I en hage stod det to epletrær, det ene treet var større enn det andre. Det lille treet hadde begynt å dø ut. Ingen skjønte hvorfor den begynte å dø, men de måtte vel kutte den før eller siden.

Hun lå og vred seg i senga. Det var midtsommer, og varmt. Hun følte seg i helvete. Det eneste hun ønsket var å få i seg noe kaldt. Hun satte seg opp av senga og satte kursen mot kjøkkenet, der fylte hun et glass med isbiter og iskaldt vann fra kranen. Vannet hadde en kortvarig kjølende effekt. Med en gang vannet ble svelget, forsvant kulden ned med vannet. Alle vinduer i huset stod på vidt gap. Allikevel ble det ikke noe kjøligere. Vinden blåste ute, men den ville ikke gi noe bort til henne. For hun var inne. Da hun var tilbake på rommet skiftet hun igjen. Hun tok av seg pysjamasen og bytta den med en hvit nattkjole, til og med smykkene tokk hun av. Spesielt armbåndene som bestemoren hadde strikker til henne. De var laget av ull, så de føltes som glovarme håndjern. Det var så varmt inne. Det var fullmåne den natten, og månen var vakker. Hun stod ved vinduet som gapet ut mot hagen, i hagen var det et stort vissent tre. Den skulle sikkert kuttes snart, tenkte hun. Akkurat som den forrige, det lille altså. Det store treet stod i veien for utsikten mot månen. Treet kastet skygger som mørklagte rommet i et svart helvete. Det var for varmt til å være inne. Jenta bestemte å gå ut i hagen, men da måtte hun forbi rommet hans. Noe hun ikke kunne. Spesielt i dag, for det var da det skjedde. Det svarte helvete rundt henne begynte å kvele henne, så hun orket ikke mer. Hun måtte ut nå. På vei mot bakdøren gikk hun forbi rommet hans. Øynene lukket seg da hun gikk forbi, de orket ikke å se inn. De orket ikke å innse det engang.

Ute i hagen var det litt kjøligere. Det var i hvert fall ikke et helvete lenger, bare en varm sommernatt som hun hatet så mye. Varme sommernetter hater hun, men ikke fordi de er varme. Hatet mot helvetesnetter blusser opp som ukontrollert ild. Hun skyldte på alt, men kunne ikke si det var hans skyld. Skyggene fra det store treet kvelte henne. Hun kunne fortsatt ikke se månen, og så varmt som det var!

Ut fra skogen som grensa til hagen stakk en skikkelse hodet forsiktig ut av skogen. Den smilte til henne. Selv om skogen begynte ved enden av hagen og hun stod ved bakdøren hørte hun den. Selv om den hvisket så lavt og avstanden var så stor hørte hun den lille skikkelsen. Kom da! Sa den. Hun smilte, for hun ble så glad for å høre den stemmen igjen. Hvor har du vært? Hvisket hun. Med sakte skritt begynte hun å gå mot skikkelsen, mens tårene rant nedover skinnet. Da hun var fremme ved skikkelsen oppdaget hun at det bare var et mørkt skygge av ham. Allikevel satte hun seg på kneet for å kysse ham på kinnen. Hjertet hennes orket ikke mer. Jeg har savnet deg så mye, ikke gjør det der mot meg en gang til! Hun visste at det ikke hjalp å kjenne på ham nå, for det har skjedd.

Er det varmt? Spurte skyggen. Den smilte ikke som den alltid hadde gjort til henne, den så ikke i øynene hennes engang. Ja det er veldig varmt i natt, selv om det har regnet i går, svarte hun forsiktig. Egentlig ville hun ikke svaret, for hun har allerede svart på det. Hun så opp mot himmelen og kunne se månen litt klarer nå. Både hun og han elsket månen. De pleide å gå ut hver natt om sommeren for å ta bilder og se i kikkerten på stjernene og månen sammen, men ikke nå lenger. Det er ikke utstyret som er blitt ødelagt nei, det var noe helt annet. Den lille skyggen holdt henne plutselig å hånden. Den holdt henne hardt, men forsiktig. Bli med meg jeg har funnet et kaldt sted! Hun adlød skyggen bare. Noe i henne ville ikke, men hun hadde ikke hjertet til å si nei til ham. Hun elsket ham høyt, men ikke høyt nok til at hun fulgte ham den natten. Skyggen dro henne inn i skogen. Det var mørkt, selv om månen var full den natten og. Det lysebrune håret henne fløy bak henne, mens hun småløp for å holde følget med skyggen. Trærne hindret månelyset i å skinne veien for henne. De samarbeidet for å ikke la månen hjelpe henne med å se veien, men hun ville på en måte ikke se veien, spesielt ikke hvor den endte. Månen strevde med å vise henne det, men hun var glad de sterke trærne samarbeidet for å ikke la henne se veien. En tåre trillet ned kinnet hennes, ned mot halsen og blandet seg med håret hennes. Den hvite nattkjolen ble revet flere steder av de skumle trærne. De sterke store trærne. Det var så vanskelig å se månen mellom trærne.

