Hun står der, der borte ved vinduet. Hun er stille slik som hun alltid er. Kroppen er bøyd i en slags hengslet c-form i det hun lener seg ut av vinduet og blir mettet av solens søte varme.

Skuldrene hennes er senket, som om hun prøver å skjule en uro som er tilstede inni henne. Hendene hennes er foldet. Knoklene stikker ut, minner om små fjell som skyter opp mot himmelen. Fingrene er skrukkete og huden er tørr, arbeidshender har hun. Neglene er avstumpet, bitt ned med årene. Neglisjering av ansvar og personlig hygiene er for lengst blitt frafalt. Når man nærmer seg henne kan man høre hjertet hennes slå. Det slår sakte, som en tromme slått i takt av roens svale slag. Hører hun oss? Nei, det gjør hun ikke. Hun bare står der.

Ansiktet er trist og blekt, nesten litt grått. Solen lyser det opp, men fargen forblir den samme. Fargen har ikke alltid vært slik. Før var den frisk og rosa, med en glødende energi. Den er borte nå, kanskje for alltid. Det var en tyv som kom. Tyven kom brått og dro igjen. Den ble kalt lykketyven og tok med seg noe, noe som kanskje var det viktigste for henne; lykken. Lykken ble fratatt henne og alt som er igjen kan minne om vedvarende tristhet og håpløshet. Da lykken forsvant, forsvant alt. Det eneste som er igjen er en tomhet. En tomhet som ikke kan fylles, og heller aldri vil fylles. Pessimismen har kommet, tatt over plassen til lykken. Den er tilstede til enhver tid, bryter henne sakte, men sikkert ned. Det hjelper ikke å kjempe i mot. Det er et tapt slag allerede før det i det hele tatt begynte. Hun er lei, lei av alt. Tanken på flykte er alltid med henne, men hun skyver den til side hver gang.

Hun blir møtt av en sval bris i det hun stikker hodet ut av vinduet atter en gang. Den varmen slik. Hun blir varm inni seg. Hvis bare den følelsen kunne forbli. Men det vil den aldri, den ble for lengst tatt fra henne. Lykketyven, som for en stund siden var et ukjent begrep, var nå blitt en ufrivillig følgespartner for livet som ikke ville gi slipp på henne. Smertene lykketyven påfører henne er ulidelige. Alt hun vil er å bli fri. Fri fra smerten, fri fra å være en fange i eget liv, fri fra livet selv.

Hun er maktesløs, blir tilstivet når hun konfronterer seg selv og andre. Ubehaget av å treffe folk er sterkt. Hun trekker seg tilbake. Vil ikke ha kontakt med andre, må holde seg inne. Hun isolerer seg. Hun er redusert. Følelsen av pessimisme og skyld vokser. Blir bare større og større. Ingenting kan forhindre den glupske appetitten etter å vokse. Dermed faller beslutningen alltid på den samme; å gi opp. Kampen for ett eget fritt liv er tapt og et liv som fange i egen kropp må innses. Hun er blitt fanget i edderkoppens klebrige nett og jo mer hun prøver å komme seg løs, desto mer sitter hun fast. Hun er i et mørke hvor lyset aldri vil komme. Selve tilstanden er noe helt ulikt enn hvordan hun har hatt det før. Rastløsheten og nervøsiteten er til enhver tid ikke til å unngås. Alle mulige vonde følelser som finnes er å finne inni henne. Allikevel kan man kalle henne følelsesløs. Lykketyven tok fra henne all mulighet til å igjen oppleve glede og lykke. Alt hun sitter igjen med er vonde følelser. Følelsesløs.

Overskuddet i hverdagen er borte. Kroppen som engang hadde vært ett tannhjul på full styrke, har nå blitt til ett utbrent og utladet batteri som verken kan settes i gang eller blir ladet opp igjen. Utmattelsen og håpløsheten i det hele er kvelende. Kroppen hennes får ikke puste. Vitaliteten er forsvunnet. Følelsen av å ha mislyktes tar stor plass og skyldfølelsen tar resten. Beslutningsevnen forsvant for lenge siden og hjernen hennes henger heller ikke med. Sjelen er ikke der mer. Hun har ikke lengre en sjel, hun er sjelløs. Alt ble tatt fra henne av lykketyven.

Igjen blir hun møtt av den samme svale brisen hun hadde blitt møtt av før. Men denne gangen var den annerledes. Den var med tiden blitt søtere og varmere. Solen kikket frem bak skyene etter en eviglang tid med dominerende skyer på himmeltaket. Tanker raste gjennom hodet hennes. Denne gangen skulle hun klare seg. Sjef i eget liv. Hun så seg rundt. Følelsen av å være lykkelig gikk som en foss gjennom henne. Brusende. Kraftfull. Aldri før hadde hun følt seg så fri. Fri fra alt. Lykken var gjenvunnet atter en gang.