Jeg sitter å ser på tv og hører det kommer en bil på garden, jeg går bort til vinduet. Det er bilen til onkelen min, da tenker jeg at nå har pappa krasjet med bilen, så onkel må kjøre. Det samme tror jeg da jeg ser han går ut av bilen, han er helt kritthvit i ansiktet og øynene hans er helt røde. Han går fort mot inngangsdøra med onkel i hælene. Begge ser egentlig veldig like ut i ansiktet, så jeg skjønner at det er noe annet enn at pappa har krasjet.  Da tenker jeg, hva har skjedd. Jeg kjenner hårene reise seg og at jeg får nupper på kroppen da jeg hører han ta i døra, jeg vil ikke vite hva som ha skjedd. Han går rett opp i andre etasje og han tar rundt meg og begynner å gråte. Jeg spør hva som har skjedd, ”mamma er død” hulker han til meg. Jeg kjenner bare alt faller sammen og jeg starter å gråte som jeg aldri noen gang har gjort. Jeg kan høre at hjertet mitt dunker, jeg klarer ikke fatte at det kan ha skjedd. Jeg føler at alt blir bare helt dødt, ingen ting betyr noe og jeg blir sint. Jeg går å slår i veggen og bare faller totalt sammen i sofaen og gråter videre. Den første tanken jeg får er at hva skal jeg gjøre nå, hvordan skal jeg klare meg fremover uten den snille og gode mammaen min, som alltid har stilt opp for meg når jeg trengte hjelp, trøst og gode råd.

Jeg tror først at hun har dødd i en ulykke, at det er grunnen, for jeg kunne aldri tro at det som hun gjorde skulle skje. Men da jeg spør pappa om hvordan det har skjedd, så får jeg høre at hun har tatt livet av seg ved å henge seg. Jeg får totalt sjokk og begynner å gråte enda mer, jeg får en skikkelig støkk i hjertet, å tenke på at mammaen min måtte lide en slik død på grunn av sine problemer. Jeg kjenner jeg blir skikkelig sint og har bare lyst til å gi opp alt sammen her i livet. Følelsen i kroppen min er at alt blir så tomt, det føles ut som alt jeg har bygd opp gjennom disse årene blir brått brutt ned igjen.

”Hvordan skjedde det egentlig? ”spør jeg pappa mens tårene renner. ” hun har vært ute i garasjen å funnet et tau som hun kunne bruke. Hun brukte den ene bjelken i kjelleren på vedrommet til å henge opp tauet. Hun har også byttet klærne sine, så hun har hatt på seg helt reine klær. Også har hun tatt to helt uåpna bokser med anti-deppresive piller, antagelig for å sovne inn på den stolen hun sto på, så hun bare datt av stolen selv, istedenfor å sparke den vekk. Så lot hun døra til kjelleren stå åpen, så jeg kunne skjønne det fortest mulig.” Sier pappa mens han skjelver. ” hvordan var det egentlig å finne mamma, hvordan så hun ut?” spør jeg, mens jeg grøsser ved å tenke på det.” hun så veldig fredfull ut, øynene var helt lukket, og hun hadde nesten ingen merker på halsen, det kom ut litt blod gjennom nesen, Men alt i alt så såg det ut som nå hadde mamma endelig fått fred, og alle problemene hennes var borte” sa pappa beroligende til meg. Jeg følte nå at bare å høre at mamma så ut til å ha det bra, så lettet det litt på meg. Jeg ba om å være litt alene for å tenke litt, mens pappa gikk og sa det til søskenbarnet mitt Martin og Mina.

