Ei lita jente sitter i en eng omgitt av markblomster. Der sitter hun alene og lager små blomsterkranser. Hun sitter tålmodig og venter på sin familie som en dag skal komme å hente henne med hestevogna. De skal flytte fra Bjørgvin og opp i fjellene. Hun lever et ubekymret liv. Ingen vet enda at denne jenta kommer til å bli en svært lykkelig jente. Hun kommer til å bli beruset til de grader. Ikke på stoff og heller ikke på rikdom men på kjærlighet. Jenta tenker på fremtiden. Hun kan ikke la være å le høyt. En klingende latter som høres ut som en klokkende bekk. Selv alle trærne, fjellene ,blomstene og enga har lyst til å le med henne. Hun har alle ved sin side. Den ti år gamle jenta er et unikt barn. Hun er sjelden, men har ingen anelser om dette.

Hun setter en krans på hodet. På det mørke lange håret. Så gir hun seg til å plukke små markjordbær som hun trer på et strå. Hun har en drøm om at det en gang må skje noe uventet i hennes liv. Hun vet ikke hva det skal være. Hun vet bare at det kribler så rart i magen, og at hun har en liten lengt i seg. Hun lengter kanskje etter en nydelig person som hun kan dele denne lykkefølelsen hun konstant går å bærer på?

Dette må være toppen av all lykke.

 

Even smiler til May med et hav av hvite fine tenner. De viltre lyse lokkene danser rund hodet hans.” Er det nå jeg skal fortelle hvem denne lille jenta ventet på ?”spør han flirfull. De har sittet sånn ganske lenge. Under et grantre i parken. Sittet å konversert. Hun har fortalt ham om sin lykkelige barndom. Han har diktet opp en historie rundt det hun har fortalt. Begge vet de svaret på spørsmålet hans. ”det vet du meget godt sier hun ”. Hun stryker det lange mørke håret til side med den ene hånden sin. Da hun stirrer han dypt inn i øynene kan hun ikke la være å le. En klingene bekk fosser ut.Han bøyer seg og kysser henne på pannen. Da blir hun med et alvorlig.

 

”er det noe i veien?” spør han og ser undersøkende på henne. ”De kom aldri å hentet meg ”

sier May. ”Hvem kom aldri?” sier han forundret. ”Min familie dukket aldri opp” Hun virker lettet over å endelig fått fortalt det. Hun har båret på denne hemmeligheten så alt for lenge. ”det var da svartedauden hersket som verst” forteller hun fort. Jeg fikk beskjed om å løpe opp i fjellene.”Der var jeg trygg” Han ser på henne med et forferdet blikk. ”Var du der oppe helt alene? ”spør han med en litt hevet og urolig stemme. ”Nei”. Hvisker hun nesten. ”Lov meg at du aldri sier det jeg nå skal fortelle til noen!” Han lover bort sin sjel til henne. ”Min munn er som et dypt velv ”. Hvisker han tilbake.

 

”Jeg var der oppe sammen med en annen jente med ravnsvart hår. Hun er nå blitt kjent som jostedalsrypa.” men , utbryter han men ,det skal jo ha blitt sagt at hun levde der oppe helt alene , men dette er altså ikke sant?” hun rister på hodet.” Nei ,Vi var to friske jenter som levde i et paradis i mange år. Jeg liker ikke å innrømme det, men det var faktisk nesten toppen av lykke.” Hun viser han et skjevt smil. ”Hva mener du med nesten? ”Undrer han. ”Hva kan da være toppen av lykke for deg?” Hun ser på han med et gåtefullt smil. Som om hun på en måte peker ut han med øynene.

 

”du er så nydelig du May” utbryter han plutselig. Ingens ord har noen gang truffet henne så hardt i hjerteroten før. Dette må være et magisk tegn tenker hun. Hun har aldri følt seg så lykkelig før ,selv om hun nettopp har fortalt om en del av sin innerste sorg. Dette er det merkelige med henne. Hun har alltid følt at hun har svevd på skyer selv om mye vondt har skjedd. Hun føler seg som et lykkebarn. ”Den lille jenta ventet på deg, Even.” sier hun og vet at hun aldri mer kommer til å føle et savn etter noe eller noen. Hun har nemlig funnet sin make. Hun vet at han alltid vil stå ved hennes side. Det kan hun lese i blikket hans som sier mer enn tusen ord.

 

En ung kvinne sitter ved havet og skuler utover den blanke overflaten. Hun har samlet det mørke håret i en flette. Hun er så beruset at hun nesten ikke vet hva hun gjør. Hun er så ekstremt lykkelig at hun ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Hun reiser seg opp og går ut i vannet. Hun går lengre og lengre ut. En tåre drypper fra øyenkroken. Nå står hun i vann til armene. Så løfter hun armene opp i været og tar et siste åndedrag. Hun feller flere tårer. Det er gledestårer.

 

Da roper hun.” Jeg , lykkebarnet av moderjord elsker Even overalt på denne jord. Jeg vil at hele verden skal vite dette.” Hun tar et steg fremover i ren lykke. Med ett får hun et forferdet uttrykk i ansiktet. Hun kan ikke stå på beina mer. Denne gangen har hun gått for dypt ut. Hun kjemper med armene, men greier ikke å holde seg oppe. Hun synker. Trærne og fjellene gråter for henne.

 

Han står der og ser det hele. Han stormer ut i det klare kalde intet og finner henne. Han drar henne med sterke armer opp på land og gir henne livet tilbake. Da hun lokker opp de mørke dådyrøynene og ser på han, frir han til henne. May svarer ja. De føler seg som det lykkeligste paret på jord siden Adam og Eva. May legger øret mot brystet til Even og lytter etter hjerteslagene. ”Slik kunne jeg ha ligget i all evighet med deg.” Sier Even.” Ligge å dikte opp sanne og rosenrøde historier om kvinnen jeg elsker ”.

Så kysser de som Romeo og Julie.