Han kjente den sterke følelsen av tomhet. Han så seg forvirret omkring, hvor var alle passasjerene? Hvor var alle han hadde reist på toget sammen med? Tankene svirret rundt i hodet hans som irriterende småfluer, hendene hans strakk ikke til og han fikk ikke feiet dem vekk. Det hadde vært en normal dag i hans uvanlige liv. Han hadde satt seg på toget, sett seg rundt før han hadde falt i en dyp søvn der bare de vonde drømmene hans levde. Og akkurat i det han åpnet øynene syntes han at han hadde sett en kjent skikkelse sitte på siden av ham, men det var feil. Skikkelsen kunne ikke sitte ved siden av ham. Det var umulig.

 

Han reiste seg opp fra det stive og harde tog setet, gikk noen rådløse skritt før han begynte letingen. Det var så stille, stille som i døden, de tunge skrittene hans gjenlød på det harde metallgulvet. Han pustet lydløst, redd for og vekke det som han syntes lurte i krokene. De mørke krokene som syntes og gripe etter ham, for og suge ham ned i et bunnløst dyp, for og suge utav ham all den livskrafta han hadde igjen. Han svelget tungt, det var ikke mye igjen av den krafta.

 

Han var kommet inn i den bakerste togvognen. Han hadde gjennomsøkt hele toget, det var ikke en kropp og se. Han kjente redselen krype oppover ryggraden, og han stilte seg spørsmålet han hadde stilt seg selv flere ganger, hvor var alle de andre?

 

Mannen grep om det kalde handtaket så det isnet langt oppover armen hans. Han samlet all sin styrke og slengte seg mot tog døra. Det small i metallet og skulderen hans verket. Et skubb til og døra ville være opp. Igjen kjente han alle musklene stramme seg til over det tynne skjellete, han så på den senete hånda som klamret seg fast til det blanke og kalde metallet. Og med et brak for døra opp. Mannen utbrøt et gisp og klamret seg fast, øynene hans utrykte den villeste redsel. Nedfor den hjelpeløse kroppen hans kom det til syne et endeløst svart dyp. Langt ned i dypet, så langt nede som øye kunne rekke, kunne det skimtes små skapninger. Små prikker som bevegde seg oppover en slimete svart vegg, skapninger med klør til negler og tenner lange og spisse som hos en vampyr. De oljeglatte kroppene deres smøg seg sakte oppover mot byttet sitt. Og byttet kunne ikke være noen annen enn ham selv. Det var som om det gufne dypet dro ham ned med kalde harde vindkast, men med en stor kraftanstrengelse klarte han og kaste seg selv inn i toget. Han slengte igjen døren og hev etter pusten. Tankene som spann gjennom hodet hans var langt i fra vakre, hva skulle han gjøre nå? Hvordan skulle han klare å forsvare seg selv mot de redselsfulle skapningene nede i mørket? Hele mannen skalv av skrekk, han hadde mange plasser og gjemme seg, men han var sikker på at vesenene ville finne ham. Han hadde ikke en sjanse. Det eneste han kunne gjøre var og låse døren å håpe at udyrene var så dumme at de ikke klarte og komme seg inn. Han satte seg på huk med ryggen lent mot døren, den eneste døren som fantes på toget.

 

Mannen ble sittende og tenke. Med en gang han hadde våknet etter den vonde drømmen, hadde han kunne se trær utenfor vinduene, men hvor var trærne, hvor var alt sammen? Hvor var egentlig virkeligheten? En sviende smerte steg opp i halsen hans, han følte så rådløs og av uten stand til å hjelpe seg selv. Smerten forplantet seg videre igjennom kroppen, han løftet en neve og rev tak i håret sitt, lukket de is grå øynene og lot det litt for lange og mørke håret falle ned i pannen. De små rynkene som lekte rundt de rette leppene, hadde falt i alvorlige folder og han bet seg hardt i leppen slik at en dråpe blod farget de hvite tennene. Han blunket med de lange mørke øyevippene før han rolig og bestemt lukket dem, og ble sittende å vente på sin dom.