 Nå begynte jeg å tenke tilbake fra jeg var seks år gammel, da mamma ble psykisk syk. At hun bare en dag tok omkring meg og begynte å gråte. Da sa hun til meg at hun hadde blitt syk, og at det var en vanskelig sykdom å takle. Hun fortalte at natten før hadde hun bare våknet opp og sagt til pappa at hun var redd. Hun følte at det var noen som var etter a, at noen som skulle ta a. Etter den natten så tok hun ut sykemeldelse og var hjemme noen måneder. Den perioden da hun var hjemme, så var det litt vanskelig å få kontakt med mamma husker jeg, mye av tiden på dagen satt hun bare og stirret rett ut i lufta. Jeg hadde akkurat begynt i daværende første klasse, seksårsklubben.  Og hun kom og hentet meg på skolen hver dag. Jeg skjønte ikke så veldig godt at hun hadde en sånn sykdom som hun hadde, da jeg var så ung. Plutselig avbrøt pappa meg og spurte om jeg ville at vi skulle dra opp igjen til oss og bare slappe av, og la presten komme til oss. Men jeg sa jeg ville være en liten stund til før jeg dro opp igjen.  Det eneste jeg satt og tenkte på var det virkelig sant at det her hadde skjedd, jeg fikk det ikke til å stemme i det hele tatt.  Men etter en stund så sa jeg til pappa at jeg ville hjem.

Da onkel hadde kjørt oss opp igjen og reist hjem igjen, så ringte vi presten og ba han om å komme. Det tok ikke veldig lang tid før han kom. I mellom tiden så satt jeg fortsatt og stusset på om det her kunne ha skjedd, eller om det bare var en drøm. Hele tiden rant det tårer fra øynene mine, det samme gjorde det på pappa. Jeg var utslitt av å gråte, og jeg hadde en vond følelse i kroppen. Etter litt så hørte jeg det ringe på døra, pappa gikk for å åpne. Da presten kom inn så sa han ikke noe spesielt, han presenterte navnet sitt og kondolerte. Vi satt oss ned i tv- stua og det var en veldig laber, stille stemning. Men etter en stund så begynte han å snakke og spørre. Han spurte om hvordan vi hadde hatt det opp igjennom årene, i forhold til mamma, hvordan det gikk med oss, hvordan mamma var, egentlig alt som man kunne spørre om når det gjaldt familien og de rundt oss. Jeg syns Det var utrolig godt å få snakke med Lappegård og det syns pappa og. Han var utrolig flink til å snakke om slike ting, og han hadde en veldig kald, rolig og god stemme som gjorde at jeg og pappa fikk ett litt annet perspektiv på det, vi fikk sett en helhet på det hele etter den kvelden. Da presten hadde vært der i ca to til to og en halv time, så reiste han hjem igjen. Da han hadde reist så gikk jeg og pappa og satte oss i stua en liten stund før vi skulle legge oss. Vi sa egentlig ikke noe spesielt, vi bare satt der og ble mer og mer trøtte. Så til slutt sa pappa at nå måtte vi legge oss, og få litt søvn. Han gikk og fant et par sovetabletter til oss hver, så vi skulle få hvilt ut ordentlig. Da jeg hadde lagt meg så fikk jeg fortsatt ikke sove ordentlig, men jeg kjente kroppen min bare ble mer og mer søvnig og slapp. Så det tok vel ca en time før jeg sloknet.

Når jeg våknet dagen etter så trodde jeg at jeg bare hadde hatt en drøm egentlig om alt som hadde skjedd, så jeg var egentlig ganske så positiv og lettet da jeg sto opp, Men da jeg sto opp så skjønte jeg jo at det var det ikke. Så humøret bare falt ned igjen med en gang. Pappa var oppe da jeg sto opp, og han spurte meg åssen jeg hadde det, og da tok jeg omkring han og da startet begge og gråte. Så vi satt oss ned og snakket litt om dagen, hva vi skulle gjøre. Vi fant ut for at dagen skulle gå litt fortere at vi like godt kunne reise til begravelsesbyrået og ordne opp der, så alt var i orden til dagen for farvel med mammaen min.

