En vakker kvinne lå i sin seng. Hun skulle ta toget til nabobyen om en halvtime. Allikevel lå fortsatt den vakre og ulykkelige kvinnen og sov. Rommet hennes var kjølig, tross det hadde vært en varm augustnatt, den siste augustnatta. Hadde den vakre kvinnen vært våken, ville hun ha hørt trærne som hvisket stillferdig mot henne. Men den vakre kvinnen sov, og våknet ikke før en time senere. Det første som slo henne da hun endelig våknet, var ikke den uvante kulden, eller de hviskende trærne. Hun kom for sent til toget sitt. Men den vakre kvinnen tenkte ikke annerledes enn at hun kunne ta det neste toget, som dro om en time.

Da en stygg mann våknet som planlagt for å ta turen med det første toget inn til en naboby, våknet ikke han til et kjølig hus, eller hviskende trær. Han våknet med et smil om munnen, og spaserte med lette skritt mot togstasjonen. Den stygge mannen gikk på toget som planlagt, og satte seg ved vinduet. Det var en frisk og lykkelig lørdagsmorgen, den første i september. Menneskene lo og pratet høylytt mens de gikk inn på toget som skulle frakte dem noen kilometer lenger ut i verden. Den stygge mannen smilte for seg selv, lykkelig uvitende om at hadde ikke den vakre kvinnen forsovet seg, skulle hun ha sittet akkurat her, ved siden av han på toget. Den vakre, ulykkelige kvinnen skulle først ha sett på den stygge, smilende mannen og den smilende, stygge mannen skulle så sett på den ulykkelige vakre kvinnen, så ville de forelske seg i hverandre. Men kvinnen sov enda, og mannen smilte fortsatt lykkelig og undret seg over den barnslige gleden de nye passasjerene utstrålte.

Den vakre og ulykkelige kvinnen satte seg inn i den grå bilen sin, og kjørte til togstasjonen. Hun satte seg på toget, ved siden av en gammel dame. De satt ved hverandre, hilste og utvekslet noen nødvendige høflighetsfraser, og ble deretter sittende i stillhet.

Den ulykkelige, vakre kvinnen tenkte ikke noe videre over denne gamle damen, og damen tok ikke særlig notis av kvinnen heller. Damen strikket sokker til barnet sitt, og den vakre og ulykkelige kvinnen satt stillferdig ved siden av den gamle damen til de var fremme. Da toget stanset ved siste stasjon og strømmen av mennesker spredde seg med den hviskende vinden, ønsket den ulykkelige vakre kvinnen den gamle damen en god dag, og begynte å gå.

Den stygge, smilende mannen smilte enda da han gikk tilbake mot toget for å møte sin mor, som også hadde tatt toget inn til nabobyen den første og lykkelige lørdagen i september. Han så den gamle damen, og løp mot henne for å gi henne en klem. Den gamle damen hadde i hånda et par sokker til han, som hun hadde strikket ferdig på toget.

Den ulykkelige, vakre kvinnen gikk sakte bortover fortauet, slik man ofte går en helt vanlig lørdag i september. Hun tenkte ikke mer over den stygge, smilende mannen, sitt livs store kjærlighet. For livet ville det ikke annerledes for henne enn at hun fikk denne ene muligheten til å møte lykken. Lykken hennes satt på det første toget den første lørdagen i september, etter en varm og rolig augustnatt. Men for den vakre og ulykkelige kvinnen ble denne lørdagen som alle andre lørdager hun hadde opplevd, og ikke mye forskjellig fra de hun skulle oppleve. Den vakre og ulykkelige kvinnens lykke gikk tapt den første og lørdagen i september. Hennes tog var gått – og på det satt hennes livs store kjærlighet. En stygg, smilende mann.