Et skrik brøt gjennom i den stille, iskalde høstnatten. Leffen snudde seg raskt rundt, der var det igjen. Han kjente en svetteperle gli sakte nedover ryggen. Så prøvde han å se i retning av skriket, men i dette trange smuget var det umulig å se noe som helst. Skulle han gå tilbake til bilen eller fortsette. Nei, han fortsatte. Han ville knuse alle ryktene som gikk om dette strøket. Alle oppringningene politiet hadde fått om bråk på den gamle havna.

Leffen gikk ut av det trange smuget og kom ut på en større plass. Månen kom frem og nervene slapp taket.

Han bestemte seg for å ta en røyk. Ved en murvegg lenger borte passet det bra å sitte på noen planker. Han tente røyken og kastet den glødende fyrstikken instinktivt ned på bakken. I det blafrende lyset skimtet han noe. Han bøyde seg ned og tok det opp. Det var avlangt og mykt. Han klemte forsiktig på den. Kanskje en gummislange. Leffen ofret en fyrstikk til. Da han holdt den brennende stikken opp foran seg, så han det.

Det var en finger. En helt vanlig, blodig menneskefinger, kappet av ved roten. Han kjente kvalmen gripe ham. Han dro sakte og så rolig han kunne en bevispose opp av lommen og slapp legemet oppi. Han så seg urolig rundt. Det var ikke en sjel å se og heller ikke en lyd å høre. Bare vinden som til tider blåste liv i det gamle støvet og spindelvevene i de mørke krokene. Han grøsset og gikk videre. Mens han trasket videre prøvde han å overbevise seg selv om at alt bare rykter; drapene, skrikene og "menneskeulvene" som blekkene skrev intensivt om for tiden. Det ble sagt at de holdt til i lageret ved den gamle havna. Til tross for politiets grundige undersøkelser var det ikke funnet noe uforklarlig ved det skitne depoet. Derfor var det surt at han måtte rykke ut på grunn av noe en gammel fisker hadde sett. Men, nå var det heldigvis ikke langt igjen. Han forsikret seg om at pistolen hang trygt i hylsteret. Det var en trofast venn som hadde reddet han flere ganger.

Han fikk øye på lageret lenger fremme. Det var stort med slitt grønnmaling på. Han fikk også se den gamle brygga. Leffen gikk ut på kaia og følte frihet i synet av havet. Han ble stående å beundre Naturens krefter i de massive, skummende bølgene langt der ute. Han stod i egne tanker da han plutselig hørte en lyd fra lageret. Liksom en kasse som falt. Pusten gikk tungt, og hjertet hoppet og spratt som det ville. Han gikk mot den gamle døra med forsiktige skritt.

Leffen følte seg dum. Være så skremt av rykter. Men, enn om det var mer enn bare rykter. Tenk om... Nei, han slo det fra seg og åpnet den tunge tredøra forsiktig. Et uendelig langt skjærende knirk skar seg vei inn i hjertet hans. Han tok et steg inn og lette febrilsk etter lysbryteren med høyrehanda. Da han omsider fant den, ble rommet fylt med glade og herlige lysstråler. Han stod i et stort lagerrom uten inventar. Bare en masse kasser langs veggene. Det var høyt opp til taket der det hang en masse lamper. Hele rommet var dekket av støv, noe som tydet på at ingen hadde vært der på lenge. Leffen gliste.

Han, førstebetjent Leif Are Johnsen var blitt lurt trill rundt av rykter. Rykter satt ut av VG, Dagbladet eller en annen sladreavis. Han lo høylydt. Det var da Leffen merket at han ikke var alene i rommet. Borte i et mørkt hjørne reiste en person seg opp. Det var en mann, antagelig en beruset uteligger, for han sjanglet seg fremover. Da han fikk øye på uniformen til betjent Johnsen, mumlet han noe om purk på nattetider og annen dritt.

Plutselig slo månen igjennom et lite vindu øverst oppe ved taket. Lyset traff mannen midt i hodet og opplyste også resten av rommet. Mannen stivnet til. Leffen kikket rart på han. Øynene til den antatte uteliggeren glødet rødt og huden strittet. Leffen trakk seg sakte bort fra ham. Da kom det også lyder andre steder i rommet. Flere menn reiste seg opp og trakk mot midten av gulvet. Til slutt var det samlet 30-40 menn midt på gulvet. Det var blikkstille i rommet. Plutselig gapte den ene. I det han klappet igjen munnen ble huden forvandlet til pels. Hodet ble også pelslagt og i munnen kom store hoggtenner frem. Mannen lignet skrekkelig på en varulv. Leffen trakk pistolen. Han hørte flere kjever klappe igjen lenger bak i flokken. Til slutt var alle omgjort til siklende, blodtørstige uhyrer. De begynte å spre seg utover og snart dannet de en sirkel rundt han. Leffen snudde seg febrilsk rundt etter en utvei. Rundt ham var det bare siklende kjever som gnisset ørepirrende. Han satte i et sprang mot døra. Det ble helt stille i rommet. Det eneste han hørte var sine egne skritt og den tunge pusten. Plutselig hørte han en lyd, liksom noen som hoppet. Han kjente noe tungt lande oppå skuldrene, så tungt at det deiset han i bakken. Plutselig var det noe skarpt som boret seg inn i nakken hans.

Leffen kjente noe gli nedover ryggen. Han visste hva det var. Varmt og rennende blod... Ingen vet egentlig hva som skjedde den kvelden. VG skrev en stor artikkel om menneskeulvene og et nytt mystisk dødsfall. Offentlig heter det at førstebetjent Leif Are Johnsen døde under naturlige omstendigheter. Av å ha fått en bjelke i hodet. Sannheten vil helst alle glemme.