi hadde tilbragt sammen. Jeg tok med meg boken og gikk stille bort til rommet der Liz var. Det var ingen der, ingen bortsett Liz sin kropp og meg.

Jeg gikk bort til kisten og strøk hånden min opp langs den mørke tre kisten du lå i, det så ut som om du sov fredfullt. Jeg ville ikke at det skulle ende sånn, jeg visste ikke at det skulle ende sånn. Hadde jeg forstått at du ikke ville mer… Hadde jeg hørt på deg… Hadde jeg bare sluttet da leken var god. Jeg strøk hånden min over det gyllenbrune håret ditt, kysset deg en siste gang på pannen, den var kald. Jeg tok et godt tak i hånden din og en tåre presset seg frem i venstre øyekrok. Jeg tittet på boken jeg holdt i hånden, boken du hadde etterlatt til meg. Boken med alle de gode minnene vi hadde sammen. Jeg løftet opp boken og kysset den forsiktig.