 

Den skrikende lyden gjallet igjennom tog vognene, en hvinende lyd som skar seg i gjennom marg og bein, et grusomt leven av lange klør som lette oppover veggene. Lyden var så nær at den høye mannen frenetisk holdt seg for ørene. Øynene var blodskuttet av all den gru han hadde opplevd, og de hvite knokene på håpløs fortvilelse. Et høyt smell forklarte at nå var udyrene oppe, nå var det over. Nå var alt håp ute, ingenting kunne redde ham nå. Tårene steg i øynene hans, og den vakre mannen gled sakte inn i et skall av oppgitt depresjon. Ingenting var viktig lenger, han hadde en fortid men ingen fremtid. At noe av fortiden hans var svart fikk bare være, for langt inne i bevisstheten hans satt et minne fra fortiden. Et minne om noe vakkert og fint mellom to mennesker, en kjærlighet som kunne gå igjennom vann og ild. Men det største hinderet hadde stoppet den, det største hinderet var døden. Døden som skulle være så vakker.

 

Han ble kastet forover i full hastighet, slik at det harde metallgulvet fikk røde flekker av blod. Han kjente en varm strøm renne ned i munnen sin, og en bittersøt smak spredte seg nedover halsen. Han snudde seg i halvsvime og fikk se et redselsfullt syn. Gjennom døren strømmet det frem en masse halvstore uhyrer, de var større enn han hadde trodd, de åpne og siklende gapene var mørke og fulle av spisse tenner, øynene var bare store sorte hull. Hendene var som et menneskes bare med det unntak at udyrene hadde klør i stedet for negler.

 

Et av de avskrekkende gapene nærmet seg hans ubehjelpelige kropp. Han kunne kjenne en råtten lik lukt som steg som en damp ut av den skrekkelige skapningens munn. Han prøvde og beskytte seg, men det var for sent. De sleipe spisse tennene rørte ved den tynne huden hans og alt ble svart.

 

En vakker melodi sang i hodet hans og en grønn eng med vakre små blomster åpenbarte seg. Ute på engen kom en skikkelse til syne, han gned seg i øynene. Det kunne ikke være sant, det kunne det bare ikke være. Det var jo absolutt ikke mulig. Men det blendende hvite smilet lyste mot ham igjen, og de honningblonde lokkene danset nedover den slanke midjen akkurat som før. Den smekre skikkelsen lo og sang, og de lange vakre bena løftet seg lett fra bakken, plutselig kunne han kjenne den slange midjen mellom hendene. Han bøyde seg ned og trakk inn duften fra det rene og vakre håret. Han kjente den deilige følelsen i brystet igjen, den veldige lykken som syntes og sprenge ham innenfra. Han grep jenta om skuldrene og klemte henne fast som om hun skulle forsvinne. Han fikk et vilt utrykk i øynene. Hva om hun forsvant igjen? Skulle han miste sin kjære skatt igjen? Det kunne ikke skje, livet kunne ikke være så grusomt.

 

De tillitsfulle øynene så usikkert opp mot ham, og det vakre smilet beroliget hans turbulente sjel. Han smilte glad tilbake og kysset henne ømt på munnen.

 

Uforutsett endret bildet seg, han kjørte i en bil, og jenta satt ved siden av ham. Jenta smilte mildt mot ham, og plutselig husket han det. Dette hadde skjedd før, kaldsvetten bredte seg utover ryggen hans. Han prøvde og stanse bilen, men hendene ville ikke lystre. Han svelget tungt og så på jenta på siden av seg. Jenta som egentlig ikke var noe jente, hans livs kjærlighet, hans livs lys. En tåre smøg seg opp i øyenkroken hans, og han flyttet blikket ut mot veien. Han lukket øynene, og pustet stille ut.

 

Det singlet i glass og han kjente en dump smerte i mellomgulvet. Han snudde seg og ble ikke overasket, hans lys hadde sloknet. Det milde smilet som lå om leppene tydet på dyp fred. Han prøvde å ta det rolig, men for alt hva han prøvde ville ikke panikken gi slipp. Og på et øyeblikk hadde bildet snudd igjen.

 

Han gikk opp ei trapp og han holdt sitt lys i hendene, de begge smilte før han åpnet en dør. Innom døren var det et rom, og midt i rommet lå det en seng. Mannen og jenta la seg stille ned i senga der de omfavnet hverandre. Alt ble svart, og mannen fikk fred.

 

Neste dag kikker en gammel mann i dagens avis. På forsiden nederst i høyre hjørne står det med liten skrift: Onsdag kveld reiste det en mann med tog fra mullerud til gaushei. Mannen var i slutten av tretti årene, høy og mørk. Han ble funnet død sittende i fremste vogn. Dødsårsak er ukjent, men politiet har ingen grunn til å mistenke mord. Mannen hadde et fredelig smil om munnen, som om han hadde funnet sin indre fred. Kanskje han tenkte på et vakkert minne fra fortiden?