SS-soldaten våkner. Han reiser opp av sengen. Tar ikke på seg klærne, går bare ut på balkongen. Tar opp geværet og skyter en uskyldig dame. En utsultet, spinkel og uskyldig dame. SS-soldaten går inn igjen og tar på seg klærne. Han ser på kalenderen, 12. august 1943. Bare 2 dager til han blir 27 år. Han går så inn på kjøkkenet, der konen har laget en stor og god frokost. Etterpå skal han bort å passe på at alle får dusjet seg skikkelig.

Jeg våkner av et skudd. Den lyden har jeg våknet av i en måned nå. Jeg er blitt vant til den. Jeg tipper at vi er midt i november nå, siden det snør litt utenfor brakkene. Soldatene skriker. Vi må ut og jobbe. Gjøre umenneskelig arbeid. Siden jeg er ganske kraftig, får jeg ekstra tungt arbeid. Jeg må bære stokker, og mye steiner. Jeg får ikke mye mat, men får litt mer enn de andre.

Jeg ble først plassert i en getto i Krakow. Senere ble jeg og en venn av meg, sendt med tog til det vi trodde var en arbeidsleir. Vaktene tok all bagasjen vår, men vi ble fortalt at vi skulle få den tilbake. Vennen min fikk beholde smykket sitt. Jeg var ikke helt sikker på hva det var, men det så ut som en veldig fin stein. Det første vaktene sa til oss, var: ”Arbeit macht frei”, altså arbeid gjør deg fri. Jeg fikk også en slags pysjamas, med nummer 99635.

Vennen min kommer løpende mot meg. Jeg kan se i ansiktet hans at han har gode nyheter. Han forteller meg at siden han har jobbet så hardt den siste måneden, skal han endelig få dusje. Jeg blir misunnelig. Men om 25 timer, skal jeg møte han igjen.

Om kvelden hører jeg rykter. Om at dusjene ikke er vanlige dusjer. Noen sa at dusjene er døden selv og at de må gi fra seg smykker, ringer og andre verdisaker. Dette kunne jo selvfølgelig bare være rykter, men jeg tenker på vennen min. Jeg har ikke sett han på lenge. Jeg begynner å tenke ut en plan. Jeg skal rømme fra dette stedet. Ikke søren om jeg skal dø, bare fordi en soldat vil det. Jeg skal i hvert fall dø med ære. Bare 17 timer til jeg skal møte han igjen.

Jeg våkner igjen av et skudd. Soldatene skriker. Jeg må ut å jobbe igjen. Nå har jeg tenkt ut fluktplanen. Bare 20 minutter til jeg skal møte vennen min.

Jeg går ut av brakken og begynner å bære stein. ”Tilbake til arbeidet forbanna jødesvin”, skriker en SS-soldat. ”Du fange nr 99635, kom her!”. Jeg legger fra meg steinene og tar noen forsiktige steg mot soldaten. Jeg ser nølende på han, før jeg bukker. Jeg kjenner hjertet banker ekstra hardt. Bare 2 minutter igjen nå. Soldaten ser på meg med et surt blikk. ”Vet du hvilken dag det er i dag?”, spør han meg. ”Nei”. ”Det er bursdagen min”, svarer SS-soldaten.

Så sier han noen uklare banneord på tysk, før han slår meg i bakhodet med pistolkolben. Idet jeg faller bløende mot bakken, ser jeg smykket hans. Det er helt likt det som vennen min hadde. Da går det opp for meg. Soldaten ler av meg og sier jeg skal komme meg tilbake til arbeidet mitt. Bare 1 minutt igjen nå.

Sinnet mitt tar over. Jeg glemmer fluktplanen, og løper mot vakten. Jeg tar pistolen hans, og skyter flere skudd mot han. Jeg treffer han i hodet. Vakttårnet slår alarm. Ut av ingenting blir 15 automatgevær rettet mot meg. Jeg tenker på vennen min. Bare 10 sekund til jeg skal møte han igjen.

Så blir et titalls kuler fyrt av…