Hun kikket på klokka. Hun var seint ute. Hun begynte å småspringe gjennom snøen. Bilene suste forbi i en uvanlig stor fart forbi alle de grå, triste husene. Den kalde vinden trakk igjennom jakka hennes. Hun frøs veldig. Hun så opp mot himmelen. Snø som fløy om hverandre foran det fremmede lyset. Et lys hun aldri hadde sett før. Et lys som ga henne varme i kroppen. Kanskje lyset ville henne noe?

Hun fortsatte å springe. Lyset speilet seg i isen på tjernet. Tjernet der hun og bestemor hadde stått på skøyter sammen for ett år siden. Bestemor som alltid var så varm og god. Som alltid hadde passet på henne. Som døde av kreft.

En grå bygning møtte henne sammen med noen kjente stemmer. Da kom redselen i magen. En ensom klump som hadde bodd inni der i snart ett år. Den hadde vært her helt siden hun flyttet fra bestemor. Hva ville den nå da?

Latter og prat sluttet brått. Ti grufulle øyne var rettet mot den tynne, svake kroppen hennes. Det eneste som var i mellom hun og de, var de krystallklare snøflakene, som danset sammen med en ekkel vind. Snøflakene var mange tusen, som svevde omkring hverandre, danset og moret seg sammen. Vinden dekket det vakre lyset oppi himmelen. Dansen gjorde at hun frøs. Hun prøvde å snu seg, komme seg vekk, men det var for sent. Hun trodde hun visste hva som skulle skje, men at det kom til å gå så langt, hadde hun aldri tenkt på.

Oppi himmelen, bak snøen, borti horisonten, dukket lyset opp. Lyset var så stort. Det hadde en sterk farge som minnet henne om flammer. Flammene danset sammen, og ga en ubeskrivelig varme i kroppen hennes. Himmelen var i brann. Lyset var en deilig varme som gjorde at det kilte i magen. Det så ned på henne fra himmelen. Hun likte lyset. Lyset minte henne om den gode tiden hun hadde sammen med bestemor. Savnet av bestemor var enormt. Det gikk ikke en dag uten at hun tenkte på henne. Alt hadde blitt så fælt etter at bestemor døde. Ingenting hadde vert det samme uten henne, selv om hun skulle ønsket det. Bestemor som bestandig hjalp med leksene. Hun som alltid gav henne råd, og hadde tro på henne. Nå hadde hun ikke bestemor lengre, å måtte klare seg selv.

Stemmene hadde fort blitt til en ring rundt henne. De var mange denne gangen. De brølte og lo og gjorde ordentlig narr av henne. Hun skalv og var nervøs for hva de skulle gjøre med henne denne gangen. De kom nærmere og nærmere. Et snøflak falt ned fra den grå himmelen, på det bleke ansiktet hennes. Det smeltet nedover kinnet hennes. Himmelen ville at hun skule gråte. Noen hender stappet masse snø i nakken hennes. Snøen smeltet under genseren. Det var ekkelt for henne, men ikke for dem. Hun var livredd. Midt i klyngen sto hun, ensom, uten noen ting bortsett fra gamle minner. De var så mange. Ett hardt spark i magen gjorde at hun datt ned på magen. Hun mistet pusten i flere sekunder, og kunne aldri reise seg igjen. Øynene hennes var fulle av tårer, men tårene kom aldri ut. Stemmene fleipet av henne, hun var bare en stor spøk som de aldri hadde tatt seriøst. De moret seg med henne, og tenkte ikke på hva som ville skje. Hun lå fortsatt i den iskalde snøen, blek og alene. Smertene hun fikk etter sparket, gjorde at hun ikke fikk til å reise seg. De halvåpne øynene hennes var rettet mot det gode lyset. Det hadde så fine farger. Hun prøvde å reise seg, men fikk det aldri til. Dette var ekstra morsomt for tilskuerne, som trodde hun spilte skuespill der hun lå.

Noen dyttet henne uti veien. I veien sammen med bilene som hadde det så travelt og vinden som var så sterk at bilene ikke så hvor de kjørte… Ett stort smell etterfulgt av hyl gjorde at stemmene sluttet å brøle å le. Hele kroppen hennes var lammet, hun kjente ingenting. Øynene var lukket. Hun maktet ikke se. Hjertet banket mye fortere enn det hun var vant til. Hun lå midt i veien og så på lyset, som begynte å komme nærmere. Kanskje bestemor var der. Bråk og uro omringet henne. Ambulansebiler hylte over henne. Ukjente stemmer snakket i munnen på hverandre. Noen tok henne opp og prøvde å si noe. Hun hørte ingenting. Bare lå der. Alt var et kaos. Plutselig tok kaoset slutt. Alt ble stille og hun ble kaldere. De vakre fargene var snart det eneste som omringet henne. Hun var i et vakkert paradis. Lyset ble større og større. Snart skulle hun dit hun også, å møte bestemor.