Det regnet. Himmelen var grå av skyer. Gresset var grått. Trærne var grå. Et mørkt grått spor tegnet seg mellom trærne. Alt var grått, som om alle fargene hadde fridag samtidig. Alt ble mer og mer utydelig. Langt borte hørte jeg en stemme. ”Hold ut, du klarer deg”. Det var som om den var pakket inn i et ullteppe, utydelig og svak som den var. Jeg prøvde å flytte armen. ”Ikke rør deg” sa stemmen. Så sa den noe mer, men jeg klarte ikke oppfatte ordene, de rant ut av fingrene mine som sandkorn.

 

Flere stemmer. Jeg klarte å oppfatte bruddstykker, men det meste var helt utydelig, noen ganger veldig høy lyd, andre ganger veldig svak, som om noen lekte med volumkontrollen. Lufta ble tyngre, vanskeligere å puste inn, seig som sirup på vei ned halsen min. Været var merkelig. For bare en liten stund siden var det varmt, mens nå var det iskaldt, og det var en tett, mørk tåke som gjorde at jeg knapt kunne se noe som helst. Jeg klarte ikke lenger røre meg.

 

Plutselig følte jeg meg veldig sørgmodig, uten at jeg kunne forklare hvorfor. Tankene mine var vanskelige å ta fatt i, ute av fokus. Verden utenfor ble mer og mer utydelig. Alt jeg følte var kulde. Jeg klarte ikke å holde øynene oppe lengre, men selv i mitt eget hode var det tomt, bare et stort, mørkt hull. Jeg sank lengre og lengre ned i mørket. Jeg kunne ikke lengre føle kroppen min. Alt som holdt meg oppe var en tynn, tynn tråd av stahet. Så slapp jeg taket.

 

Alt ble helt klart. Jeg åpnet øynene igjen. Verden var fortsatt grå. Jeg kunne se en fugl på himmelen, langt, langt over meg. Lydene kom tilbake gradvis, tydelige, men lave. Jeg forsøkte å røre meg. Det var tungt, men jeg greide det. En stund lå jeg på bakken, prøvde å samle tankene. Det var fortsatt vanskelig å holde fokus.

 

Jeg reiste meg. Et titalls mennesker hadde samlet seg rundt meg. Jeg bevegde meg mot dem mens jeg prøvde å tilkalle meg oppmerksomheten deres, men til ingen nytte. De bare gråt, så på noe på bakken, rett gjennom meg. Jeg begynte å snu meg for å se hva det var de så på, men så var det noe annet som stjal oppmerksomheten min. Et punkt med mørke, et hull i selve dimensjonene, virket det som. Det vokste seg større, ble en malstrøm av mørke. Nei, ikke mørke, det var hinsides mørke, det var som om lyset selv flyktet og gjemte seg fra den. Den ble bare sterkere, helt til den var så intens at jeg måtte snu meg vekk fra den for å beskytte øynene mine. Etter et øyeblikk begynte den å falme. Jeg snudde meg mot den igjen.

 

Der malstrømmen hadde stått, sto en stor skikkelse, sikkert mer enn to og en halv meter høy, innhyllet i en svart kappe så jeg ikke kunne se noe av den, ikke engang om det var mann eller kvinne. Det eneste av kroppen dens som var synlig, var en tynn, knoklete, hånd med nesten helt hvit hud som stakk ut av kappen. Den holdt en ljå som var minst to meter lang, skaftet var av ibenholt, og bladet så skarpt at det gjorde vondt å se på det, og nesten like mørkt som malstrømmen.

 

Jeg rygget bakover, skrekkslagen. ”Hv-hv-hvem er du?” stammet jeg. Skikkelsen svarte ikke, men selv om ansiktet hans var skjult av en hette følte jeg at han så på meg, studerte meg. Så løftet han venstrearmen, som ikke holdt ljåen, og pekte på. ”Du må komme nå” sa han sakte, med en stemme som syntes å komme fra alle kanter samtidig, en stemme som var mørk som dommedagsbjeller. Et vinddrag av tørr, isnende kald luft fra skikkelsen slo mot meg. ”Hvem er du” sa jeg igjen. ”Det er irrelevant” sa stemmen. Samme vinddraget. ”Hva er det som skjer?” spurte jeg. ”Du er død” sa skikkelsen, som om det skulle være innlysende. ”Du lyver” sa jeg.

