Anne kastet sekken hardt i gulvet, og braste i gråt. Det var en mandag morgen tidlig i juni og fuglene kvitteret. Det var egentlig ganske fuktig og kaldt til å være en sommer dag. Anne bodde i et lite rødt hus utenfor Kongsvinger sammen med sin mor, Hilde. Anne kastet seg opp i sengen og tok tak i bamsen sin som hun fikk da hu var 4 år gammel. Tårene rant nedover kinnet og ned i munnkroken, aldri vil Anne stå opp igjen, aldri så lenge hun lever!

Hilde kommer opp og vekker henne etter en stund. Hun merker på Anne at det er noe men Anne vil helst ikke snakke om det, ikke til noen hun vil bare holde det inne i seg og der vil det alltid forbli. Hun må stå opp, komme seg på skolen der alle de andre elevene er. De elevene som hun aldri snakker med, de som aldri ser henne og de som hun heller aldri vil se.

 

Frokosten smakte ikke godt denne morgenen, den gjorde egentlig aldri det. Det ekle brødet som mor kjøpte sammen med en skinke bit bare slengt oppå brødskiven. Anne klarte ikke og svelge det så hun måtte tvinge det ned med litt melk. Tankene hennes går i surr, etter alt som har skjedd etter hun flyttet hit sammen med moren sin. Hun liker ikke skolen, ikke elevene heller.

 

Mor prøver å trøste henne selv om hun ikke aner noen ting, hun vet rett og slett ingenting! Hun trur hun kan hjelpe men hun aner ikke hvordan Anne har det. Hun går fra matbordet, opp på rommet for og pakke sekken, finne klær og sminke seg litt før hun går ned trappen igjen for og ta på seg sko. Anne går bortover gaten, hun går alltid alene selv om det er mange i klassen som bor nesten ved henne. Anne liker seg ikke her, hun snur seg og ser det lille røde huset som ligger ved vannet, det ser øde ut og det er øde.

Det er sommer, blomstrene blomstrer i alle rettinger. Det største eple treet i bygda står ved inngangen til porten ved skolen. Det henger et stort skilt på porten som det står ” VELKOMMEN TIL BYGDAS UNGDOMSKOLE” hun åpner porten og lister seg inn, helst så stille og usynelig som mulig. Hun tenker at alt skal gå bra, helt til hun ser Helene og gjengen hennes borte ved klasserommet, de ser stygt på henne, onde blikk og vonde ord som kommer ut av munnen dems. 
 

Anne følger ikke helt med på hva læreren sier, hun sitter alene i et hjørne og bare tenker. Hun er redd og gruer seg til neste pause da alle må gå ut. Klokken ringer og alle løper alt dem kan ut for å komme seg først ut på fotball banen. Anne går sist og alene ut, sånn som alltid. Anne trekker litt frisk luft mens hun står alene i skyggen borte ved ene skolens hjørne. Helene og gjengen får plutselig øye på Anne som står der alene og begynner og gå mot henne. Anne ser dette og pulsen hennes stiger, hva skal hun gjøre? Løpe, gå, stå stille?

 

Helene kommer med de helt nye buksene fra H&M og den nye merkegenseren som nettopp har sluppet ut i butikken. ”Unge” skriker Helene til Anne mens alle står og ler.
”Har du ikke penger til å kjøpe deg nye klær? Har du ikke penger til og følge moten? Og hva med håret ditt? Har dere virkelig så lite penger at dere ikke kan gjøre noe med deg?”

 

Anne begynner å gråte, hun vet ikke hva hun skal si. Er hun virkelig så ille?

 

Rektor Hansen får øye på Anne som sitter der alene og gråter. Hun spør med en myk og god stemme om hvordan det går med henne. Anne vet hun ikke kan si noe, da blir hun banket opp igjen og må komme med nye unnskyldninger til mamma om at hun enten falt i gymmen eller datt ned fra turn stangen som dem har på skolen.
”Eh, neida. Jeg har det bra jeg, Rektor. Er bare det at vinden blåser så fælt så tårene renner”
svarer hun til rektor. ”men da så. Du får bare komme og snakke med meg hvis det er noe, Anne. Du vet at jeg alltid har døren åpen.”
Anne smiler men vil helst skrike ut hvor vondt hun har det.