Da vi reiste til begravelsesbyrået oppi byen, så tror jeg vi fikk til sammen femten meldinger og to anrop på ti minutter. Så vi fant ut veldig fort at folk brydde seg om oss, og det var veldig godt. Da vi kom inn i byrået, så startet hun damen som jobbet der med å spørre oss litt om hva som hadde skjedd med Eva og det viste seg at mannen hennes hadde gjort akkurat det samme for omtrent ett år siden. Så vi ble sittende og snakke en del om det før vi begynte med det vi egentlig skulle. Da vi fikk startet med det vi skulle så fikk vi en masse brosjyrer med layouter, sanger og bilder. Jeg og pappa ble fort enig om at Bjørn Eidsvåg med ”Eg Ser ” skulle vi ha med i begravelsen uansett, fordi det var en av yndlingssangene til mamma. Jeg satt med tårer i øynene omtrent hele tiden, og pappa måtte bryte inn flere ganger, fordi jeg satt i mine egne tanker. Jeg satt og tenkte på alle de gangene mamma hadde vært sånn veldig syk og hvordan jeg og pappa hadde taklet det og gjort det. Så jeg fant ut at i alle fall at jeg og pappa hadde ikke gjort annet enn å støtte mamma i de årene som hadde vært. Og da ble jeg litt mer glad med en gang. Men til slutt så endte vi opp med sangene ”Eg ser, Amazing grace, alltid freidig når du går, å leva det er og elska ” pluss ett par andre småsanger. Vi fant også ett hvit kors som vi skulle ha på graven til vi fikk gravsteinen.

Da vi var ferdig på byrået så tok vi en tur til butikken for å handle litt småting. Jeg kunne få akkurat det jeg ville ha, men matlysten var ikke akkurat på topp, så jeg sa at jeg ikke ville ha noe i det hele tatt. Da vi fant mat så spilte det egentlig ingen rolle hva vi valgte, fordi ingen av oss hadde noe lyst på mat uansett. Men vi fikk kjøpt inn mat til noen dager fremover. Jeg måtte hjelpe pappa med noen ting, fordi det var som regel mamma som pleide og handle inn. Så han spurte om noen ting, som jeg hadde fått med meg av hva mamma kjøpte.

Resten av dagen satt jeg egentlig bare med det store spørsmålet, hvorfor gjorde hun det og hadde hun det så vanskelig? Så jeg satte meg litt ned med pappa og snakket om det. Selv hvor mye pappa sa at hun hadde hatt det veldig vondt og at hun antagelig var lei og ikke orket mer, så skjønte jeg enda ikke hvorfor hun gjorde det.

Når jeg våknet opp dagen etter så skjønte jeg fortsatt ikke at mamma var borte for alltid, jeg sto opp igjen med godt humør og ventet at mamma drev og fikset opp i huset, for det hadde jeg drømt om natten før, men hun var fortsatt borte. Så humøret gikk rett ned igjen som dagen før og jeg hadde mest lyst til å legge meg for å få tiden til å gå. Men jeg tenkte som så at hvis jeg ikke prøver fungere litt så kommer jeg aldri til å komme videre i livet. Så jeg gikk og dusjet, tvang i meg en brødskive og kledde på meg. Den dagen her kom til å bli ganske tøff, fordi jeg skulle se