Oppgaven lød: Tenk deg at du er et dyr som er frarøvet friheten. Skriv en tekst ut fra dyret sin synsvinkel. Velg sjanger selv. Overskriften skal være: ”Mitt liv som …”.

- SMEKK!

Lokket på esken ble smelt igjen. Mine ti brødre og jeg var blitt overført til en trang og brun eske som luktet syntetisk farlig. Jeg våknet halvdød og svimmel. Visste ikke hvor jeg var, men håpet det var et annet sted enn den vemmelige boksen. Men flaks har jeg aldri vært kjent for å ha. Resten av søskenflokken lå fortsatt og sov, eller var de som meg slått ut av lukta? Jeg snuste meg bort til Per som lå nærmest. Han lå utrolig stille til å sove. Jeg labbet til ham for å være på den sikre siden. Ingenting skjedde. Kanskje han sov som en stein, funderte jeg og satte meg i et hjørne. Der satt jeg for meg selv og tenkte på gamle tider. Hvordan mine ti genetiske brødre og jeg hadde levd sammen i fred og harmoni. Hjemmet vårt hadde vært et lite plastikk bur. 

Esken falt nedover og landet med et dunk. Jeg våknet av at hodet smalt i taket. Et hvitt blendende lys kom inn fra et hull i lokket. Jeg snuste litt rundt og oppdaget en helt ny lukt. Lukten var kjent, men jeg greide ikke helt å plassere den. Tungen min var fylt med ideer, men den riktige ideen var langt unna. Hva kunne det nå være? Jeg trengte ikke å lure svært lenge, for brått ble esken åpnet og svaret stod bøyd over boksen.

Mine fem brødre og jeg ble plassert i et lite bur, som var to ganger tre rottelengder. Mine fem andre ble puttet i en stor plastisk pose og sendt videre. En blank flate som glinset i lyset virket interessant nok til å oppta min oppmerksomhet. Jeg pilte av gårde for å sjekke hva det kunne være. Gjenstanden føltes kald og glatt, ikke en eneste ujevnhet var å skjelne. Etter å ha sjekket det bakfra, ovenfra og fra sidene, satte jeg meg rett foran flaten. Der satt en rotte som var prikk lik Ove. Jeg tok sats og hoppet. Svevende gjennom luft og rom landet jeg pladask mot en kald overflate. Med litt vondt i hodet reiste jeg meg opp for å sjekke situasjonen. Hvem kunne nå denne harde og kyniske rotta være?

Mens jeg satt der og funderte over hvem den nye rotta var ble jeg løftet ut av buret. Gjennom rommet bar det, ut igjennom en stor dør og over i en liten boks. Denne boksen virket ikke fullt så farlig som den forrige. En lang spiss gjenstand ble holdt opp i været av en stor labb. En ny hånd løftet meg opp igjen. Den lange spisse gjenstanden ble stukket inn i meg. Alt jeg kunne se var brødrene mine som gispet av skrekk. Jeg fikk en smak av steril plastikk som fikk tunga mi til å krølle seg langt ned i magesekken. Samtidig strøk en isende følelse igjennom kroppen min og helt ytterst ut i haletuppen. Øyelokka ble tunge som elefanter, sklei sakte igjen og gjorde det svart som natten.

Lett som ingenting fløy jeg igjennom luften. Små lys viste seg blant alt det svarte. Jeg svevde mot et stort lys, det ble større og større til det brått opplyste hele rommet. En ubeskrivelig smerte vred seg rundt i hodet på meg. Det var som om hodet skulle sprenge. Jeg prøvde og reise meg, men ingen muskler ville adlyde. To par store øyner hang over meg med maske over snuten. Mens to labber så ut til å være opptatt med å tre lange tynne tråder igjennom kroppen min. Jeg ble slengt tilbake i buret og brødrene mine kom bort og snuste på meg. De stilte spørsmål i haugevis, men jeg hørte mindre og mindre av det som ble sagt.

Jeg våknet med en verkende følelse i kroppen. Reiste meg forsiktig opp og gikk bort til den kalde kyniske rotta. Den hadde fått en stor utvekst på ryggen. Hva kunne det være? Jeg spurte om han var syk, men han ville ikke svare.

- Hva har du på ryggen? Snuste Pål nysgjerrig. Jeg tenkte ved meg selv og lurte på hva det var han mente. Jeg hadde vel ikke noe rart på ryggen. Svare rakk jeg ikke før han ble dratt ut av buret. Ove, den kalde kyniske pannekaka og jeg var de eneste som var igjen i buret. Men det så ikke ut til å vare lenge det heller. Ove ble løftet ut av buret etter halen. Skrikende ble han båret av den store labben vekk fra meg. Den ene labben tok tak rundt hodet mens den andre holdt Ove rundt magen. En knasende lyd skar gjennom rommet og gyste i marg og ben. Jeg skalv og det samme gjorde den harde og kyniske rom kameraten min. En saltholdig væske plasket ned på poten og jeg la halen i kors over labben.

Buret var nå blitt til et stort dobbelt rom, med meg og den kalde kyniske rotta som gjester. Selv om det nå var bedre plass enn før, føltes likevel buret som ei tvangstrøye. Det var ingenting å bedrive tiden med. Det eneste var å stirre på den kjølige kameraten som likeglad stirret tilbake. Slik kunne vi sitte i evigheter. Jeg begynte å kalle den Ove etter en av brødrene mine. Alt jeg gjorde, gjorde Ove likedan. Det var bare en ting han ikke greide og det var å rulle rundt. Den store rare tingen han hadde på ryggen så ut til å være i veien.

Neste dag ble jeg vekket av en stor labb. Den tok tak i halen min og begynte å dra. Jeg prøvde å holde igjen, men det nyttet ikke. Det gikk samme veien som forrige gang. Men denne gangen ble jeg ikke svimmel av den lange spisse gjenstanden. Jeg ble plassert tilbake i samme bur som Ove. Han stirret på meg med nysgjerrige øyne, men han sa ingenting. Jeg la meg for å sove, men øynene ville ikke igjen. Ove ville ikke slutte å stirre på meg. Det ble til slutt en så stor plage at jeg sprang på ham. Men han tok ingen skade av det. Han var fortsatt like kald og kynisk.

En rotte lå stille i et lite bur. Han ville ikke våkne da jeg prøvde å vekke han. Han bare lå der, livløs. Han sover sikkert som en stein, tenkte jeg. Jeg lettet opp fra buret, svevende mot intet. Hva skjer, kan jeg fly? Alt var så stille og fredelig. Ingen store labber eller snuter som kunne gjøre meg noe vondt. Drømmer jeg? Jeg prøvde å klype meg selv i labben for å sjekke om jeg sov, men jeg ville ikke våkne. Jeg sov, men kunne ikke vekkes.