Rettspsykiateren var ferdig med lesingen av rapporten. Om han skulle dømme tiltalte tilregnelig, var en lett avgjørelse. Mannen var åpenbart gal. Det trengte man ikke en profesjonell psykiater for å finne ut. Med tanke på de grusomme tingene han hadde gjort, kunne han bare utifra rapporten fra politiet si at denne personen var utilregnelig for sine handlinger og måtte sperres inne. Lenge.

Fire gutter står i en sirkel; tre av dem gjør ingenting, de bare står der og følger med. Den fjerde, en stor og kraftig gutt, var den som tok intiativet til det de nå holder på med. En mindre unge, ett år yngre enn de andre, ligger på bakken i smuget noe han har gjort hver skoledag i snart tre år. De blodige hendene hans rekker fram pengene for dagen. Den store gutten gliser, tar pengene og går. De tre andre følger etter som lydige bikkjer.

Det eneste som sto i hodet på ham, var det han skulle gjøre. Ikke en tanke om å snu hadde streifet ham. Hjertet banket forterer jo nærmere han kom offeret. Adrenalinet jóg gjennom kroppen som elektriske støt.

Nå skal det skje! Stålet fra våpenet kjentes kaldt mot skjorta. Som en isklump. Det var skjult under jakka hans, men det føltes som om alle kunne se det selv om han visste at de ikke kunne det. Huset kom til syne.

Klokka var seks og mannen var trøtt. Søvnigheten lå som et disig slør over øynene og sinnet hans. Alt han ville var å gå å legge seg igjen. Men han måtte tidlig opp i dag. Ikke visste han at akkurat denne dagen ville bli hans siste.

Han hadde akkurat satt på kaffen og skulle til å finne seg noe frokost, da han hørte det. Døra hans ble åpnet. Det tok noen sekunder før denne informasjonen klarte å trenge seg inn i den trøtte, sløve hjernen hans. Da den omsider gjorde det var det så alt for sent.

Morderen tok hånda rundt skaftet på macheten, og dro den fram. Den søvnige demonen fra barndommen rakk ikke å ta hendene beskyttende foran seg før han var én arm kortere. Det blodige lemmet falt i gulvet med et ekkelt klask. Den sjokkerte, lemlestede mannen stirret på armen, tydelig i sjokk. Han ség ned på kne, for én gang skyld falt HAN ned på kne. Drapsmannen nøt hvert sekund. Galskapen lyste i øynene hans. Morderen hevet macheten atter en gang til hugg. Denne gangen skrek offeret ut i smerte da våpenet sank inn i kroppen hans.

Han stakk igjen og igjen, fullt konsentrert, og overhodet ingen anger var å se i ansiktet hans. Rett før nådestøtet så de hverandre inn i øynene; morderens så helt hvite ut, som en angripende hvithai. Så sank den blodige macheten inn i brystet hans og endelig innhentet døden ham. Som en sekk poteter falt den livløse kroppen til bakken. Morderen dro drapsvåpenet ut av den døde. Det var over. Han hadde fått hevnen sin, men hva nå? Alt virket så menigsløst. Han ség sammen på nesten samme måte som den drepte hadde gjort. Plutselig begynte han å le. Han lo høyt og lenge, og holdt fortsatt på da politiet kom og pågrep ham ti minutter senere. Kaffen hadde kokt over og rant bortover kjøkkenbenken.