Elise klemte morens hånd. Moren smilte. ”Jeg tenkte vi kunne dra på sirkus i helgen,” sa hun. Elise nikket. De hadde snakket om det lenge, men det var aldri blitt noe av. Elise, moren og faren. Sammen. For en gangs skyld. ”Jeg må jobbe” sa faren. Elise tittet på han. Han hadde latt skjegget gro i det siste. Ikke så alt for langt men Elise likte det ikke. Ikke moren heller. ”Du ligner ikke deg selv lenger” hadde moren sagt for noen uker siden. Elise hadde spurt moren om det var skjegget hun mente. ”Nei pappa, ikke jobb i helgen” ba hun. ”Bli med på sirkus.” Faren stirret stivt framfor seg. ”Vi får se”, sa han kaldt.

”Nei, det er ikke skjegget jeg mener” hadde moren svart. Men hva hun hadde ment hadde hun latt ligge i mørke. Nektet å dra det frem i lyset. De visste begge noe som de ikke ville fortelle Elise. ”Kan ikke du bli med?” spurte moren muntert. ”Det er lenge siden vi har gjort noe sammen.” Faren svarte ikke. Han begynte å gå fortere og på noen få sekunder lå han flere meter foran dem. ”Vent” ropte Elise, men moren la fingeren varsomt over leppene sine. ”Hysj” hvisket hun. ”Pappa ligner ikke seg selv for tiden. Du og jeg må la han finne ut av ting selv. Ikke mas på han.” Elise ville rope igjen, men hun lot være. Hun kunne se moren var trist og ville ikke gjøre det verre. Hun klemte morens hånd igjen. Men denne gangen smilte ikke moren. Elise hadde tenkt lenge at hun skulle spørre faren hvorfor han var trist. Hvorfor han or moren ikke snakket sammen lenger. Lo sammen lenger. ”Hvilken dag skal vi på sirkus, mamma?” ”Vi får se” svarte hun.

Moren dro fingrene gjennom håret mens hun smilte til sitt eget speilbilde. Hennes skarpe øyne møtte Elises beundrende blikk. ”Hvilken av dem syns du jeg skal bruke?” Hun holdt opp to armbånd. Det ene var i sølv med små hjerteformede diamanter som dinglet ned. Det andre var et tykt et i gull. Rundt på hele armbåndet var det risset inn små elefanter. Faren hadde kjøpt det til moren en gang han hadde vært i Afrika. Elise pekte på gullarmbåndet, og moren tok det på. Elise likte når moren spurte om hennes mening. Det fikk henne til å føle seg viktig. ”Skal du ikke ta på ringen du arvet fra bestemor?” spurte Elise. ”Jeg kan ikke pynte meg for mye. Det er bare sirkus. Men litt sminke må vi ha!” Elise elsket å se på når moren sminket seg. Moren var så vakker, og sminken gjorde henne enda vakrere. Hun så nesten ut som en dronning. Med sitt tykke gyllne hår, sine dype blå øyne og sitt vakre smil. ”Hvis jeg er en dronning er du en prinsesse” hadde moren sagt. Elise tittet på sitt eget speilbilde. Hun hadde nesten like dype blå øyne som moren, men håret var mørkt, slik som farens. Hun bet i perlesmykket sitt. ”Ikke gjør det!” sa moren. ”Det er jo ikke ekte uansett” svarte Elise. ”Nei, men det er pent allikevel. Uten bitemerker!” ”Middag!” ropte faren fra underetasjen. ”Vi tar sminken etterpå,” hvisket moren.

