Han hoppet inn i minibussen og satte seg helt bakerst til venstre.

- Jasså, Bjarne, ropte bussjåføren, Bengt, fra førersetet. Du trives i baksetet?

- Mhm, mumlet Bjarne, totalt fraværende og alt for oppslukt i noe han så gjennom vinduet.

- Vent! Stopp! Skrek han plutselig og stormet nedover den korte midtgangen og ut døra. Han plukket opp et brukt kontantkort fra søla, tørket av møkka på genseren og stappet det ned i bukselomma. Glad og tilfreds satte han seg tilbake på plassen sin; nøyaktig fem seter bakenfor Bengt, som nå hadde staket ut kursen mot ungdomsskolen. Bengt var kjæresten til Bjarnes lærerinne. Bjarne var autist.

Vel fremme på skolen gikk gutten med den tynne kroppen og det pistrete håret ut av minibussen. Han ramset opp timeplanen for seg selv i et rasende tempo:

- Mandag: Matte, norsk, norsk, gym, naturfag, engelsk. Tirsdag: Valgfag, valgfag, musikk, samfunnsfag… Skoleklokka ringte og Bjarne ble avbrutt, noe som resulterte i at han måtte begynne helt på nytt. Av fortvilelse dro han seg i håret og røsket ut en stor klump av hår som ikke så ut til å ha vært i kontakt med noen hårbørste på ganske mange uker. Bjarne sukket og begynte på nytt i det han ruslet inn i klasserommet.

Anne, Bjarnes lærerinne, hadde allerede kommet da Bjarne åpnet døra, men verken hun eller de andre elevene brydde seg om at Bjarne kom for sent. Han var bare sånn. Bjarne satte seg helt til venstre bakerst i klasserommet, på femte rad, og fant frem mattebøkene. 1+1=3, tenkte han og så opp på Anne som sto og snakket om x-er og y-er som formerte seg og byttet plass akkurat som de ville. Det var noe mystisk med Anne denne dagen; Ja, hun og Bengt ble mer og mer mystiske for hver dag som gikk. Hun nærmest flakset rundt i klasserommet som en sommerfugl, og han satt og hoppet i setet mens hodet hans danset i takt med musikken. Bjarne hadde vært ganske sikker på det en god stund, men han kunne ikke fortelle det til noen. Denne mistanken var han bare nødt til å holde for seg selv, selv om han boblet over av trang til å rope det ut til hele verden. Plutselig, på silkemyke føtter, pilte han ut av klasserommet rett foran nesen på Anne. Han klarte ikke å sitte stille lenger.

Bjarne hadde aldri fått lov til å gå alene til skolen, og ettersom at foreldrene arbeidet måtte han ta bussen enda det bare var 1 kilometer å gå. Bjarne kunne gått skolevegen i blinde om han ville. Problemet var at han hadde lett for å glemme at han faktisk skulle på skolen, og kanskje satte han seg ned i grøfta og lekte litt. Men nå var tiden inne, syntes Bjarne. Han skulle gjøre noe nytt; han skulle bryte en barriere. På vegen hjem møtte han en grå katt som minnet ham mistenkelig mye om noen han kjente. Den nærmest spratt bortover fortauet og virket veldig lystig. Bjarne løp etter katten og klarte å fange den uten problemer. Han dro de to bakbena fra hverandre og studerte kjønnet nøye. Ja, det var en hunnkatt, og hun hadde akkurat like mystiske øyne som Anne. Det var noe de tenkte på; noe de ikke ville fortelle til noen, men som de allikevel var nødt til å røpe en vakker dag. Bjarne tok katten i halen og slengte den ut i grøfta, før han gikk hjem.

På kjøkkenbenken sto den grønne bakebollen, og over kanten veltet det ut bolledeig som moren hadde laget om morgenen samme dag. I løpet av bare en og en halv time hadde den blitt nesten dobbelt så stor som den var i utgangspunktet, og det så ikke ut som at den hadde planer om å stoppe. Bjarne beveget seg sakte mot bolledeigen med rolige bevegelser. Med høyre pekefinger fisket han opp lommekniven fra baklomma, og tok ut den aller skarpeste kniven. Så, med dødsforakt og et lynende blikk, hogg han til i bolledeigen. Den ga bare fra seg et lite sukk og sank litt nedover kanten på den grønne bollen. Bjarne visste at den skjulte noe for han; at den bar på en hemmelighet akkurat som Anne. Han hveste mot den, men la fra seg kniven og gikk løs på den med nevene i stedet. Og der, langt inne i den klissete deigen, kunne han kjenne et fremmedlegeme. Han lirket det med seg ut. Det var en rosin.

Bare et kvarter senere var Bjarne tilbake på skolen. Anne hadde ringt Bjarnes mor som først hadde holdt en lang og godt gjennomtenkt skjennepreken, før hun kjørte ham den korte vegen til skolen. Så der satt de alle tre; Den ellers så glade, lystige, men hemmelighetsfulle Anne, mor, som var sterkt preget av stundens alvor, og lille, uskyldige Bjarne. Pøbelen, som ikke engang visste om sin egen ugjerning, stirret tomt ut i lufta og plukket seg i nesa. På alle kanter hørte han stemmer som føltes som om de var uendelig langt unna. Innimellom nikket han slik at de skulle tro at han fulgte med, for det hadde begynt å gå opp for ham at han hadde gjort noe galt. Det tomme blikket hans festet seg etter hvert på en stor plakat med oversikt over lærernes fridager. Han skannet nedover lista til han fant Anne. Hun skulle ha ferie i ett år… Mistanken som han hadde hatt så lenge, ble med ett ikke lenger noen mistanke, men en sikkerhet. Det var fastslått. Anne var gravid. Bjarne Sandeng, 14 år, hadde gjennomskuet Anne og Bengt. De var avslørt.