Nina stirret ut i lufta. Hendene hennes ble så klamme at telefonrøret falt i gulvet, men hun merket det ikke. Stemmen i telefonen surret enda i hodet hennes. Hun trodde ikke på den, ville ikke tro! Denne dagen var allerede blitt hennes verste mareritt!

Hilde var Ninas bestevenninne. De hadde hatt utrolig mange fine stunder sammen. Nina hadde støttet Hilde i hjertesorg og ledd med henne i gode tider, Hilde hadde vært der da Nina fikk sitt første kyss. De hadde opplevt alt sammen!

Forrige uke hadde bestevennene kranglet for første gang. De hadde vært på ”drikkefest”, og Nina hadde fått en litt for god kontakt med Hildes kjæreste. Han følte samme kjmien og de tenkte ikke over at de begge sviktet sin viktigste venn i verden. Ruset som de var, gikk de opp i andre etasje.

Nina satt fortsatt ved telefonen. ”Hvorfor?”, hvisket hun. Hvorfor hadde hun ikke avslått tilbudet hans forrige helg? Hvorfor hadde hun drukket seg sanseløs? Hvorfor hadde hun ikkebedt om unskyldning? Nå hadde det ingen betydning, det var for seint.

Tanken på dette såret henne. Hun kjente magen knytte seg og bli tung som en stein. Nina bet seg i leppa, trakk beina opp til seg og brast ut i gråt. Slik satt hun lenge. Hun hadde aldri følt seg så liten og så hjelpeløs.

De rare luktene enset hun ikke da hun ankom sykehuset. Heisen som alltid hadde vært skummel, skremte henne ikke. Hun var som i transe, ønsket fortsatt ikke å tro! Hun hørte politikonstabelens stemme som et lydbånd i hodet. Hilde hadde blitt alvorlig skadet i ei grusom bilulykke. Hun ville dø innen få timer. Ingen kunne redde henne.

Nina åpnet døra til rom 224 og gikk inn. Den blide, sunne, livlige jenta hun kjente var ikke der. Her lå ei syk, halvdød jente holdt i live av en respirator. Hun var gul i huden og blå på leppene, menhadde en spesiell ro over seg. Nina knelte ved senga. Hun tok hånda til Hilde og klemte den hardt. Nå forstod hun at alt var sant.

Ingen kunne fjerne henne fra Hilde nå. Hun skulle være der for henne, slik hun alltid hadde vært. Nina ba om unskyldning, men fikk ikke noe svar. Hun kunne ikke løeve med tanken at Hilde skulle dø fra henne, men de enda var uvenner!

Den sorgfulle jenta satt helt stille og studerte venninna i flere minutter. Nina mistet håpet om at hun skulle bli tilgitt og mistet med dette all glede i livet. ”Tilgir du meg?”, spurte Nina for siste gang. Ingen svar, en tung stillhet var brakt over dem.

Nina reiste seg og ville ut. Lufta var svært trykkende og tabkene hennes bare måtte synke inn.

”Jeg tilgir deg”, hørte hun plutselig da hun stod med ansiktet mot døra. Hun stanset og kjente en tung bør fjerne seg fra skuldrene sine. Hun ventet på mer, men ingenting kom. Ingenting bortsett fra et langt, høyt ”biiiip!”