Øynene mine gnistret da jeg så på den lille oppmerksomfulle prislappen. 7500 kr. Hele 7500 kr, for den dumme kjolen jeg hadde forelsket meg i. Jeg stod i prøverommet og så på meg selv, så på hoftene mine. De var for store, tenkte jeg. Så ut som en feit flodhest, der jeg stod. Tok meg på magen og det kjentes ut som om jeg tok på en sjokoladepudding. Akkurat den sjokoladepuddingen mormor pleide å lage. Isabella ropte hysterisk; ”Erru ferdig snart eller, treiga?” Jeg smettet på meg den myke og deilige silkekjolen og sa; ” Jada, straks ferdig nå”. Isabella sine øyne gikk opp som en rullgardin, da jeg kom ut fra prøverommet ”Dæven, den er perfekt”, sa hun med de mest glitrende øynene du kan tenke deg. Er ingenting som var perfekt, sa jeg irritert. ”Ja, hva blir det til, frøken pripp? Skal du ha kjolen?” Jeg tenkte så det eksploderte i hodet på meg, juleballet var i morgen. Det var jammen meg en skandale om jeg ikke hadde skaffet en kjole til da. Isabella sa at det hadde vært krise om jeg kom med fjorårets kjole, og slafset på den rosa tyggisen.

Vi gikk mot kassa og jeg hadde bestemt meg for at denne kjolen tar jeg. Men etter et øyeblikk kom årets barbie gjeng inn gjennom døra. Alle var bemerkelsesverdig like og hadde hel bleket hår med en halvkilo hårspray i. De fem jentene kom vrikkende bort med de nye og flotte Miss sixty buksene sine. Med nesetippene i været så kry som en flokk med haner. Sesongsminket i alle slags pastellfarger, nymotens sko og rosa Lacoste vesker, hadde de alle sammen.

Lizzy som var ”kongen” på haugen kom brøytende foran oss, og sa til damen som stod i kassa ”Eh, jeg har lagt av en kjole her da liksom, ved navn Lizzypus” Damen i kassen tok et ufattelig uekte smil, og sa; ” et lite øyeblikk” I mens sa hun til meg og Isabella; ” Jasså, så dere er ute og handler her, ja. Har dere råd til det da?!” Og tok hysterisk på lipgloss i en høy hastighet. Vi svarte ikke, og damen i kassa kom tilbake med den samme kjolen som jeg skulle ha. Hjertet mitt gikk i tusen knas, drømmen var knust. Alt som hadde vært så praktfullt, ble som et uvær. Lizzy tok opp faren sitt visa-kort og gikk vrikkende tilbake til slavene sine så stolt og fornøyd. Nesten så hun satte himmel og jord i bevegelse for at ingen så på henne gå ut av butikken.   

Jeg tok opp pengene jeg hadde brukt nesten 3 måneder på å tjene. Jeg hadde rett, det var en dum kjole. Nå ville jeg ikke ha den lenger, men Isabella så på meg og sa at jeg måtte bare blåse i hun dundra der. Hun så at jeg fikk et lite smil, men det var bare den samme gamle lykkelige masken jeg hadde på meg. Isabella måtte hente boren sin i barnehagen, så vi måtte gå hjem hver for oss.

Da jeg kom hjem, så huset ut som en skrap hau. Alt var kaos, jeg hadde forvillet meg inne i et kaos. Som om jeg hadde stått på E6’en i Oslo sentrum. Det var rot, gris og søl over alt. Mamma lå som en redselsfull fyllik i sofaen. Hun lå der med sprit flaska i hånda og fjernkontrollen i den andre, så hjelpesløs stakkar. Jeg begynte med å rydde og lage middag til lillebroren min Asgeir kom hjem. Leksene og forberedelsen til juleballet måtte vente. Jeg hadde et visst ansvar for å ta vare på broren og mammaen min. Det lovte jeg pappa, etter han døde av kreft for fire år siden. Mamma hadde ikke kapasitet til å ta vare på seg selv engang, så jeg hadde blitt en slags mor for Asgeir. Det fantes ingen kompleks løsning på denne situasjonen jeg var i. Hva skal så et stakkars barnehjem svare? Jeg kunne jo selvsagt gå til læreren min, men uansett foresatte, lærere og andre måtte mene og gjøre blir statusen en viktig del av mitt individuelle liv. Skapes den indre jeg av klær og mote, hadde jeg tenkt på vanvittig mange ganger før jeg kom inn i en sår og sorgfull søvnløs natt.

