- Line, Line hjelp meg, eg vet ikkje ka eg ska gjere. Eg trengar deg.

Det var ein stemme som sa ofte inni hauet til Line.

Det var ein varm sommardag, Line gjekk ute i solen. Hun var forvirra, hun skjønte ingenting av kva som skjedde inni hauet hennar, det var stemmar som sa masse merkeleg. Det verka nesten som om noen trengde hjelp frå henne. Det var ein stemme som også hadde sagt at han trengde hjelp, og ofte høyrde ho en pike og ein dame som gret.

Ho skjønte ingenting.

Stemmane hadde sagt at det kom til å skje noko fælt. Men Line skjønte ikkje kvem det kom til å skje med. Stemmene kom ofte når hon gikk aleine ved kyrkjen, ho følte også at det var noen som såg på henne, uansett kor ho gjekk. Noen som spionerte på ho. Syner var også noe ho så. Ofte når ho var aleine heime eller skulle legga seg seinare enn mora si. Ho så ekle menneskar som var heilt kvite i ansiktet, noen gangar hadde de ikkje kropp. Man kunne bare se hauet te personane. Hon følte noen gangar at det var noen kvelte ho. At nokon hald rundt halsen hennar og strama te.

Ho hadde prøvd å snakke med mora si, men ho sa det bare var no tøv. At Line hadde sett for mykkje på åndenes makt og sånne gale program. Line trodde på åndar, heksar, englar og heile den pakkja.

Line var ein flott jente på 17 år, ho bodde heime fortsatt og hadde ein flott kjæraste. Han heite Lars Henrik og va 19 år. Han trodde på Line. Han hadde høyrd stemmar i hauet sjølv ein gang.

Når Line var i kjerka og sang høyrde ho noen som sang etter ho, og det var ingen av de som var med å sang i kjerka. Det var noen andre. For det var berre Line som høyrde det. Ingen av dei andre. Fleire gonger så hadde stemmen sagt te Line, gjer det og gjer det. Og Line hadde gjorde det som stemmen sa, for ho visste ikkje ka anna ho kune gjere, ho var redd de skulle gjere noe fælt men henne.

- Ska vi dra på kino, og etter på eta pizza jenta mi? Sa Lars Henrik og såg på Line og smilte forsiktigt.

- Ja, det kan vi vettu. Svarte Line tebake.

Det ble kvelden og de drog på kino, da høyrde Line ein stemme igjen. Og den ropte hjelp, kom å hjelp meg. Eg e innpå do ved kinoen. Kom NÅ!Det var ei lita jentestemme.Line kjende at ho grøste på ryggen.

-Jaja, eg MÅ hjelpe til. Eg klarar ikkje detta her meire, Sa ho te seg sjølv.

-Eg må berre en tur på do eg Lars Henrik. Eg kommar straks.

- Okei, sa han med eit smil om munnen.

Ho gjekk med sakte skritt bortover. Kjente at beina hennar ikkje ville.Dei trekte ho tebake. Men ho måtte. Denna stemmen var heilt grusom å høyre i hodet, ho følte nokon va etter ho. Når ho kom inn på doen var den ikkje nokon der. Ho skulle akkurat gå ut igjen, da så hon at døren smelte seg igjen. H prøvde å få den opp igjen. Men det gikk ikkje den satt heilt fast. Så gjekk ho bort å tok litt vann i ansiktet. Da ho så opp igjen hylte ho høyt. Ho så en jente med svart, langt hår, som hadde øyne som ein sulten tiger, og ho strekte seg etter Line. Line ville løype, men klarte det ikkje. Hon sto der berre stiv av skrekk. Så dukka det opp ein til. Det var ikkje noe bedre. Det grøste i heile Line. Og Line følte at ho kom til å detta sammen. Dei gikk mot Line og sa dei bare sku ha ein bit av ho. Bare snakkje med ho.Ho jenta tok på Line forsektiLine snudde seg mot speilet,, ho hylte høyt, tok forsiktig på ansiktet sitt. Noko hadde skjedd med ansiktet hennar. Ho hadde sår i ansiktet sitt, ho så på ansiktet sitt. Hvorfor skjer dette med meg? Eg vil ikkje. Line fekk panikk og sprang ut av døren. Ho klarte det. Ho kom ut! Ho hadde tårer i øyne, prøvde å finne Lars Henrik. Og fann han etter vært.

- Kor har du vært så lenge?sa Lars Henrik. Og kvifor er du lei deg?

- Ser du ikkje kordan eg ser ut i ansiktet eg har sår. Eg møtte på ei jente igjen. Og ein gut. Dem stengde meg inne der. Og eg kom meg ikkje ut. Hon tok på meg ! Hon tok på meg! Eg høyrde at hon ropte på hjelp, og eg ville berre hjelpe. Line skjalv i heile kroppen. Ho klarte ikkje stå stille. Plutselig så ho jenta igjen. Jenta prøvde å ta tak Lars Henrik.

-NEEEEEI!!!! Du får ikkje ta han sa Line og tok tak i Lars Henrik og kastet seg ned på gulvet.

- Neimen lille vennen min, det var ikkje non som sku ta meg da!Koffor sa du det da? Eg så ikkje noen. Du har heller ikkje sår i ansiktet lille venn. Har du sett synar igjen nå jenta mi? Detta er ikkje bra. Vi må få deg til å prate med nokon.

- Eg klarar heller ikkje det her. Eg tar snart livet av meg hvis det ikkje skjer noko her.

Dagen etter drog de til legen og snakket med dem og det som hadde skjedd. De skjønte ikkje så mykkje av det, men de ringte til ein som kunne om sånt så fikk de vite kva det var, og fikk det til å bli slutt. Det her viste seg at det var ei ensom jente som ikkje hadde vener, ho hadde tatt sjølvmord og trengde hjelp. Den damen som graut var mora som sakna dattera. de de ikkje skjønte var kvifor de akkurat oppsøkte Line.

Men Line ble ikkje kvitt alt, hon høyrde fortsatt syner etter ho hadde vært hos legen. Men ho fekk i alle fall svar på hva alt var. Ho klarte å leve med det, og fortalte legen alt ho hoyrde. De fortalte at ho var spesiell. Selv om det va både ekkelt og morro det ho høyrde i blant!