Jeg ligger i senga og ser opp i taket. Av en eller annen merkelig grunn for jeg ikke til å sove. Jeg løfter opp mobilen som ligger ved siden av meg, det er en Panasonic, hvorfor vil alle ha Nokia når Panasonic er mye bedre? Ca 60% av de som kjøper Nokia leverer den inn til reparasjon før det har gått 1 år, mens bare rundt 6% av de som kjøper Panasonic gjør det samme. Jeg ser på hvor mye klokka er. 02:53 står det i den lille rammen. Jeg sukker, legger fra meg mobilen og legger meg på magen med et godt tak rundt puta mi, og så, litt senere så sovner jeg.

Jeg går gjennom en forlatt og øde spøkelsesby, byen er fra det 20 århundre med høye blokker og brede veier. Jeg kan se enden, en grønn slette langt der borte. Jeg begynner å løpe, håret mitt blafrer etter meg, men jeg kommer ikke nærmere, jo mer jeg tar i og jo fortere jeg løper, jo lenger unna blir den grønne sletten. Jeg setter meg ned, må hvile, jeg er utslitt. Det er da jeg hører det, en ringetone, bumpibjørnane melodien, hvem er det som egentlig vil ha den ringetonen? Jeg følger etter lyden, og plutselig, der ligger det en Nokia 3410. Jeg løfter den opp og trykker på den grønne knappen. ”hallo” sier jeg lavt, det er ingen som svarer. Plutselig begynner hele byen å riste, jeg snur meg og ser på det som kommer løpende. En hel hær med  Tyrannosaurus Rex. Jeg slipper mobilen og i det samme er det noen som svarer med skjærende stemme ”du slipper ikke unna, du slipper ikke unna” og så en ondskapsfull latter. Jeg ser meg forskrekket rundt, dinosaurene kommer stadig nærmere, jeg prøver å løpe, men de er mye raskere og større enn meg. Plutselig ser jeg en kjeft full av hoggtenner rett foran meg og jeg setter i et hyl.

Jeg setter meg opp, jeg våknet av mitt eget hyl. Jeg er badet i svette og jeg må på do. Jeg ser på klokka på mobilen før jeg reiser meg opp, den viser nå 04:37. Jeg lister meg ut av rommet og inn på doen. Når jeg er ferdig der tar jeg meg en lang, varm og deilig dusj, før jeg går å legger meg igjen, klokka er nå  05.10. Jeg legger meg ned på ryggen først og stirrer opp i taket. Og mens jeg ligger sånn, så innhenter søvnen meg.

Jeg står på en svær grønn slette, bak meg ligger byen, dinosaurene har forsvunnet. Jeg går på sletten til jeg kommer til en hest, hesten vil at jeg skal sette meg opp på den og det gjør jeg, så rir vi i vei, vi rir gjennom daler, vi rir over fjell og over elver og til slutt så står vi utenfor et lite rødmalt hus. Jeg går av hesten og banker på døra. Det er ingen som svarer og ingen som åpner, og til slutt så trykker jeg ned dørklinken og til min overraskelse er døra åpen. Jeg tar et skritt inn i huset ”hallo” roper jeg, men det er fortsatt ingen som svarer. ”hallo” prøver jeg en gang til, til ingen nytte. Jeg går lenger inn i huset, lister meg opp trapp og inn på badet, på badet er det en dusj, jeg er skitten og kald og bestemmer meg for å ta en dusj. Jeg kler av meg og går inn i dusjen og lar det varme vannet renne over meg. Plutselig blir vannet kald. Jeg har sikkert brukt opp varmt vannet, tenker jeg for meg selv og prøver å skru av dusjen. Men den vil ikke slå seg av. Ja vel, sier jeg til meg selv, da får jeg bare gå ut av dusjen og la vannet stå på. Men jeg får ikke til å åpne dusjen heller. Jeg setter meg fortvilet ned på flisene inne i dusjen mens det kalde vannet renner over meg. Så helt uten forvarsel er dusjen tett, vannet renner ikke ned, det bare stiger og stiger inne i dusjen, og jeg får meg fortsatt ikke ut. Vannet stiger med en voldsom hastighet. Det rekker meg til halsen nå, og snart er det over meg. Det iskalde vannet hemmer meg og jeg klarer ikke holde meg flytende i det vannmassene er høyere enn meg. Jeg kaver hjelpeløst rundt uten å få puste da jeg plutselig hører ”the ketchup song” av Las ketchup. Jeg ser meg forvirret rundt og skjønner ikke hvor lyden kommer fra.

Det er vekkerklokka mi som ringer. Jeg åpner øynene og ser på radiovekkerklokka som står på gulvet ved siden av senga. Klokka er halv 8. ”dritt” sier jeg lavt og setter meg raskt opp i senga. Jeg kan hører det ringe på døra nede, og mobilen min ringer også. ”hallo” sier jeg søvnig. ”hei” sier noen i den andre enden ”er du våken eller Mari? Hæ, har du ikke stått opp en gang. Vi stikker vi, har ikke tid til å vente på deg, ha det, ses på skolen etterpå”  Jeg legger på. Sånn er det å ha mareritt.