De blågrønne bølgene kaster seg over skjærene i den lille bukta.

Sola skinner og måkene hyler.

Den 5 år gamle Maria synger ”ro, ro til fiskeskjær” mens hun løper langs fjæra og ler ”hei vent på meg” roper Andrea bestevenninnen, mens hun snubler seg fremover på de glatte steinene.

”wææh” hyler Maria i det hun snubler fremover og detter i vannkanten.

Hodet treffer en skarp stein og Maria besvimer.

Vannet blir rødt rundt hodet til  Maria og man ser på de blodflekkede klærne hennes at hun har fått mange flere kutt enn bare i hodet.

Andrea setter i et hyl og løper mot Maria.

Andrea snur det blodige hodet hennes opp fra vannflaten.

”Man kan ikke puste når hodet er under vann” hadde moren sagt til Andrea da en liten baby i nærheten hadde druknet i en sølepytt, hodet var vendt nedover i sølepytten.

 

Tårene renner nedover kinnene hennes og treffer Marias hodet som hviler i fanget hennes.

Andrea vet ikke hva hun skal gjøre, hun tør ikke forlate Maria for å finne hjelp, men hun vet at om hun ikke får hjelp vil hun dø.

”HJELP” hyler Andrea, ”KAN NOEN VÆRE SÅ SNILL Å HJELPE MEG” det kommer ingen og Andrea blir reddere og reddere, hvordan skal dette gå??

Det begynner å bli kjølig å kaldt, men Andrea sitter fortsatt men hodet til Maria i fanget.

Øynene hennes er rødkantete og hovne etter at hun har grått så mye.

Hun er hes i stemmen og klarer nesten ikke rope lenger, hun er utslitt og kald, vannet er kaldt, Maria er kald!!

 

Vannet stiger, det har gjort det lenge nå, men det går så sakte at ikke Maria legger merke til det.

Det er vann i fanget hennes, vann i det fanget der hodet til Maria ligger, resten av Maria er klissvåt.

Ullgenseren til Andrea er klissvåt, men hun tar den kalde hånda si og kjenner på det eneste av Maria som ikke ligger i vannet, hun er kald, iskald, og utrolig blek.

Andrea er også våt, hun roper på hjelp en gang til før hun legger seg fremover og beskytter hodet til Maria.

Bølgene slår mot dem nå, de er ikke så store, men store nok, og Andrea blir enda kaldere.

Der hun sitter framoverbøyde, halvt i svime, hører hun ikke sirenene som uler og føttene som tramper og løper ved dem.

Det hun hører er bølgene som slår, som slår mot henne og Maria.

Men Maria ligger ikke med hodet i fanget hennes lenger, Maria ligger i sykebilen, de bil prøve å redde henne.

Det de andre og Andrea ikke vet er at mens bølgene slo så ble Maria dratt lenger opp på land og lenger bort fra Andrea, derfor vet ikke de andre at Andrea også er der.

De vet ikke det før neste morgen, da de finner den helt livløse, bleke og kalde kroppen til Andrea.

Den døde kroppen.

Hun ligger i vannkanten, med hodet vendt nedover, ”hun druknet” tenkte de andre, ”så ble hun skylt i land her”.

Alle trodde at dette var en god forklaring, bare Maria visste hva som egentlig hadde skjedd.

Men hun lå i koma.

Derfor visste ingen (bortsett fra Maria) at Andrea hadde dødd da hun reddet Marias liv.

 

Etter to uker våkner så vidt Maria opp.

Hun kan høre stemmer rundt seg, og så et lite stikk, men så sovner hun igjen.

Neste gang hun våkner er det helt mørkt og helt stille.

Denne gangen åpner hun så vidt øynene opp og ser rett opp i et hvitt tak.

Hun har hatt forferdelige drømmer.

Drømmer der Andrea var død, at de ikke lekte sammen, der hun ble forfulgt av merkelige menn, som lignet på roboter.

Hun hadde skreket og skreket under disse marerittene, men aldri våknet opp, bortsett fra nå.

Hun tror hun drømmer nå, når hun ligger i dette hvite rommet.

Mens hun ligger å ser i taket kommer minnene tilbake, hun glir og slår hodet.

Hun ser ting hun ikke kunne huske.

Hun ser Andrea sitte med et hode i fanget, hennes hode.

Hun ser Andrea falle sammen og at hun selv blir dratt 15 meter lenger bort.

Hun ser at hun selv blir funnet og blir lagt i en sykebil, men Andrea blir bare liggende der.

”Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei” hyler hun ”dere må redde Andrea, dere må redde Andrea, hun ligger fortsatt der ute, helt alene” ordene kommer gjennom hikst og er vanskelige å forstå.

Noen sykepleiere kommer inn og prøver å roe ned den nå veldig våkne Maria.

”Andrea er død” hvisker den ene av dem ”nei” hvisker Maria ”nei” denne gangen sier hun det litt høyere.

Fordi når hun sier nei den andre gangen ser hun ting igjen, hun ser Andrea blir funnet, nesten helt blå.

”hun druknet” sier legen i hvit frakk som nettopp hadde kommet inn, ”du var heldig som overlevde” sier han og smiler.

 

Maria begynner å gråte, ”dere skjønner ikke” sier hun ” hadde det ikke vært for Andre ville jeg vært død nå” tårene renner ned på puta hennes ”Andrea døde mens hun reddet mitt liv” hikster hun frem, men blir forbauset når de andre ser medlidende på henne,  ”dere tror meg ikke” hvisker hun ”dere tror ikke at Andrea døde fordi hun reddet meg, hadde det ikke vært for Andrea hadde jeg vært død for lenge siden, men siden dere ikke tror meg så trenger jeg ikke å leve, fordi Andrea reddet jo ikke livet mitt, da lever jeg heller ikke”.

Legene og sykepleierne ser forbauset på Maria, de tror henne fortsatt ikke, men idet Maria lukker øynene vet de at de har mistet henne for godt.