 

Det ringer inn og nå skal de skal ha kunst og håndverk. Anne er på samme gruppe som Helene og to av venninnene hennes. Anne hater mandager, det er da læreren dems overser Anne og lar Helene være ekkel mot henne.

 

Der kom hun, Helene med sine to kule venninner, eller de trur selv at de er kule da. Helene sier noen stygge ord til Anne samtidelig som hun slår henne i armen. Anne er vant til det, hun går alltid i lang ermet gensere sånn at ingen skal se alle blåmerkene hun har på armen. Jeg vil virkelig ta igjen, slå så hardt som bare mulig er det Anne tenker men da går vel verden hennes under og hun ender livet som 14-åring.

 

Dagen er endelig ferdig og hun slapp mye bank i dag, noen nye blåmerker ble det men det er mindre enn det, det pleier å være. Det er fisk til middag, laks med fløtesaus. Yndlingsretten til mor men noe Anne hater. Hun tvinger det i seg før hun løper opp på rommet og gjør leksene sine. Hun finner også frem en liten treningsklype pappaen hennes ga til henne før han døde. ”ingen er sterkere enn noen som er sterkere i klypa” sa faren hennes dagen før han døde. Kreft, han ble borte av, kreft som hadde gått utover leveren og hjertet hans. Det er 2 år siden, men Anne har enda ikke innsett at han er død.

Ny tekstmelding sto det på mobilen. Anne hadde en gammel nokia og hun fikk en melding fra et ukjent nummer. ”kreft unge ass” sto det på meldingen, hun skjønte selv med en gang at det var enten fra Helene eller en av jentene fra gjengen hennes. Tårene trillet nedover kinnet hennes igjen. Hva skal man svare på en sånn melding, tenkte hun mens hun kastet mobilen hardt ned i bakken og kastet seg i sengen. Mor kom løpenes opp etter hun hadde hørt bråket. ”Hva er det som skjer?” sa hun mens hun så at Anne gråt. ”det er ingenting, jeg bare falt ut av sengen og telefonen datt ut av lomma samtidlig.”

 

Anne klarte seg denne gangen også men nå begynte hun og bli lei. Kvelden kom og Anne fant frem den svarte boka der hun skrev ned alle de vonde tankene sine og alt som hadde skjedd. Den boka skulle bli kjent en dag for snart så klarte ikke Anne mer.

Det var tirsdag, gym sto for planen og Anne hadde pakket gym klærne. Frokosten smakte like vondt i dag som den gjorde dagen før og alle de andre dagene som de hadde bodd i bygda.

 

Det var nå det skulle skje. Anne klarte ikke mer og hun måtte bare. Livet hennes var ødelagt og ingenting kunne lege alle ordene, slagene, sparkene, kuttene og mobbingen Helene sto bak. Det hadde vart i 2 år og nå skulle Anne ha sin siste gymtime.

Etter en herlig gym dusjet Anne alene etter at alle de andre jentene hadde gått. Hun orket ikke mer av Helene skulle komme inn i dusjen mens hun sto der og tok bilder og etterpå mobbe henne fordi hun enda ikke har kommet i puberteten. Anne hadde med den svarte boka og hun hadde nettopp skrevet sitt siste brev, det brevet skulle hun legge på pulten til moren der det sto om alt som hadde skjedd og hvorfor Anne selv ikke klarer og være til stede mer.

”Kjære mamma.. Etter at vi flyttet hit har jeg levd et barns verste mareritt……..Jeg har gått i 2 år og blitt mobbet av en gjeng på skolen. Det var ikke bare stygge ord som kom ut av dem, de banket meg. Alle gangene jeg har sagt jeg bare har hvert klønete og falt så har jeg egentlig blitt banket opp. Jeg har ikke kunne sagt dette før for da hadde de drept meg………….. Nå har det gått 2 år og jeg klarer ikke mer… Lev livet ut og husk at jeg er glad i deg! Et kyss fra datteren din”

Brevet lå på matbordet og Anne var borte. Hun hadde forlatt oss, tatt veien til et sted der alt skulle bli bra. Anne var død og moren fant brevet i sjokk.