på mamma i kapellet på sykehuset. Det grudde jeg meg til pluss at jeg gledet meg til det på en måte. Det skulle bli godt å få se mamma og få en bekreftelse på om det virkelig var sant, at hun var borte for alltid. Når jeg og pappa kom i kapellet, så var det skikkelig fint og rolig der. De hadde tent levende lys og pyntet med masse blomster og kista sto helt fremst. Da jeg kom frem til mamma, så ble jeg og pappa spurt om vi var klare for å åpne lokket oppå. vi sto litt og tenkte, og sa at vi var klare. Da de åpnet lokket så ble jeg skikkelig lettet, fordi mamma såg så fredfull ut, hun hadde fått en hvit kappe på seg, de hadde ordnet håret hennes, lagt blomster i hendene på henne og jeg kunne ikke se merkene av tauet i det hele tatt. Det eneste man kunne merke var at fingrene var litt blå og at hun var veldig kald. Jeg gråt ikke i det hele tatt da jeg var der, jeg sto bare med en god følelse inni meg og det tror jeg pappa gjorde også. Til slutt før vi skulle gå gikk jeg og ga mamma en siste klem og et kyss på kinnet. Nå hadde jeg fått en litt mer anelse på at mamma ikke kom tilbake, men jeg var fortsatt ikke overbevist, men jeg tenkte at det kom sikkert etter begravelsen var ferdig. Nå hadde klokka blitt ganske mye og søskenbarnet mitt Mattis skulle snart komme, en av bestevennene mine. Jeg var egentlig ganske nervøs for å møte Mattis og det var helt sikkert han også. Men da han først kom så var det egentlig veldig godt. Vi tok omkring hverandre og begynte og gråte. Lise, tanta mi og mora til Mattis var også med. Alle begynte og gråte pappa, meg, Mattis og Lise. Vi satt oss ned i storstuen vår og snakket i ca en time før Lise dro og Sevat Lappegård, presten kom. Vi fire satt og pratet på alt om mamma hvor snill og god hun hadde vært og alt omkring sykdommen hennes osv. Så når i tilegg presten kom og jeg, pappa og Mattis fikk snakket med han i et par-tre timer så hadde jeg fått ut masse som jeg hadde inni meg. Jeg var liksom veldig lettet, samtidig som jeg var veldig sliten. Fordi presten hadde en spesiell måte å forklare på ting, så ble alt mye klarere for alle, veldig mange spørsmål ble til litt færre, både for meg, Mattis og pappa. Etter presten hadde tatt farvel så satt jeg og Mattis oss ned for og se på alle brevene som jeg hadde fått fra klassa og lærerne mine.  Og da ble jeg utrolig glad og lettet da jeg så alt det fine de hadde skrevet til meg. At de var der for meg da jeg kom tilbake, at de var glad i meg, at jeg hadde en skulder å gråte på da jeg kom tilbake, at flere hadde begynt å gråte, at de brydde seg om meg og at de ville jeg skulle komme tilbake osv. Da jeg hadde lest alle de brevene, fikk jeg plutselig en mye bedre følelse inni meg og jeg følte at å komme tilbake på skolen ville bli lettere nå. Resten av kvelden så satt jeg og Mattis og så på tv og snakket litt.

