Jeg hadde alltid ment at min far var perfekt, at han på en måte var unik, vi gjorde alt sammen… gikk på fotball kamper og hele pakka! Alt var perfekt… inntill alt dette skjedde…

 

Han snakket inn i mikrofonen, Dette er Jens Rosetstrøm. Datoen i dag er Onsdag 10 Desember – 05

 

Navn?

Stemmen skar seg inn i hjernen

Navn?

Han sa det litt skarpere nå. Jeg hørte meg selv si Morten Torkilsen, men jeg kunne ikke merke at leppene rørte på seg.

Fødselsdato? Jeg følte meg kvalm men svarte alikevell tørt, 17 august 1989,

Vet du hva du har gjort spurte han spydig? Akkurat som om han moret seg over at jeg satt her, kvalm.

Han myrdet sin far og det vet du like godt som meg sa det fra døren, både jeg og denne jens fyren så opp, der sto det en gammel mann men grått hår og tørre øyne, det så ikke ut som om han hadde sovet på en stund…

Han presangterte seg som Ivar Larsen, men jeg hørte egentlig ikke etter, han viste jens skiltet sitt og sa, jeg tar over her ifra.

Men, sa Jens og så på meg til Ivar, pakket sakene sine og kikk fort ut.

Så du er Morten sa Ivar men han satte seg på plassen der jens hadde sittet for ikke så lenge siden.

Han knitret med noen papirer en stund før han spurte meg om jeg ville ha noe å drikke, cola var alt jeg klarte å trykke fram, han gikk ut og hentet cola men kom snart tilbake. Han satte seg og rakte meg colaen, hva skjedde i helgen slik at du drepte din far spurte han.

 

Jeg klarte ikke å svare, jeg tok en slurk av colaen min og kjente at den kalde vesken løsnet opp halsen min og det ble lettere og snakke, jeg tenkte tilbake og sa at det skjedde når moren min døde… jeg var 14, vi var på vei hjem fra en fotballkamp, som jeg vant, pappa måtte jobbe så mamma kjørte meg, vi smilte og lo og tøyset. Inntill jeg hørte et hvin av dekk som står stille mot bakken, jeg rakk bare så vidt å se til siden hvor en trailer kom mot oss det var stille et brøkdels sekund før traileren traff oss på mamma sin side i et brøl av knust glass og skriket fra metall mot metall.

 

Det var det siste jeg husket før jeg våknet opp på sykehuset et par måneder senere, legene fortalte meg at jeg hadde hatt så store skader at de hadde lagt meg i koma for å ikke gjøre det verre, dagene før jeg fikk reise hjem tilbrakte jeg med pappa….

 

Jeg tok en slurk til av colaen og så ut av vinduet, det var sommer, det var grønt og det var sol. Jeg så litt ut av vinduet før jeg snudde meg og så på Ivar, han så veldig inntresert på meg, akkurat som om jeg hadde fortalt ham hvor man kunne finne en sjørøverskatt…

 

Dagene gikk og ukene kom, begynte jeg. Den første gangen jeg la merke til noe unormalt var når jeg våknet opp uten underbokse, jeg regnet med at jeg bare hadde hatt mareritt for jeg var svett og kvalm, men noen uker senere så våknet jeg av at det var noen på rommet mitt, som pusten den samme luften som jeg pustet, en andpusten ånde, som om noen akkurat hadde løpt hele Carl Johan på noen minutt.

 

