Jeg kommer til å sprenge. Sinnet mitt. Han kom hjem etter en kveld ute. Du kunne skimte rødheten rundt øynene hans. Beina sjanglet.

- Er det noe til middag i dag? ropte den patetiske og fulle faren min.

Ingen sa et ord. Jeg kikket bort på moren min. Det mellomlange blonde håret gikk rett under skuldrene hennes. Hun hadde hovne øyne, armene var lange og fulle av blåmerker. De skalv. Blikket hennes var rettet mot meg nå.

- Gjør noe, formet hun med munnen og sa det så lavt så han ikke skulle høre det.

- Martin! ropte hun nå. Det så ut som hun skulle eksplodere av sinne hvert minutt.

Jeg turte ikke gjøre noe. Jeg var en pyse. Jeg løp inn på rommet mitt. Plukket ut noen ark fra en bok og skrev i vei. Det hjalp. Han kom inn på rommet mitt. Jeg fanget blikket hans, så hvor sint han var.

- Pell deg vekk! ropte jeg med skjelvende røst.

- Martin! er det du som eier dette huset.

Han løftet knyttneven mot meg.

Den gangen var jeg 13, nå er jeg 16. Det har pågått i alt for lang tid.

Nå er jeg ikke hjemme når det foregår, vil ikke ha noe med han å gjøre.

Men noen ganger hender det at jeg føler meg fanget og jeg får ikke sjansen til å løpe vekk.

Jeg begynte å skrive tekster regelmessig. Ofte tragiske historier med enda mer tragiske slutter.

Ute. Den lokale parken. Den var ikke perfekt, faktisk ikke i nærheten engang.

Det var ingen sklier, rusjebaner, sandkasser eller husker. Det eneste parken inneholdt var på en måte en hytte som noen hadde laget for lenge siden. Med noen trapper, som nå var ødelagte.

En sylinder-formet tunnel var der også. Og et lite sted du kunne sitte.

Det var mitt tilfluktsted. Skrivingen. Jeg var der mest om kveldene. Lyset av mobilen, lyden av

pennen på papiret og den svake brisen som strøk meg over skuldrene mine. Det var det eneste jeg trengte. I begynnelsen var det bare sinte og aggresive ord, så setninger og nå historier.

Jeg kjøpte meg den tykkeste skriveboka jeg kunne finne. Jeg hadde den med overalt. En dag hadde jeg glemt den igjen på skolen. Ikke lenge, men norsk læreren Pia hadde allerede lest noen sider før jeg kom på at jeg hadde glemt den igjen på pulten. Jeg stormet inn i klasserommet som en eller annen idiot. Helt andpusten.

- Hei! legg fra deg den boka, skrek jeg.

- Unnskyld, men hva er dette for noe Martin? spurte hun meg helt forvirret.

- Emm..det er ingenting, svarte jeg henne.

- Er noe av dette sant? spurte Pia meg.

Nå hadde jeg sjansen. Kom igjen, Martin! Dette er din sjanse til å bli hørt, sa en stemme til meg i hodet.

- Nei,nærmest hvisket jeg.

- Jo jeg tror faktisk det, sa hun trist.

- Jeg tror jeg rett og slett må ta denne fra deg,sa hun.

Neste dag ringte det på døra vår hjemme. Det var barneverntjenesten.

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Ingen steder å flykte nå.

- Kunne vi få snakke med foreldrene dine? spurte en av dem.

Noe inni meg ville leve med dette videre. Holde det hemmelig. Late som ingenting. Jeg ville ikke rømme vekk fra det. Hva ville jeg da skrive om? Fantasy? Nei.

Jeg elsket å skrive om det. Livet mitt. Jeg var en raring som ville ta hevn på en annen måte. Og kanskje bli berømt.

- Jeg tror dere har kommet til feil adresse, sa jeg og lukket døren.

Ingen får ta fra meg det eneste jeg har. Mitt tilfluktsted.