Lørdagen, søndagen, mandagen og tirsdagen gikk egentlig ganske så fort, fordi det skjedde noe hele tiden, enten så hadde vi besøk, eller så kom det flere blomster på døra, eller så var presten her, eller så fikk vi telefoner. Jeg satt også og snakket en del med vennene mine på Internet, fordi de ville kondolere pluss at de lurte på en hel del om mamma og hvordan hun gjorde det. De dagene her tenkte jeg heller ikke så mye som på de to første, men det ble en hel del tenking, gråting og trøsting de dagene her og.

Onsdag, begravelsen

Da jeg våknet den morgenen så hadde jeg mest lyst til å bare gå å legge meg igjen, jeg hadde veldig lite lyst til å gå i kirken og ta farvel med mamma. Men jeg sto opp og fikk på meg dressen, skjorten og slipset. Pappa så heller ikke veldig bra ut, han hadde ikke så veldig lyst han heller, men han sa hele tiden at det var bare noe vi måtte gjennomføre.

Jeg tvang i meg en brødskive og gjorde ikke annet enn å tenke på begravelsen, mamma og alle folkene som skulle komme. Begravelsen skulle begynne klokka elleve og vi møtte opp til ca halv elleve.

Da vi kom dit var det allerede noen i familien min som hadde kommet, jeg hilste på dem og holdt på å begynne å gråte da jeg så dem. Jeg og pappa gikk fremst i kirka og satte oss på første benk. Inngangspreludiene startet med en gang vi satt oss og allerede da knakk jeg totalt sammen og begynte og grine som bare det. Imens vi satt og ventet og ventet, gikk tiden utrolig treigt. Jeg hadde en veldig dårlig følelse i magen, og tårene rant hele tiden. Presten, Sevat kom også bort til oss og snakket, da ble jeg mye roligere med en gang, men jeg satt fortsatt og gråt omtrent hele tiden og jeg var ikke den eneste. Da alle var på plass og klokka nærmet seg 11.00 så startet klokkene og ringe inn. De startet med solosangen ” Eg ser ” og det var ei dame som sang. Da begynte særlig jeg og Mattis og hylgrine. Jeg fikk en kjempe vond følelse og jeg fikk nesten ikke puste, fordi jeg gråt så fælt. Etter det så hadde Sevatt talen sin om mamma, og da ble jeg mye mer rolig og stoppet en liten stund og gråte. Men bestemor, moren til Eva hun satt bøyd fremover hele tiden og gråt, og hadde det ikke noe særlig godt. Så jeg og pappa prøvde og trøste henne litt, og da ble det bare til at alle tre gråt like fælt.  Etter det så kom det en solosang til med ” Amazing Grace ” og en annen vanlig sang. Etter den sangen var over, så var det tid for diktet til Tore og pappa. Det var vel det verste under hele begravelsen og høre om alt det gode om mamma, men det var også godt og få det ut. Pappa og tore klarte og fremføre diktet og talen uten og knekke totalt sammen, så jeg fikk med meg alt de sa, men pappa måtte ta en del store pauser for å klare det. Etter de var ferdig med det, var det en sang til og en liten preken. Alle søskenbarnene mine var også oppe med en rose hver og la på kista til mamma før kista skulle bæres ut. Det var ett godt syn, jeg fikk ro inni meg. Til slutt så var det min oppgave i begravelsen, som jeg hadde bestemt meg for å klare og det var å bære ut kista med pappa, onklene mine og det ene søskenbarnet mitt. Jeg klarte det helt greit, men jeg gikk og gråt hele tiden. Når vi hadde fått firt ned kista i grava, Sevat hadde sagt sine ord og vi hadde sunget den siste sangen kom alle som var i begravelsen bort til meg og tok omkring meg, snakka litt og gråt litt. Nå var følelsen min egentlig veldig god, fordi det ble en såpass fin begravelse og jeg fikk tatt ordentlig farvel med mamma. Men jeg hadde også en ganske tom følelse fordi jeg skjønte litt mer nå at mamma ikke kom tilbake og det var egentlig ganske så kjett. Så jeg satt med veldig blanda følelser på veien ned igjen fra kirka. Men gudskjelov hadde vi ett ta farvel selskap, med mat, kaker og kaffe etterpå nede hos oss. Og det var veldig godt, fordi da fikk jeg timene til og gå litt fortere og jeg tenkte ikke så mye på det med mamma. Så når det ble kveld og tid for leggetid, så lå jeg og tenkte på hele uka og spesielt begravelsen til mamma. Og etter all snakkingen, familie, venne, elev og lærer hjelp følte jeg meg mer klar for å ta fatt på det normale livet igjen på mandag. Og jeg hadde nå tilgitt mamma for det hun gjorde, jeg hadde skjønt hvorfor hun gjorde det.

Over ni måneder etterpå

Så nå når jeg sitter og fullfører denne teksten og jeg tenker tilbake på tiden etter begravelsen, med skolen, konfirmasjonen min, sommerferien min, høstferien min og juleferien min og inn i det nye året, så må jeg si at jeg har klart ganske bra og komme meg videre i livet sånn helhetlig.

Å begynne på skolen igjen var egentlig veldig godt, fordi jeg fikk dagene til å gå, vennene mine var der og jeg ble tatt imot på en skikkelig måte. Jeg fikk ikke gjort veldig mye det siste halvåret av niende, men jeg fikk startet livet mitt igjen etter en bråstopp.

Konfirmasjonen min ble ganske spesiell siden mamma hadde skrevet mesteparten av talen fra før, så det ble en del gråting og trøsting, men det ble en veldig fin dag for det.

Sommerferien delte jeg med Mattis og pappa i Tyrkia, det var litt spesielt, men det var veldig godt og komme seg bort litt og. Resten av ferien var jeg med venner også var jeg og pappa en liten tur i Tyskland og Danmark. I løpet av sommerferien fikk jeg igjen en del guts og pågangsmot, som gjorde at jeg ble klar for skolen igjen.

Skolestart i tiende klasse gikk veldig bra, men juleferien var litt spesiell. Særlig julaften så savnet jeg at mamma drev på kjøkkenet og stekte ribbe, men det gikk greit sånn helhetlig. Juleferien gikk veldig fort, fordi jeg hadde planer hver eneste dag, enten det var å være med Silje eller Mattis, Sondre og Sem Gudbrand. Jeg var i masse selskaper, så før jeg visste ordet av det så var det nytt år og nye muligheter.