Jeg hadde laget ferdig middagen til broren min og spurte om mamma skulle ha middag, men hun skrek skjærende;” Ha deg vekk, du har aldri betydd noe for meg. Bare Asgeir som er den ungen jeg ville ha. Du er kun et plaster på såret” Jeg kjente en ristende effekt av raseri som kom inn i koppen min. Det var som en refleksjon som var innom hver dag. Nå kom sjalusi følelsen tilbake, en kiste som pleide å stå i skyggen av det indre. En kiste med usikkerhet, dårlig selvtillit og kontrollbehov. Jeg pleide å ta avsvar, jeg var sterk både psykisk og fysisk. Men nå raste alt ned som en foss fra det høyeste fjell. Som en fallskjermhopper, samme hastighet og redsel. Jeg hadde tenkt at mamma ikke skulle styre eller bestemme mine tanker og handlinger. Jeg måtte selv ta ansvar for mine følelser og reaksjoner. Men nå var alt svart, jeg kunne like gjerne grave meg ned. Prøvde hun virkelig å ødelegge livet mitt på den måten? Hvorfor skulle jeg ha dårlig samvittighet av å kjøpe en kjole? Uansett pris og sted, skulle jeg være fornøyd og stolt, slik som de fleste andre jenter. Mamma skulle være glad på mine vegner, det var det største ønsket! Hun skulle vise interesse for meg, hva jeg bedrev tiden min med, og hvordan jeg hadde det. Jeg skulle ikke ta alt ansvar selv, jeg var ikke voksen nok til det.

Plutselig kom det et lite lys i de mørke, det var som om solen tittet frem fra en evig lang regnværsdag. Telefonen min ringte, og det var heldigvis Isabella som slo på tråden. Hun lurte på hvordan det gikk med meg. Endelig var det noen som lurte på hvordan det gikk med bare meg. Det var så deilig å høre at noen brydde seg om meg. Bare å snakke om følelsene mine, ikke alt det idiotiske snakket om sminke, sko, klær og andre livsnødvendigheter. Bare lille myke og gode Isabella som spør og vil snakke om meg og mitt. Hvem jeg er og hva jeg føler. Ikke hvordan jeg ser ut, ikke hvilken pizza jeg favoriserer, men den egentlige deg. Den personen som ligger dypt inne i deg et sted og venter på å få komme ut. Når man blir trist og ensom, er det bare den indre som roper om oppmerksomhet. Den oppmerksomheten fikk jeg av Isabella på det livsnødige tidspunktet. Jeg var redd for at sinnet mitt skulle ta overhånd, at frustrasjonen min skulle gå ut over Isabella. Men jeg måtte få ut det vonde jeg hadde inni meg, jeg måtte ikke tape kampen. Jeg måtte ikke gi opp, ikke legge meg ned å føle at alt håpet er tapt. Det beste nå var å få snakket med Isabella, det hjalp virkelig! Jeg fortalte henne at alle slenger med kjeften og jeg tar meg selvfølgelig nær av det, og lar meg selv falle inn i et stort mørkt hull av ensomhet og lengsel. En slags tåke, en tåke som kun består av søvnløse netter med tårer og bare smerte. Tilslutt fortalte jeg henne at det var henne selv, Isabella som hjalp meg ut av denne tåken. Vi pratet i timevis og samtalen i telefonen sluttet med at Isabella sa; ” Jeg vil alltid være bestevennen din”

Da jeg våknet neste morgen tenkte jeg ”ny dag, nye muligheter”, i dag hadde vi fri, siden det var juleball som foregikk på kvelden. Jeg lagde frokost til Asgeir og mamma. Mamma var heldigvis seg selv i dag. Jeg viste henne kjolen og hun synes den var nydelig. Og hun ville betale den, men dersom jeg en gang kom til å si hvor mye kjolen kostet, får hun antageligvis bakover sveis. Så jeg lot være, men nøyde meg med og sa at den kostet 800 kr.

Da klokken var fem gikk jeg opp for å ordne meg. Jeg brukte hele to timer på forbrede meg til ballet. Jeg ville så gjerne være fin. Jeg satt opp håret i en elegant topp med noen nydelige spenner med perler på. Jeg sminket meg naturlig og vakker. Da jeg kom ned, sa mamma at jeg så ut som en modell. Jeg kjente at blodet bruset i kroppen. Endelig sa hun at jeg var nydelig. ”Nå hadde faren din vært stolt av deg, kjære” Sa hun med en varm og god stemme. Kjolen jeg hadde kjøpt, satt som et skudd på meg. Selv om alle jenters drøm er å ha den kjente ”Hollywood kroppen” var jeg visstnok fornøyd med meg selv. Jeg visste at hoftene mine var store og at magen min ikke var perfekt, men jeg følte at dette var den jeg var. Jeg hadde ikke lenger noen frykt om å gå opp i vekt, eller se ut som en barbie dukke. Dersom jeg skulle ha idealkroppen skulle jeg få den på et ærlig vis. Ikke som de andre jentene i klassen. Fedrene spyr ut penger til verdensberømte kirurger. Nå skulle jeg stå for den jeg virkelig var. Jeg skulle vise at jeg hadde bein i nesa og var stø! Endelig skulle jeg ta kontroll over mine egne handliner. Men problemet var at jeg sa dette hver eneste dag. Jeg gikk inn for noe, men sprakk hver gang. Hver kveld sluttet det med søvnløse netter. Den ytre ”jeg” var evig optimist om dagen, og den indre ”jeg” var evig pessimist om kvelden. Så jeg kom ingen vei med mine mål. Pappa hadde kalt meg for en stor tviler, og det var kanskje rett. Han sa at jeg hadde virkelig stor smerteterskel, og at jeg var et stabeist. Denne pessimisten i meg, kom etter da pappa døde. Han ga meg en slik glede, ingen andre kunne gi.