Skyggen stoppet, og slapp taket i henne. Den stod med ryggen til henne. Da hun så stedet orket hun ikke mer. Hun falt på knærne og lot tårene renne nedover. Tårene samlet seg og dannet flekker på den hvite nattkjolen. Hun så ut mot utsikten som hun visste hun ville være enden på veien. Strømmen var så sterk. Hun visste det selv om trærne skygget månelyset. Skyggen snudde seg rundt mot henne og tok et skritt nærmere henne. Hvorfor gråter du? Skyggen tørket bort tårene fra ansiktet hennes. De små myke hendene var så full av varme. Hun ønsket at han aldri skulle ta vekk hendene, men han fjernet dem. Idet han fjernet hendene sine begynte tiden plutselig å gå så sakte. Alt gikk i saktefilm. Sakte deja vu film.

Skal vi bade? Spurte skyggen med sitt første smil den natten. Skyggen tok armene hennes og dro forsiktig i henne. Hun reiste seg og snudde seg med ryggen til elva. Vi kan bade en annen dag, nærmest hvisket hun. Hun snudde forsiktig hodet bakover for å se skyggen. Den var blitt mørkere nå. Jeg vil bade det er så varmt jo! Sa skyggen bestemt. Den holdt henne hardere nå i armen. Ikke forsiktig. Hun prøvde å vri seg ut av armene hans, men selv om de hendene hans var små så var de veldig sterke. Hun så strengt på ham og sa ”du kan bade hvis du vil!, jeg vil ikke bade”. Skyggen ble mye mørkere nå. Den gikk forsiktig mot elva, mens den holdt henne hardt i armen. Kom så hopper vi sammen! Sa den muntert. Skyggen hoppet, men ikke hun. Hun hadde klart å vri seg ut, men han klarte å rive det rosa armbåndet i det han hoppet. Hun skjønte at det ikke var ham. Han var borte for lenge siden og kunne umulig være ham.

Månen lyste sterkere nå slik at hun kunne se stede klarere. Idet hun snudde seg og skulle til å løpe hørte hun ordet igjen. Hjelp! Hun ville ikke snu, men stemmen var for virkelig. Svarte skyer stormet frem for å dekke månen. Nå kunne ikke månen lyse i det hele tatt, men hun så ham. Det var ikke noe skygge. Han ropte om hjelp og hun visste hun måtte hjelpe ham. Forrige gang var hun for redd, men hun hadde lovet at hvis hun fikk sjansen ville hun rettet på det som skjedde. Hun måtte hoppe ut i den sterke strømmen og redde han. Det gjaldt å hoppe nå eller aldri. Hun satte den ene foten ned i vannet. Det var hardt grunn. Føttene gikk ikke i vannet. Hun var så glad, for hun trengte ikke å bli våt for å redde ham. Selv om hun visste at hun ikke skulle gjøre det, så tok hun den andre foten fra elvekanten. Ingenting av det som foregikk skjønte hun noe av, men hun hadde et mål. Å redde ham. Hun svømte mot ham, men strømmen tok ham bare lenger og lenger unna. På en eller annen måte klarte hun å få tak i armen hans. Øynene deres møtte. Hans var livredde, og hennes var ikke mindre redde. Hun klarte å holde rundt ham. Det føltes for trygt til å være sant. Strømmen var sterkere enn henne, for hun klarte ikke å nå elvebredden i tide.

Tre dager senere står to menn kledd med hvit dress og diskuterer noe mens de var bøyd mot ei jente i hvit nattkjole. Hun har sannsynligvis druknet i elva for rundt tre dager siden, sa den eldste av dem. Den andre så oppover mot elva. ”så trist å se en så ung og vakker kvinne…” Han sukket dypt og klarte ikke å fullføre setningen. Den eldste reiste seg og sa ”I fjor ledet jeg en enda tristere sak, en liten gutt var blitt funnet litt lenger oppe i elva, også druknet. Det ble funnet et rosa armbånd i hånda hans, ingen visste hvordan den havna der. Også har vi den jenta som minner meg veldig på den lille gutten. Gutten druknet samme tid som den jenta, bare et år siden”