Alltid var de andre rundt ham. Han fikk aldri være i fred. Snart var vel hele hodet oversvømt. Han ønsket ikke nær kontakt med de andre. Han ønsket ikke å bli glad i noen, de kom bare til å dumpe ham etter to minutter. Og han ønsket ikke barn. Barna ble satt som høyest og de fikk suge til seg energien først. Selv hadde han vært barn en gang, men han ble behandlet urettferdig. Arnold visste at han var lusen, men han var også behandlet lusent av de andre.

"L-l-laa meg få slippe til, krekne idiot" protesterte Gubban, den yngste av dem. Han dyttet vekk Arnold, og begynte å bli rød rundt munnen. Arnold snøftet høyt og så vandret han bortover de digre stubbene. -Ææææ! Jordskje-e-eeelv! På plassene deres! kommanderte Tiggy, hovedpersonen. Det var han som hadde kommet seg her på dette øde stedet først av dem alle. Alt begynte å skjelve, så kom det fossende vann som skylte de fleste ut. Arnold lo stille inni seg. Flere ledige plasser. Toppers! Han holdt fast på plassen sin, klamret til en svær stubbe og så ventet han. Det var som i evigheten. Vannet drog de svake vekk, men pga push-upsene Arnold tok hver time, klarte han å overleve.

Vannet ble borte. Arnold reiste seg og vandret så bortover blant alle de ledige stubbene. Så rart, tenkte han. Alle er borte. Det er så øde her. Ikke en levende sjel. Alle var skylt vekk av vannet. - Yiiihhaaa! ropte han og begynte å danse rundt. Arnold sugde litt blod her og litt blod der. Han var den eneste lusen igjen på hodet til Agatha. Han ville bli en stor klus, kjent for å være eneste overlevende i flommen. Han ville stå blant forsamlingene og skryte.

Men han hadde ingen forsamlinger. Han hadde ingen etterkommere. Han hadde ingen kone som kunne føde barn. Han var alene igjen. Helt alene. Selvtilliten var forsvunnet bort. Arnold var en enslig, trå, gretten lus som fikk det han fortjente. Alene-skap.