”Jorunn det ringer, Jorunn telefon”. Den snakkende og ikke fullt så lite irriterende ringelyden kommer fra en rød frakk som ligger slengt over en gammel og nedslitt kontorstol. Jorunn Jensen løper nedover gangen og inn på det mellomstore kontoret med noe som engang var fargesprakende og ettertraktede gardiner på 80-tallet. På den brune kontordøren med de hvite persiennene som nå er blitt beige, står det på et falmende skilt av bronse: Etterforsker Jorunn Jensen. Dette fikk hun da hun begynte å jobbe tidlig på 80-tallet. ”Ja, hallo Jorunn Jensen”. Hun rekker akkurat å ta telefonen. ”Det er Førstebetjent Holms. Du burde komme deg ned hit pronto”.

”Hva er det”. Greier hun å andpusten å spørre Førstebetjent Holms. ”Det er funnet et lik rett rundt hjørne fra Amy’s i en container, tydelig dumpet. Ingen mistenkte så langt”. Etterforsker Jensen og Førstebetjent Holms setter seg i den splitter nye bilen, som staten har kostet på dem og starter turen til åstedet. Det er varmt, sola skinner og det er nesten opp i 30°c. Før Jensen rekker å tenke videre på det vakre været, kjenner hun den råtne lukta stikke i nesa i det de runder hjørnet til åstedet. Det var vel for godt at det ikke skulle bli noe lukt i den varmen, Jensen grøsser litt med tanke på det synet hun kommer til å få. De begynner å gå mot containeren, etterforsker og førstebetjent side om side. Begge har vært i bransjen i minst 20 år, men allikevel er tanken; ”Hvor fælt blir synet nå?”, fortsatt på sin plass.

Det de får se idet to av betjentene på åstedet lukker opp den grønne og litt rustne container døra, er noe så fælt og grusomt at det nesten er ubeskrivelig. En vakker østeuropeisk dame, med langt bølgete hår, kanskje i 20 årene ligger kvalt og knivstukket i en container, hun er full av blåmerker og åpne, blodige sår. Dumpet og latt igjen for kun en ting; å pines til døde. Både Førstebetjent Holms og Etterforsker Jensen vet at dette vil bli en vanskelig nøtt å knekke. Teknikere har vært og er fortsatt på åstedet, for å samle det de kan av tekniske og andre eventuelle spor, som kan føre til en muligens oppklaring og siktelse i saken. De for en beskjed fra en av betjentene, ingen som er meldt savnet har en beskrivelse som kan passe til den avdødes, så den avdøde forblir ukjent. Det blir avhørt folk som kan ha sett noe mistenkelig, men igjen er det ingenting av betydning som har kommet opp. Alle begynner å bli frustrerte nå, ingenting har kommet opp og klokken begynner å nærme seg 22. Til slutt blir liket fraktet til obduksjon, der man kan si den mer bestemte årsaken til at den vakre østeuropeiske kvinnen døde.

”Jorunn det ringer, Jorunn tele…”. Jensen tar telefonen kjapt. ”Mhm jahaja. Vi kommer”. Etterforsker Jensen griper fatt i Førstebetjent Holms og drar han med seg inn i den komfortable nye bilen, og tråkker på gassen. På turen til patologen forklarer Etterforsker Jensen at de har funnet noe nytt som patologen mente at de burde se på. En nesten skallete mann med litt hentehår på issen tar dem i mot og begynner å forklare en del. Han kan fortelle at han og hans medsammensvorne har funnet et par papirer på den avdøde kvinnen. Papirene kan antyde at hun hadde noe med den russiske mafiaen å gjøre. Det var noe form for gjelds eller pengebrev og en kvittering på noen varer, det kunne også tyde på at hun tilhørte en av de mektigste mafiafamiliene i Russland, Jakov Gilinskij, eller lot som. Uansett var dette et karakteristisk mafiadrap, det var tydelige tegn på pining i form av; knuste kneskåler, kveling, vann i lungene som følger av å ha blitt holdt under vann og flere kniv stikk som var det hun sener døde av. ”Helvete! Dette blir bare vanskeligere og vanskeligere å ta gjerningsmennene”. Tenker Jensen for seg selv. Hun vet så altfor godt at fordi det gjerne står flere mektige folk bak dem, er det lett for gjerningsmennene å ”rote seg bort”, eller forsvinne.

 ”Vi fant også et armbånd med navnet Anna A. G.” Forteller patologen. ”Jeg ringer og informerer stasjonen om navnet og informasjonen så langt”. Kommer det fra Førstebetjent Holms i det han taster inn nummeret. Effektivt og raskt kjører en av etterforskerne på stasjonen navnet Anna A. G gjennom databasen og navnet Anna Akhmatovas Gilinskij dukker opp som følger av søket. Hun lot altså ikke som, hun var medlem av den russiske mafiaen, hun var barnebarnet til Jakov Gilinskij, den beryktete mafiabossen. Etterforsker Jorunn ser nøye på det som ligner et gjeldsbrev og ser på tallene. Jorunn Jensen hadde russisk på videregående og bruker derfor sjansen til å teste sin litt rustne russisk. Hun greier med litt tid å forstå at dette ikke er et gjeldsbrev, det er møtetider og navn på personer og steder. Et navn går igjen og igjen på papiret; Nicholas Jemolov, dette er et etternavn som det kun hviskes i mafiaverden. Boris Jemolov bestefaren til Nicholas Jemolov, er den konkurrerende mafiabossen til Gilinskij. Etter som møtene blir stadig oftere og lengre, kan det se ut som om at Nicholas og Anna var romantisk involvert i hverandre. Et nytt motiv henger i luften, tenker Etterforsker Jensen, et æresdrap. (Tenk om en av familiene hadde oppdaget forholdet og handlet drastisk med sinne, skuffelse og fortvilelse over forholdet?)