Pappa? Sa jeg spørrende men ingen svarte, pusten stoppet og hørte noen knirk i noen gulvbord og borte var lydene og pusten, jeg strakte meg mot nattbords lampen, nølte et sekund eller to før jeg trykket på knappen og rommet badet i lys, det var ingen der. Vinduet mitt var åpent noe som det vanligvis ikke var, jeg så ut av det men så innegn ting. Jeg tok på meg bukse, genser og sko før jeg hoppet ut av vinduet og gikk bort på hjørnet av huset mens jeg fyrte meg opp en røyk og tenkte over hva som hadde skjedd. Men jeg orket ikke å tenke så mye over det, jeg røyket ferdig og krabbet igjennom vinduet og la meg igjen, ukene gikk og oftere og oftere så våknet jeg opp uten underbokse, men noen dager senere så fikk jeg vite hvorfor, jeg lå i sengen og fikk ikke sove, døren til rommet mitt gled opp og jeg satte meg opp og avslørte en person i gangen, pappa? sa jeg forsiktig, han kom løpene mot meg og presset meg ned i sengen med ansiktet mot puta og rev av meg undertøyet, jeg prøvde å skrike men jeg klarte ikke, han kysset meg nedover og oppover ryggen før han vridde litt på seg og jeg kjente en voldsom smerte bak, jeg skrek men det kom ingen lyd, han presset meg lengre ned i puten så jeg ikke fikk puste, det var det siste jeg husket fra den natten, det gikk noen dager før det skjedde igjen, jeg prøvde hele tiden å skrike men det kom aldri noen lyd, helt til helgen, da bestemte jeg meg for at dette skulle ikke skje en gang til, jeg ville ikke… før jeg gikk å la meg på lørdag så gikk jeg ut på kjøkkenet og fant meg den største kniven jeg fant og gjemte den i senga, som vandlig så kom pappa inn på rommet mitt også denne natten, jeg lot som om jeg sov til jeg kjente smerten i rumpa igjen, da snudde jeg meg etter kniven og stakk den i armen hans, han skrek og hev seg unna, jeg tok sjansen og løp ut på kjøkkenet, skled og akte bortover gulvet før jeg kom meg opp og løp mot utgangsdøra igjen, men det var for sent, han var alt bak meg og dyttet meg inn på kjøkkenet igjen slik at jeg traff kjøkkenbenken og slo hodet i benkeplaten, jeg hørte han kom bak meg igjen så jeg fektet med armene for å finne noe å holde meg fast i, men det eneste jeg fikk tak i var stekepannen som jeg tok et godt tak i og slo bakover med, jeg traff han midt i pannen og jeg kjente blodet dryppe ned på ryggen min, han vaklet bakover før han slo hodet i skapet og falt om, jeg trodde han var død så jeg gikk mot telefonen og slo nummeret til en ambulanse.

 

MORTEN hørte jeg han skrike bak meg, jeg snudde meg og ble hvit i ansiktet, der sto han, med stekepannen i hånden hevet over seg. Han løp mot meg med stor far men jeg bare sto der, jeg rakk akkurat å dukke slik at han datt over meg og ladet på stuebordet, jeg sto å stirret litt på han til han fikk reist seg opp, så løp jeg mot kjøkkenet igjen og tok en kjøtt kniv fra knivstativet på benken, jeg snudde meg akkurat tidsnok til å se han løpe mot meg, han løp rett på kniven og jeg kjente kniven bøye seg mot ribbena hans på veien inn, jeg kjente blodet fosse nedover kroppen min, vi sto bare å stirre på hverandre for noe som lignet en evighet, jeg kjente han ble svakere før han gled av kniven og datt i gulvet med et stort smell som laget ekko i hele huset, jeg bøyde meg ned å hvisket inn i øret hans, tilgi meg far, for jeg har syndet. Jeg rett meg opp mens øynene hans flakket rundt i rommet, han så på meg, rett inn i øynene, og jeg så på han før jeg kjørte kniven inn i han igjen og livet hans forsvant ut av ham.

 

Jeg ble sittenes og stirre litt på han, jeg prøvde å reise meg men alle kreftene mine bare forsvant ut av meg og jeg kollapset og ble liggendes i en dam av hans blod. Jeg hørte sirene ule mens jeg lå der, nesten bevisstløs og nesten i søvne, jeg hørte at døra ble slått inn og noen som skrek, noen tok på meg og kjente etter pulsen min.

 

Vi trenger en ambulanse her! Hørte jeg noen rope, jeg ble løftet opp på en båre og ble trillet ut av huset, jeg så nabokona som hadde tårer i øynene og som holdt et lommetørkle i hånden, men så ble alt bare tåke også helt svart. Jeg våknet opp på sykehuset samme natt. Papirkjolen de hadde kledd meg i var helt våt av svette, det satt den mann der, han holdt øye med meg, men jeg orket ikke å bry meg , og jeg bare sovnet igjen….

 

Jeg så på Ivar som ikke hadde mistet inntressen et sekund mens jeg hadde fortalt historien min, jeg tok en slurk til og slik satt vi bare å så på hverandre en lang stund før han sa, ok… skriv under her og her også kan du gå.

 

Jeg satt og tenkte litt på det, jeg kunne ikke forstå noe som helst, jeg hadde drept faren min! jeg burde fengslet glapp det ut av meg, Ivar bare så på meg, det du gjorde sa han, var noe alvorlig, men du handlet i selvforsvar, jeg har ingen rett til å holde på deg, så vis du underskriver disse papirene så kan du gå, jeg har snakket med en Monica Gravner fra barnevernet, hun kommer for å hente deg… Jeg skrev under papirene og ble sittende.

 

God natt sa han bare og pakket sakene sine og gikk ut en annen dør, jeg reiste meg og gikk bort til toveisspeilet og sa god natt før eg gikk ut på gaten og satte meg på en benk og fyrte meg en røyk mens jeg ventet på Monica og lurte på om tingene hadde vært annerledes vis Mamma fremdeles hadde levd. Jeg så en dame komme mot meg fra den andre siden av parkeringsplassen, du reiste for tidlig mamma, jeg ble voksen så alt for fort sa jeg stille til meg selv…