Det er som om at noen stikker en kniv i brystet på meg. Og roterer den rundt og grever med kniven inni meg. Jeg kjenner igjen smerten. Såret.

Det hele startet for ikke så lenge siden. Jeg merka jo så klart at du hadde forandra deg, men jeg viste ikke at det var så ille. Vi hadde det perfekt sammen, det hadde vi. Virkelig. Vi var sammen hver dag, men ble aldri lei av hverandre. Inntil for litt sia. Da du forandret deg. Jeg vet at du ikke kan styre følelsene dine, men du såret meg, virkelig.

Jeg husker det som om at det var i går. Du hadde akkurat fulgt meg til bussen. Da vi sto der og venta på den, og delte den siste marlboroen, Det var da sa du det. Ordene dine var kalde som is. ”Jeg tror vi trenger en pause, Maiken”. Det første jeg tenkte var at vi trengte da ikke no pause. Vi hadde det perfekt. Det eneste jeg fikk stamma fram var et lite hæ, så kom bussen, jeg ga deg røyken, og steg på. Jeg satte meg bakerst i bussen, og når bussen passerte deg, kunne jeg skimte en tåre i øynene dine.

Vi hadde de samme interessene, vi hørte på den samme musikken og likte samme type mat. Vi var skreddersydd for hverandre. Så hvorfor kunne det gå galt? Vi var jo skjebnen til hverandre. Jeg husker fremdeles den dagen vi møttes i detaljer. Jeg hadde vært på verdens verste fest, og satte meg i parken på vei hjem. Du gikk tur med hunden din. Hunden din løp bort til meg og snuste på meg. Du kom og trakk til deg Raja, som hunden din het. Jeg spurte om du hadde en røyk å bomme bort, og det hadde du, men bare hvis jeg hadde fyr, og det hadde jeg.

Jeg satt og tenkte gjennom hele bussturen. Jeg tenkte i dusjen når jeg kom hjem. Jeg tenkte når jeg hadde lagt meg. Alt jeg kunne tenke på var deg. Det var som hele verden min brast. Jeg viste jo hva pause betydde.

Vi holdt sammen hver jævla dag i 2 år og 5 måneder før du ploppet ut ordet ”pause”. I løpet av de 29 månedene vi var sammen, gjorde vi alt sammen. Jeg husker til og med datoen på vår første kino date, første gang jeg møtte familien din, og første gang vi hadde sex. Alt har brent seg fast. Minnene er mange. Vi har holdt sammen i tykt og tynt, gode og onde dager. Så hva skjer nå da?

Jeg møtte deg en uke etter episoden på bussholderplassen. Jeg kjente deg knapt igjen. Du var forandret. Jeg er sikker på at det er bare jeg som la merke til den forandringen, for det var ditt indre som var forandret, og dette trengte seg fram på utsida av deg. Og bare jeg har lært å kjenne deg så godt. Jeg spurte deg hvorfor du ville ha pause. Men du så ikke på meg en gang. Og svarte bare kort at du følte at du trengte litt tid på å tenke.

Vi hadde vært i Syden sammen til og med. Jeg husker hvor trygg jeg følte meg i armene dine de sene kveldene på byen i Spania. Vi gikk strandturer om kveldene og smurte inn hverandre med sol olje om dagene. Vi hadde en perfekt uke i Spania. Nå var dette bare minner.

Jeg skjente at jeg begynte å bli litt irritert på deg. Hvorfor kunne du ikke bare si hva du måtte tenke på? Det hadde aldri vært sånn før. Jeg spurte om du hadde vært utro eller gjort noe annet mot meg du angret på. Du så overasket opp på meg. Og hvisket ”nei, så klart ikke”.

Du var den beste støtten jeg kunne hatt da mormor døde. Mormor var et lys i en tung hverdag for meg. Det hadde hun vært helt siden jeg var liten. Du var med meg i begravelsen, og du lå og holdt rundt meg i dagevis. Jeg kommer alltid til å huske hvor god du var til å trøste.

Da sa du måtte løpe. Jeg tryglet deg om å ikke dra. Jeg trengte deg. Men du så bare bort. Du hadde virkelig forandret deg. Du ga meg et kyss på kinnet og snudde. Jeg holdt deg igjen og nærmest ropte ” Nei! Nå får du si hvorfor du trenger denne pausen!! Jeg takler ikke dette mer!” Du snudde deg mot meg og sa at følelsene dine var forandret. Jeg skjønte ingenting. Det siste jeg så av deg den dagen var at du rundet hjørnet, og da var du borte.

Alle syntes det var rart at vi ble kjærester. Men etter hvert begynte folk å godta det. De hadde ikke noe annet valg enn å godta det. Vi elsket jo hverandre. Gjorde vi ikke?

To uker etter dette, fikk jeg en telefon fra deg. ”Jeg orker ikke dette mer. Det er slutt, Maiken. Det er ikke no mer oss”. Jeg begynte å gråte. Men jeg kunne jo ikke bestemme hva du skulle føle. Og kunne ikke annet enn å godta det.

Men det som har plaget meg alle disse år, er at du gikk over til en gutt. Det trodde jeg virkelig ikke om deg. Men du kunne jo ikke styre følelsene dine du heller. Og om du fikk følelser for en gutt, måtte du jo bare godta det.

Jeg husker påska, når vi var på hytta alene, jeg og du. Vi sto på ski om dagene og kosa foran peisen om kveldene. Det var da du sa det ” Vi kommer til å være kjærester for alltid, Maiken!”. Unge og naive som vi var, trodde vi begge på det. Men alt er nok bare gode minner nå.

Nå, fem år etterpå, har jeg fremdeles ikke kommet over deg. Og jeg har iallfall ikke kommet over at du gikk over til gutter. Det er bare det at jeg trodde det skulle være meg og deg for alltid. Maiken og Sofie for alltid.

Jeg ser virkelig fram til den dagen kniven i brystet mitt blir dratt ut, til den dagen jeg slippes fri.