Klokken nærmet seg åtte, og det var da ballet begynte. Jeg sa til mamma at jeg dro avsted nå, og hun ønsket meg lykke til, og at jeg skulle ha det hyggelig! Jeg bodde like ved skolen, og så det tok snaue kvarteret å gå.

Da jeg hadde kommet halvveis, møtte jeg på barbie gjengen. Lizzy sa; ” du fortjener ikke leve, du vet det?” Hun lo med en ondskapsfull latter og sa ” Man hermer ikke etter klær til de som har maken vet du. Vi skal banke deg så hardt, så kunne ønske du er død. Jeg tåler ikke trynet på deg og du er den største taperen jeg vet om.” Jeg kjenner redselen stige gjennom hele den stakkarslige kroppen min. Hun tok tak i meg, men jeg prøvde å rive meg løs fra det harde sterke grepet hennes. Men det var et svært feilgrep, jeg ga dem en slags beskjed. Om at jeg hadde fyrt av en pistol, jeg hadde startet krigen. De fant stadig nye ting de kunne hakke ned på, bestandig var det noe som var galt. Så kommer det første sparket, hun ene av de fem trenger den spisse skoen hennes inn i låret mitt, jeg er sterk og er rolig. Jeg later som om det ikke var noe vondt. At ingen smerte kom av sparket. Men etter hvert kom resten av sparkene, de harde sparkene i magen og i siden av kroppen min. Hodet mitt eksploderer snart, tenkte jeg. Men jeg skulle bite tenne sammen, og vise null tegn til svakhet. Lizzy sparket meg i bakhodet og jeg flyr raskt ned mot den kalde fuktige asfalten. Blodet renner som en foss, jeg kjenner det varme, ekle blodet renne nedover ansiktet mitt. Jeg brekker meg, av blodsmaken i munn. Jeg kan så vidt se smilet på jentene, de står og ler av meg. De river tak i kjolen min, og ødelegger den helt. Kjolen ser ut som en gammel fillekappe, den nydelige nye kjolen jeg hadde kjøpt. Det så ut som om jeg var klar for haloween party. En ulykkelig brud, som gjenferd. Akkurat det så jeg ut som. Jeg håpet hver gang sparkene kom, at det var det siste sparket. Men det føltes ut som om det varte i en evighet. Jeg lukker øynene, så jeg slipper å se latteren, smilene og slagene, men jeg føler alt. Det er som en krigsscene på det verste.

Jeg ligger der på asfalten, og de begynner å bli lei av å slå, tilslutt sier Lizzy; ” Vi må passe klokken, juleballet har begynt”. Jeg er like godt halvdød der jeg ligger, de kan like godt drepe meg, tenkte jeg. Det eneste jeg kjenner er at de kjenner på pulsåren min, om jeg fortsatt lever. Og tilslutt kaster de meg ute i grøfta ved veien. Det våte gresset svir i sårene jeg har fått, og jeg kjente smaken av blod i munnen, da jeg prøvde å lukke munnen, kjente jeg at det knaset i tennene av steiner og sand fra veien. Kjeven min hadde gått ut av ledd, og jeg kunne ikke beskrive denne type følelse. Det var som å se på en kakerlakk blir knast når du tråkker på den, det stakkars lille insektet ligger der. Intet liv, intet håp.

Jeg tenkte sørgmodig på hva jeg skulle gjøre nå. Jeg ville så gjerne dra vekk fra alt dette, vekk fra alt liv og følelser. Fra ansvar og frustrasjon. Jeg ville så gjerne sitte i det varme og trygge fanget til pappa. Jeg lukket øynene, og der var han. Min kjæreste pappa smilte til meg med et åpent og ærlig smil. Så imøtekommende og snill. Han sa at jeg skulle bli med han videre, at jeg ikke hadde noe der jeg kom fra å gjøre, jeg hørte ikke til der. Jeg var ikke som alle andre, jeg var bedre. Jeg var meg selv, jeg fulgte ikke andres meninger og jeg dømte ikke folk etter utseende og oppførsel, som alle de andre gjorde. Jeg godtok alle og enhver for det de virkelig var. Respekterte dem, og tolererte dem. Jeg kunne være like skuffet og trist som alle de andre, men jeg viste det, jeg turte å møte veggen. Jeg fulgte hjertet og gikk mot lyset sammen med min fantastiske pappa!

Kilder:

- www.klaraklok.no - Lest om spørsmål om problemer til ungdommen.

- www.ung.no - Lest om hvordan man skal takle problemer.

- http://www.itslearning .com/main.aspx?Course=I&HierarchyID=1 (De tekstene til forbredning)

- www.daria.no - lest om forskjellige artikler om påvirkning (media)

- www.norsknettskole.no - hvordan skrive en novelle.