19. november, for cirka 67 år siden ble jeg, Lena Hastings, bitt. Jeg kan enda huske de endeløse timene jeg lå alene i regnet, de brennende smertene som spiste meg fra innsiden, og som etterlatte meg kald og hvit. I 135 år har jeg levd med den knusende løgnen, og byrden av og vere en Vampyr. For nøyaktig 9 timer siden fikk jeg vite om kuren, kuren som kunne gjøre meg 100 % menneske, kuren som ga meg håp. Håp om et normalt liv sammen med dem jeg elsket, kuren som kunne få den brennende tørsten etter blod til å forsvinne, forsvinne for alltid.

 

- Hei Lena! Vent på meg! Sa Anna, som sprang klossete mot meg med en bok i hendene. Hvor har du vert de siste to ukene, det har jo vert sol i to uker nå, vi kunne reist på stranden!? Sa hun anklagende

- Som jeg har sagt flere ganger, så liker jeg å reise bort når det er fint vær ute, denne gangen dro jeg på telttur. Jeg løy, jeg hadde verken vert på telttur eller reist vekk. Vampyrer tåler ikke sol. Det er ikke sånn som det er i filmene og bøkene. Vi brenner ikke opp, men solen gjør oss tørste, tørste etter blod. Det er kanskje litt som med menneskene. Når de er i solen, og er varme trenger kroppen deres væske, sånn er det med meg også, bare att det jeg blir tørst på er blod.

- Men du trenger ikke å reise bort hver gang det er sol, du kan faktisk droppe det noen ganger, og vere med meg! Sa hun litt småirritert før hun snudde og gjekk mot den svarte Opelen sin.

Jeg hatet å lyge til henne, men hva skulle jeg si? “jeg reiste vekk i to uker, for å unngå å bli så tørst at jeg spiste deg”. Det er ikke akkurat så veldig smigrende.

Klokken var kvart på to. Klokken to skulle jeg, Marie og Stefan begynne letingen etter kuren, når vi fant den skulle vi dele den. I 67 år har jeg hatet meg selv, hatet meg selv for tørsten, for tanken, men mest av alt har jeg hatet gleden som kom ved smaken av blod. Alt jeg har ønsket i 67 år er å leve. Jeg vil ha barn, gifte meg, og dø. 3 ting jeg ikke kan få så lenge jeg er en vampyr.  

 

På mine 67 år har jeg drept seks mennesker, seks uskyldige mennesker. Rett etter forvandlingen var jeg tørst, jeg var tørstere enn noen gang, jeg var ny, og ukontrollert. Forlatt, og alene i en gate kunne jeg høre hjerteslagene fra menneskene, jeg kunne lukte blodet som pumpet under den skjøre huden til hvert eneste menneske langt vekke og jeg kunne føle lengselen etter å rive noen i fillebiter. Det var på den tiden jeg første gang tok et liv. Jeg lever nå på dyreblod, noe som smaker helt grufullt. De siste livene jeg tok, tok jeg i mine første forsøk på leve blant menneskene.

 

Jeg spratt opp fra den brune skinnstolen da det banket på døren, og nærmest fløy bort for å åpne den. To hvite ansikter møtte meg da jeg åpnet døren. Marie og Stefan hadde begge hjulpet meg i den vanskelige perioden i overgangen fra menneskeblod til dyreblod, og de var de eneste andre “vegetarianerne” jeg kjente.  

- Lena! Qartervampyrene vet om kuren, de leter etter den, og de er ikke de eneste. Sa Marie urolig

- Hæ? Hva mener du, jeg trodde det var en familiehemmelighet? Marie sin slekt hadde vert blant vampyrjegerne, og det var i en gammel dagbok at Marie første gang hørte om kuren.

- Den er det, og vi har denne, så dere kan roe dere ned! Sa Stefan avslappet, og viftet med et gammelt papir i handen. Har du pakket noe å spise Lena? Sa han og tok seg rundt halsen.

- Hjorteblod. Sa jeg, og ble kvalm av tanken. Jeg tolererte smaken bedre og bedre, men smaken var fortsatt like ufyselig som den alltid hadde vert.

 

Kartet var skrevet på gammelt papir, og skriften var vanskelig å lese, og
det vi kunne leste ga ikke mening “dnåh nim i neruk ah ditlla liv gej” sto det.

- Kanskje det er på et annet språk? Sa jeg skuffet.

- Jeg tror ikke det, men det kan kanskje vere en kode? Sa Marie fasinert

- Jeg vil alltid ha kuren i min hånd. Sa Stefan, som hadde vert stille en stund. Det står baklengs. sa han

- Hva betyr det, Hvor er moren din nå Marie? Sa jeg spent

- Hun er død. Sa hun stille.

- Tror dere hun har tatt kuren med seg i graven? Sa Marie skremt.

- Jeg vet ikke, men kan vi finne ut i kveld!

 

Klokken var 2 midt på natten. Månen speilet seg i havet, og kirkegarden var helt stille. Framfor oss lå det lange rekker med grå, svart og hvit stein. Jeg, Marie og Stefan sto ved en grå stein og så ned i graven som tilhørte Josephine Heller. Marie sin mor. Graven var tom, men midt i alt det døde lå det en liten eske, en blå eske. Jeg plukket opp esken, og åpnet den.

 

Da esken åpnet seg, lå det en liten glassflaske i den. Da vi så hva som sto på flasken ble det stille.

- Det er bare en dose. Stefan avbrøt stillheten.

I det han sa det var den lille glassflasken ute av esken og i hånden på Marie som kastet den i seg, før hun falt om.  Vi ventet, ventet i flere timer, men ingenting skjedde

- Det er ingen kur, den eneste kuren er døden. Sa Stefan