Nå er det en av de dagene igjen. Alt er vanskelig, og ingen bryr seg. Jeg kom på skolen med et ørlite håp om at ting kanskje kunne bli bedre, men nei. Det håpet ble knust i samme øyeblikk som jeg satte foten min innenfor døren i klasserommet. At det går an å være så kald og ekkel som de i klassen min er det vanskelig å forstå. De begynte å slenge kommentarer med en gang de så meg, og i friminuttet presset de meg inntil veggen og slo og sparket. Jeg fikk som vanlig beskjed om at viss jeg fortalte det til noen, kom de til å drepe meg.

Hvorfor oppfører de seg slik mot meg? Er det kanskje meg det er noe galt med? Kanskje det… Jeg er jo bare en verdiløs liten dritt som ingen er glad i.

I dag ble det enda verre! En gjeng med sju-åtte stykker fra klassen sprang etter meg på veg hjem og skubbet meg ned i søla.

Når jeg kom hjem, gadd ikke mamma å spørre hvorfor jeg var våt engang. Det viser jo hvor mye hun bryr seg. Men det har hun vel aldri gjort heller. Jeg kan ikke huske en eneste gang, ikke èn, at hun har sagt at hun er glad i meg. Jeg er bare et problembarn som kom til verden på grunn av mors elleville festing og drikking. Fy søren! Hun vet jo engang ikke hvem som er faren min, for hun har så mange alternativer. Ikke det at jeg bryr meg. Hadde jeg hatt en far, hadde han nok hatet meg, han også.

Hva er meningen med livet? Er det noen mening i å bli slått, sparket, skubbet og psyket ut av medelevene sine? Og å ha en mor som bare synes at du er til bry? Det finnes absolut ingen mening i å leve i det hele tatt! Jeg gjør nok omverden en tjeneste ved å ta livet mitt. Da blir nok alle glade og fornøyde over at lille, dumme meg endelig er borte.

Jeg har sett på film at folk kutter pulsåren. Kanskje jeg skal gjøre det…? Lurer på om det er vondt? Og om jeg dør langsomt eller med en gang. Jeg fortjener kanskje en langsom og smertefull død…? For det må jo være noe galt med meg, siden alle rundt meg mobber meg, og mine nærmeste ikke bryr seg om meg i det hele tatt.

Dette var dråpen! Nå er livet mitt så totalt ødelagt at jeg rett og slett ikke klarer å leve mer. Læreren min tok meg med inn på kontoret sitt, og sa at jeg måtte ta meg sammen i timene. Da klikket det for meg! Jeg fortalte at alle i klassen var etter meg, og mobbet meg. Han bare mumlet noe, og ba meg om å gå ut. Han hintet faktisk om at det kanskje er litt min feil også. Tenk å ha en slik hjernedau lærer som ikke skjønner noen verdens ting!

Dette blir nok det siste jeg skriver til deg, kjære dagbok. I morgen finnes jeg nok ikke lenger. Da er kroppen min hvit, kald og urørlig. Og om en uke ligger jeg mest sansynlig nede i jorden i en trang, mørk kiste.

Selv om du bare er en bok, har du på en måte vært en venn for meg. En god venn som vet mine innerste følelser og tanker. Takk for at du alltid har lyttet til meg! Nå skal du få fred.

Hvis noen mobbere leser dette her, håper jeg at dere tenker dere litt om. Slik kan faktisk et mobbeoffer ha det.