”Var det godt?” spurte faren. Elise hadde masse mat i munnen så hun klarte ikke svare. Moren hadde ingen mat i munnen men hun svarte ikke hun heller. Det virket ikke som om faren brydde seg, men Elise gjorde et forsøk på å nikke. Det fikk ikke faren med seg. ”Vi må skynde oss hvis vi skal nå sirkuset,” sa moren. Det lå en anelse sinne bak stemmen. ”Det var du som ville spise middag så sent,” sa faren irritert. ”Kan jeg gå fra bordet?” sa Elise. Moren sukket. ”Spis opp” sa faren. ”Nei, Thomas, la henne gå.” Elise for opp og småløp ut av kjøkkenet. Hun visste faren ikke kom til å motsi moren. Etter litt hørte hun begge komme opp trappene. Først moren, så faren. Elise hørte forskjell på hvem av dem det var. Morens steg var liksom lette. Farens steg var tyngre og tregere. Men ingen av dem kom inn på hennes rom. De gikk begge inn på sitt eget. Kanskje de var venner igjen? Elise reiste seg sakte fra sengen og tasset inn til dem. Men de var ikke blitt venner. De så i alle fall like sur ut. Moren satt foran speilet og sminket seg. Hun holdt på å ta på leppestift. Faren satt på sengekanten med hodet i hendene. ”Har dere et dårlig samhold?” Elise brøt stillheten.

”Hva mener du vennen?” spurte moren, nesten litt redd i stemmen. ” Hvorfor kysser du aldri pappa lenger?” Morens øyne ble store. Det så ut som om de var fylt av tårer men Elise stod et stykke unna så hun var ikke sikker. ”Jeg kysser da pappa fortsatt.” Elise stirret vantro på moren. ”Se da!” Moren lente seg mot faren og kysset han lett på munnen. Faren smilte så vidt, men han rødmet ikke slik han pleide å gjøre før. ”Sånn,” sa moren. ”Der ser du.” Leppestiften farget av på farens lepper. Nå var de også dyp rød.

De hadde alle tre kjørt ned til byen i farens røde Volvo. Elise så storøyd rundt seg. Det var folk på alle kanter men moren holdt henne hardt i hånden. En sterk lukt av sukkerspinn, popkorn og sagmugg fylte neseborene hennes. Musikk spilte i høyttalerne og barn ropte og lo på alle kanter. ”Vil du ha sukkerspinn?” spurte faren. Elise smilte bredt. ”Gjerne!” ”Vent her da!” Faren forsvant i mengden. Moren strøk Elise over håret. ”Er du spent?” Elise svarte ikke. Faren var tilbake med et stort lyse rosa sukkerspinn. Elise gispet i begeistring. ”Kom, nå finner vi plassene våre.”

Lyset fra manesjen var skarpt. Det hvite sagmugget gav et sterkt gjenskinn. Elise myste. Det hadde enda ikke begynt. Hun rev av en bit sukkerspinn og la den på tungen. Den smeltet straks og ga henne en søt smak i munnen. Morens øyne var halvveis lukket. Farens øyne stirret rett fram, uten å være verken livlige eller matte. Plutselig begynte blikket hans å flakke. Ned mot menneskene som lette etter plassene sine. Han hadde fått øye på noen. Plutselig reiste han seg. ”Jeg …eh…jeg ser en jeg kjenner. Bare vent her dere.” Moren fulgte han med blikket men Elise mistet han av syne. Det var i orden. Hun brydde seg ikke. Det var vel bare en fra jobben. Men morens øyne mistet han ikke et sekund.

I det forestillingen begynte kom han tilbake. Han var rød i kinnene og leppestiften som var farget av fra morens lepper var gnidd ut. Han hadde samme forfjamsede utrykk i ansiktet som han pleide å få før, når moren kysset han. Men det var lenge siden Elise hadde sett det utrykket. ”Nå begynner det,” hvisket Elise. Moren reiste seg. ”Jeg må gå.” Øynene hennes var store og nå var Elise så nær at hun kunne se de var fylt av tårer. Elise så opp på henne men mannen i manesjen begynte å snakke og det overdøvet Elises bedende stemme om at moren skulle bli. Elise kikket på faren i et forsøk på å få han til å be henne bli, men han hadde allerede reist seg og gått i motsatt retning. ”Mamma!” Elise strakte armene mot henne og moren løftet henne. Sammen gikk de ut B inngangen. Faren forsvant i samme retning han hadde gått før forestillingen da han fikk øye på noen, men denne gangen fulgte ikke moren han med blikket. Elise var tom for sukkerspinn og hun gikk glipp av sirkuset. Sammen tok hun og moren tok bussen hjem. Farens røde Volvo stod igjen.