 

Som svar løftet skikkelsen hånda og fjernet hetta så jeg kunne se ansiktet dens. En kritthvit skalle skinte mot meg. Tomme øynehuler stirret rett på meg. Ingen av de andre menneskene la merke til det. Jeg prøvde å løpe, men beina stivnet. Jeg prøvde å skrike, men det kom ikke ut en lyd. Uten å klare å rive blikket bort fra den, rygget jeg bakover, bare for å finne ut at jeg gikk rett gjennom en mann. Jeg fikk sjokk. ”Jeg er et spøkelse” sa jeg lavt, til meg selv.

 

”Se” sa skikkelsen og pekte på bakken, dit alle menneskene så. Jeg snudde meg. Et menneske lå på bakken, hardt skada. Et øyeblikk så jeg ikke hvem det var. Plutselig skjønte jeg det, det var som når du ser silhuetten av to ansikt, og så skjønner du plutselig at det er en lysestake. Det var meg som lå på bakken. ”Nei, det er bare en illusjon, jeg hallusinerer, du lurer ikke meg!” sa jeg. Skikkelsen rørte seg ikke, bare fortsatte å stirre på meg. ”Ha! Når som helst nå så kommer du, og alt dette, til å forsvinne” sa jeg. Så merket jeg noe fryktelig. Jeg pustet ikke.

 

Et øyeblikk rørte jeg meg ikke, mens grufullheten i dette sank inn over meg. Så falt jeg ned på kne, det var som om all kraften jeg hadde fordampet. ”Nei, nei, nei, jeg kan ikke være død, det er folk som trenger meg, jeg har så mye igjen å gjøre, jeg kan ikke dra nå!” Jeg prøvde å gråte, men kunne ikke. ”Alle sier det” sa skikkelsen. ”Jeg kan ikke dra” sa jeg lavt, bedende. ”Du har ikke noe valg,” sa skikkelsen, ”Kom. Det er på tide at du forlater denne verdenen nå” Malstrømmen åpnet seg igjen, men ikke like intens som før. ”Er det ikke noen vei utenom?” sa jeg desperat. Som svar svingte skikkelsen ljåen sin, langs bakken, mot den nærmeste personen. ”NEI!” ropte jeg. Bladet stanset mindre enn en centimeter fra halsen hans. ”Et liv for et liv” sa skikkelsen.

 

Jeg innså at jeg ikke kunne leve med vissheten om at jeg hadde ofret en annens liv for mitt eget. Jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom. Jeg hadde ikke noe alternativ. ”Ja vel” sa jeg resignert. Skikkelsen gikk mot malstrømmen, og jeg fulgte etter. Men noe holdt meg tilbake, hindret meg i å dra, og plutselig ble jeg trukket bakover, mot kroppen min, og det kom et skarpt, blendende lysglimt.

 

Det første jeg merket var at alle lydene ble forsterket. Så kom smertene, hele kroppen min verket, og sårene var som glødende kniver. Jeg kjempet for å åpne øynene. Jeg kunne skimte et ansikt over meg. ”Han er våken!” sa det. Alle stemmene, all gråten stilnet, bare sirenene fortsatte ufortrødent sin uling. Så begynte det igjen, men denne gangen med en tone av lettelse og glede. Jeg prøvde å reise meg. ”Ligg stille” sa noen, jeg kunne ikke se hvem. ”Få han opp på båra” sa mannen som stod over meg.

 

”Vent” sa jeg svakt. Jeg hadde lagt merke til noe i gresset. Det var en gresshoppe, kuttet perfekt i to. Jeg prøvde å plukke den opp, men var for svak. En av ambulansefolkene, en kvinne, skjønte hva jeg gjorde, plukket den opp og la den på båra ved siden av meg. ”Takk” hvisket jeg takknemlig og smilte. Hun smilte tilbake, og bak henne – eller var det bare noe jeg innbilte meg? – skimtet jeg en grotesk, smilende hodeskalle.